Halvdan Koht (født 7. juli1873, død 12. desember1965) var en norsk historiker, litteraturhistoriker og utenriksminister i Johan Nygaardsvolds Arbeiderparti-regjering fra 1935 til 1940 (formelt til 1941). Kohts hovedsiktemål som utenriksminister var å holde Norge nøytralt under andre verdenskrig. Han var sterkt kritisk til Storbritannias forsøk på å «driva Noreg ut or nøytraliteten sin og inn i krigen»,[10] men mente Norge som sjøfartsnasjon ikke hadde råd til å havne på tysk side mot Storbritannia. Allerede i 1940 ble han utsatt for hard kritikk internt i regjeringen og måtte samme år gå av, først med permisjon, året etter permanent. Etter krigen ble han sterkt kritisert av bl.a. den parlamentariske undersøkelseskommisjonen for at Norge hadde hatt en mangelfull forsvarspolitikk og en feilslått nøytralitetspolitikk før krigen, og i media ble han omtalt som «landssviker» og enkelte forlangte sågar dødsdom. Som følge av all kritikken bad han om å bli stilt for riksrett, noe som ble avvist av Stortinget. I senere år prøvde han uten hell å få oppreisning.
Koht var engasjert i internasjonal fredspolitikk rundt 1900 og under første verdenskrig. Dette skaffet ham også en sentral plass i det norske utenrikspolitiske fagmiljøet fra århundreskiftet og fram til andre verdenskrig. Koht var medlem av Den Norske Nobelkomite i årene 1919–1937 og 1941–1942. Koht var dessuten en sentral aktør i norsk språkpolitikk fra 1890-årene til slutten av 1930-årene og stod frem som den fremste tilhengeren av samnorsk og som arkitekten bak «samnorskreformen». Fra 1916 til 1926 var han nestformann i den første samnorskbevegelsen, Østlandsk reisning. Fra 1921 til 1925 var han formann i Noregs Mållag. Kohts språklige linje og sosialistiske orientering gjorde ham upopulær i mange miljøer; historikeren Kåre Lunden har gått så langt som å si at han ble «eit av dei mest hata» menneskene i Norge etter krigen.[11]
Som historiker spente hans produksjon over en lang rekke emner fra norgeshistorien, fra middelalderen til samtiden. Han var en radikal kritiker av Snorres kongesagaer, som han mente ikke reflekterte begivenheter under den norske rikssamlingen. Han var sentral i forskningen på Henrik Ibsen i hele første halvdel av det 20. århundre, og bidro til etablering av den historisk-biografiske forskningstradisjonen. Som følge av et usedvanlig bredt engasjement publiserte Koht fra 1891 til sin død i 1965 mer enn 43 000 sider, hovedsakelig sakprosa. Han skrev på bokmål, nynorsk, tysk, fransk og engelsk.
Koht vokste opp i Tromsø som sønn av lektor og Venstre-politiker Paul Koht og Betty Koht. I 1885 flyttet familien til Skien, hvor faren ble ordfører og valgt som stortingsrepresentant for Venstre.
I sine erindringer om hvordan han ble historiker, forteller Halvdan Koht at han som barn var glad i å lese. Han fikk for eksempel boken Robinson Crusoe av sin bestefar, og leste den 83 ganger.[12]
Fra 1900 til 1908 arbeidet Koht med Jens Braage HalvorsensNorsk forfatterleksikon, et standardverk i norsk humaniora. Fra sommeren 1908 til sommeren 1909 oppholdt han seg i England og USA. Her så Koht den moderne verdens krefter i spill. Etter dette introduserte Koht klassekamp og «kampen om føda» som sentrale begreper i historieskrivingen sin.
Koht som historiker
Halvdan Koht leser avisen i arbeidsrommet på Karistua
Som historiker skrev Koht i første rekke om norsk historie. Forfatterskapet og forskningen spenner over hele norgeshistorien fra Harald Hårfagre og rikssamlingen, via dansketiden til hans egen samtid.
