Målfrid Grude Flekkøy

Målfrid Grude Flekkøy
Født		Målfrid Grude Skard 29. nov. 1936[1] Oslo
Død		2. nov. 2013[1] (76 år) Bærum
Beskjeftigelse		Politiker, psykolog
Embete		Barneombud (1981–1989)
Utdannet ved		Universitetet i Oslo Universitetet i Gent
Far		Sigmund Skard
Mor		Åse Gruda Skard
Søsken		Halvdan Skard Torild Skard Åsmund Skard
Barn		Eirik Grude Flekkøy
Parti		Arbeiderpartiet
Nasjonalitet		Norge

Målfrid Grude Flekkøy (født Skard; 1936–2013) var en norsk politiker (Ap) og psykolog som var Norges og verdens første barneombud.^[2] Hun var utdannet barnehagelærer og psykolog, og arbeidet med klinisk virksomhet, rådgivning, barne- og familieterapi i fjorten år ved ulike helse- og utdanningsinstitusjoner for barn.

Gro Harlem Brundtlands regjering utnevnte henne til det første barneombud i 1981. Etter 8 år knyttet FNs barneorganisasjon UNICEF henne til seg for å spre ombuds-tanken globalt. Flekkøy medvirket i internasjonale faglige organisasjoner og skrev mange bøker og artikler om barns rettigheter. Ved hennes død i 2013, var det opprettet mer enn 80 barneombud rundt om i verden.

Målfrid Skard ble født 29. november 1936 i Oslo. Foreldrene var Sigmund Skard og Åse Gruda Skard.^[2] Sigmund Skard var professor i amerikansk litteratur og Åse Gruda Skard var en av Norges mest kjente barnepsykologer.^[3]

Hun var tvillingsøster av psykologen, SV-politikeren og forskeren Torild Skard og søster til tvillingene Halvdan og Åsmund samt Anne Skard. Hun var barnebarn av historiker og politiker Halvdan Koht og kvinnesaksaktivist og lærer Karen Grude Koht på morssiden, og av skoledirektør Matias Skard og lærer Gyda Benedikte f. Christensen på farssiden. Hun giftet seg i 1962 med psykologen Kjell Magne Flekkøy. Ekteskapet ble oppløst i 1981. I 1983 giftet hun seg med dr.scient. Truls Wilhelm Gedde-Dahl (født 1930; fra slekten Gedde). Ekteskapet ble oppløst i 1995.^[4]

Hun vokste delvis opp i USA under andre verdenskrig. Invasjonen i 1940 var dramatisk og hele familien la ut på en strabasiøs flukt til USA. Bestefaren Halvdan Koht var utenriksminister da Norge ble invadert. Flekkøy skrev om dette sammen med tvillingsøsteren Torild i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, i artikkelen Forlatt av mor og far (1, 2009). I 1945 kom familien tilbake til Norge og slo seg ned på Lysaker i Bærum.^[5]

Målfrid Grude Flekkøy døde i Bærum 2. november 2013.^[6]

Etter folkeskolen tok Målfrid framhaldsskolen i Oslo og gymnas på Stabekk. Hun fikk Særdeles tilfredsstillende i husstell, ble aktiv speiderleder i KFUK og Norgesmester i høydehopp, fikk diplom i «svartsaum» og ble leder for elevrådet på skolen.^[5] Hun tok artium i 1956 og Social-pædagogisk børnehave-seminarium i Aarhus i Danmark i 1959. Til eksamen skrev hun om Børnehavebarnet og naturen (Dansk Pædagogisk Tidsskrift, 1, 1960). Hun endret etternavnet til «Grude Flekkøy» i 1962 og ble cand.psychol. med klinisk og utviklingspsykologi ved Universitetet i Oslo i 1967 og spesialist i klinisk psykologi i 1973. Hun tok doktorgraden ved Universitetet i Gent, Belgia i 1991.^[7][5][6]

I 1959-60 praktiserte Målfrid Skard som barnehagelærer. Etter universitetseksamen ble hun så psykolog ved Emma Hjorths Hjem fra 1968 til 1969 og ved Nic. Waals Institutt i Oslo fra 1969 til 1972. Deretter tilbrakte hun et år ved Pennsylvania Psychiatric Hospital i USA. Fra 1973 til 1976 arbeidet hun ved barnepsykiatrisk avdeling ved Ullevål sykehus i Oslo, før hun fra 1976 til 1979 var sjefpsykolog i Helsevernet for psykisk utviklingshemmede i Akershus. Fra 1979 til 1981 var Flekkøy pedagogisk-psykologisk rådgiver for førskolebarn i Bærum kommune. ^[7]

Flekkøy var aktiv i mediene, skrev bøker og artikler. Hun hadde et nært faglig samarbeid med sin mor, psykologen Åse Gruda Skard, for å spre kunnskap om barn og styrke tiltakene for barn. De publiserte flere bøker sammen og samarbeidet nært organisatorisk. Fra 1964 til 1971 var Flekkøy sekretær og fungerende generalsekretær i Verdensorganisasjonen for småbarn oppfostring, OMEP (Organisation Mondiale de l'Education Préscolaire). I 1969 skrev Flekkøy sammen med moren og Phyllis M. Pickard Your Child is Growing (København, OMEP) og i 1980 i samråd med moren Når barn blir syke sammen med Veslemøy Kvaal Hjermann (Sosialdepartementets småskrifter, nr 11).