Sentralt i historieskrivningen hans stod tanken om klassekamp og at underklassens kamp for rett og makt var en drivkraft bak all samfunnsendring. Kohts historiesyn stod nok i gjeld til Marx, men Koht var aldri doktrinær marxist. Han hadde ikke et begrep om revolusjonen hvor det gamle ble feid bort. Kohts forståelse av utvikling var snarere organisk, hvor nye samfunn bygde videre på tidligere samfunnsformer. Koht stod dermed i en liberal historikertradisjon, som i Norge var representert ved Ernst Sars. Selv om Koht mente at økonomi, eiendomsforhold og interessekamp dannet grunnlag for samfunnsutviklingen, la han størst vekt på de politiske forhold.
Ideologisk passet ikke Koht særlig godt inn i Arbeiderpartiet i dets mest radikale periode fra 1919 til 1922 da det var tilsluttet Komintern, men desto bedre da partiet sto fram som et sosialdemokratisk reformparti fra 1933. Koht forlot likevel aldri partiet, som han hadde vært medlem av siden 1911.
Rundt 1910 stod Koht sammen med Edvard Bull d.e. fremst i den radikale kritikken av kildene til norsk og nordisk middelalderhistorie. Kritikken ble særlig reist mot bruken av Snorres kongesager. Koht hevdet at dette var kilder til Norge på 1200-tallet, snarere enn kilder til Norge under rikssamlingen. Koht samlet sine artikler om norsk middelalder i Innhogg og utsyn i norsk historie (1921).
Årsaken til at Norge ble lagt under Danmark var ifølge Koht at den norske adelen hadde mistet sitt materielle grunnlag for å holde seg oppe som en nasjonal stand. Adelen så seg ikke lenger tjent med en norsk stat og da reformasjonen i 1536 gjorde slutt på erkebispesetet i Nidaros, var det ikke lenger noen igjen til å forsvare norsk selvstendighet.
I Norsk bondereising (1926) følger Koht den norske bondebevegelsen gjennom historien til den kulminerte på 1800-tallet. Her finner han hele tiden spenninger av samme type, sosiale folkereisinger som også får nasjonale mål fordi de er rettet mot fremmed herredømme.
Koht skrev også historie om andre land og utenlandske statsmenn. I 1911 ga han ut biografien Bismarck. Statsmanden. En stor del av forfatterskapet er knyttet til amerikansk historie, hvor Den amerikanske nasjonen i upphav og reising (1920) er hovedverket.
Koht som litteraturhistoriker
Fra 1904 til 1950-årene var Koht sentral i Henrik Ibsen-forskningen. Sammen med tyske Julius Elias 1904 ga han ut den første samlingen med brev fra Ibsen. I 1909 var de ansvarlige for å gi ut Ibsens etterlatte skrifter i tre bind. I november 1914 utga han boken 1814 - Norsk Dagbok Hundre Aar Efterpaa. I 1930-årene var han sammen med Francis Bull og Didrik Arup Seip ansvarlig for 100-årsutgaven av Ibsens skrifter.
Kohts biografi om Henrik Ibsen i to bind (utgitt 1928–29, revidert i 1954) regnes ennå som et av hovedverkene om dikteren. Et grep i biografien var speilingen av Ibsens liv i stykkene hans. Dermed var Koht sentral i å etablere den historisk-biografiske metode i litteraturhistorien, som preget faget til etter andre verdenskrig.
Også innen Bjørnstjerne Bjørnson-forskningen spilte Koht en nøkkelrolle, gjennom utgivelsen av Bjørnsons brev i tre omganger.
I språkpolitikken var Koht pådriver for samnorsk, en utvikling han påvirket fra rettskrivingsreformen i 1917 og fram til han ble medlem av nemnda som la grunnlaget for rettskrivningen av 1938. Målet var at skriftspråket skulle bygge på det som kunne kalles for folkemålet i landet. Folkemålet for Koht var talemålet til majoriteten i både by og bygd. Rundt 1900 gikk han til felts mot riksmålet, som han hevdet bare ble brukt av en minoritet i landet. Riksmålet hadde ikke plass i samnorsken, som i størst mulig grad skulle bygge på talemålet til de brede lag av befolkningen. Til slutt skulle det være ett skriftspråk i Norge. Som ledd i den utviklingen ville han åpne bokmålet og nynorsken for østnorske dialekter. Kohts engasjement for østlandsk kom også til uttrykk i foreningen Østlandsk reisning, hvor han fungerte som nestformann. Denne foreningen holdt på fra 1916 til 1926.