Flekkøy engasjerte seg også i kommunepolitikken i Bærum og Oslo for Arbeiderpartiet. Hun var medlem av Bærum kommunestyre, formannskap, skolestyre, sosialstyre, barnehage- og barnevernsnemnd mm. i 1971-83 og fra 2007-2013. I 1979, da Åse Gruda Skard også ble valgt inn i Bærum kommunestyre, stod mor og datter sammen på talerstolen og talte barnas sak (informasjon fra Bærum kommune).

Fra 1991 arbeidet Flekkøy som sjefspsykolog ved Nic. Waals institutt og ga blant annet ut 20 Children, 20 Years, Åse Gruda Skard's Longitudinal Project, Selected Papers sammen med A.O.Faleide (Spartacus, 1993). Hun arbeidet ved instituttet til hun pensjonerte seg i 2005, bare avbrutt av et opphold i USA i 1997 som Visiting Fellow ved instituttet for familier i samfunnet ved universitetet i South Carolina. Her skrev hun boka «The participation rights of the child» (Kingsley, London and Bristol, Pennsylvania) sammen med direktør ved instituttet Natalie H. Kaufman.^[7]

Målfrid Grude Flekkøy var fra 1981 til 1989 ansatt i det nyopprettede embetet som barneombud og bidro til å utforme stillingen. Hun bygget opp en ombuds-rolle uten sidestykke basert på hardt arbeid og faglig grundighet. Hun etablerte et lite, men solid kunnskapsmiljø basert på forskning, i tillegg til å utvikle en omfattende dialog med fagfolk og barna selv. Hun bidro til utvikling av barneforskningen i Norge og førte an i arbeidet for et totalforbud mot fysisk avstraffelse av barn, som i 1987 ble kronet med seier. Siden den gang har land etter land fulgt opp med forbud mot fysisk avstraffelse, inspirert av de nordiske landene. Hun bidro videre til å endre plan- og bygningsloven og til egne rikspolitiske retningslinjer knyttet til å vurdere hensynet til barnets beste.^[8] I 2013 foreslo likestillingsombud Sunniva Ørstavik å hedre henne med en paradegate i Oslo.^[9]

Flekkøy stod for NOU 1983:4: «Pedagogisk-psykologisk rådgivningstjeneste» (Oslo, Universitetsforlaget). I 1985 ble hun styremedlem i SOS-barnebyer Norge og var i 1987-89 hovedredaktør for «Barn og foreldre» i 6 bind. I 1991 skrev hun «'Det er så urettferdig, altså!' Da barna fikk sitt eget ombud» sammen med journalist Tor Fretheim (Oslo, Aschehoug). Hun deltok aktivt i Norsk Psykologforening, og i 1998 var hun med å opprette et menneskerettighetsutvalg i foreningen for å styrke forholdet mellom menneskerettigheter og psykologisk kunnskap og virksomhet.^[10]

I 1986-89 var Flekkøy generalsekretær i den internasjonale organisasjonen for barne- og ungdomspsykiatri, International Association for Child and Adolescent Psychiatry and Allied Professions, (IACAPAP). Fra 1989 til 1991 arbeidet Flekkøy ved UNICEFs senter i Firenze, Italia, for å utbre ordningen med barneombud til andre land. Hun reiste internasjonalt og bidro til å opprette ombud bl.a. i Costa Rica. Hun skrev også, bl.a. «Working for the Rights of Children» (UNICEF, Firenze, 1990), «A Voice for Children» (UNICEF, London, Kingsley, 1991) og «Children's Rights,The Norwegian Ombudsman for Children: A Practical Experience» (Doctoral dissertation, Ghent University, 1993). I 1992 ble hun visepresident for Europa i Defence Children International og medarbeider i International Journal of Children's Rights. I 1998 ble hun leder for the Children's Rights Publications Foundation i Nederland. I 2006 ble hun utnevnt til æresmedlem i OMEP for sin innsats for barn.^[7][11]

Ved hennes død takket den norske regjeringen Flekkøy for hennes innsats for barn og unge både i Norge og internasjonalt, og UNICEF understreket at Flekkøy var et forbilde og en inspirator for hele verden for barns rettigheter.^[12]