Fra 1921 til 1925 var Koht leder av Noregs Mållag.[14] Kohts bidrag til 1917-rettskrivningen, var at han formulerte hovedpoenget i mandatet til nemnda som utformet den,[15] nemlig: «samling paa grundlag av folkets virkelige talesprog».[16] Deretter var Halvdan Koht en ivrig pådriver i Arbeiderpartiet for at de skulle ta stilling til språkspørsmålet. I 1921 skrev han en pamplett, på oppfordring fra Centralkomiteen, som het Arbeidarreising og målspørsmål. Her kritiserte han riksmålet, men skrev ikke eksplisitt at samnorsk var målet. Det viktigste var å få fram folkemålet. Det neste bidraget til Koht til Aps språkpolitikk, var i språk- og kulturkomiteen som ble opprettet i 1929. I deres innstilling (som ble lagt fram på landsmøtet i 1930) kom målet om samnorsk folkemål klarere fram, men det var betegnelsene «folkemål» og «arbeiderspråk» som ble brukt. Men det var først i 1936 at Koht lyktes med å gjøre (samnorsk) folkemål til offisiell politikk, da han fikk flertall på landsmøtet for å føre inn «bredere plass til folkemålet» i programmet.[17] (Allikevel finnes ikke dette i Aps program fra 1936. Dette skyldtes en glipp. En lignende formulering ble istedenfor lagt til i 1939-programmet).
Koht som utenriksminister
Halvdan Koht (til venstre) sammen med den amerikanske utenriksministeren Cordell Hull i 1937.
Som utenriksminister fra 1935 arbeidet Koht først for å sikre Folkeforbundets system for kollektiv sikkerhet. Da det falt sammen, forsvarte Koht i det lengste den norske nøytralitetslinjen. Etter hjemkomsten til Norge innrømmet han at han hadde tatt for lett på både tyskerne og britene, «som for på vår kyst, lenge før invasjonen». Etter invasjonen avviste Koht alle tyske tilnærmelser.
I 1938 hadde sendemannen i Berlin, Arne Scheel, kommet «til det resultat at det var hans plikt å henvende sig til Stortinget med en begjæring om å få Koht stillet for riksrett og alle hans forhold som utenriksminister undersøkt», forteller stortingspresident C.J. Hambro i Historisk Supplement av 1947,[18] men Hambro fikk overtalt ham til å frafalle saken.[19]
Koht ble utsatt for hard kritikk i London-regjeringen høsten 1940. Kritikken ble særlig reist av Oscar Torp og Trygve Lie, og den 22. november samme år gikk han av, først med permisjon, men fra februar 1941 fikk han avskjed i nåde.[20] Resten av krigen levde han i eksil i USA. I 1945 bad han om riksrett, noe Stortinget avviste. I flere bøker etter krigen forsvarte han valgene han hadde gjort, uten at det ga ham en generell oppreisning i Norge.
Kohts siste år
Også i høy alder fortsatte det å komme bøker og artikler på løpende bånd fra Kohts hånd. Han forble en produktiv, stimulerende og nysgjerrig historiker like til sitt siste leveår, enda han mot slutten var hemmet av både svaksyn og en skrøpelig hånd, noe som betydde at Koht måtte la andre lese for seg og skrive ned det han dikterte.
Ettermæle
Synet på Koht var allerede i hans levetid preget av skarpe fronter, både i forbindelse med den harde kritikken i etterkrigstiden av hans innsats som utenriksminister før og under krigen, og i forbindelse med hans språkpolitiske aktivitet og sosialistiske orientering. Kåre Lunden har uttalt at han «vart hata etter krigen» og sågar ble «eit av dei mest hata» menneskene i norsk historie: «Same året som han døde, i 1965, ropte framleis vaksne menneske etter han: 'Dra til helvete'. På 60-talet kom det enno krav i avisa om at han måtte få dødsstraff. [...] Ikkje nokon vart rakka så ned på som Koht. Kombinasjonen av sosialt opphav og politisk orientering var berre eitt av fleire trekk i det biletet».[11] Barnebarnet Torild Skard har uttalt at Koht var «uglesett» etter krigen.[21]
Axel Scheel: Utenriksminister Halvdan Kohts hemmeligholdte brev til Unni Diesen i Canada 29. august 1940 - 14. januar 1941 (Kolofon Forlag, 2016), ISBN 978-82-300-1546-9.
