John Lund var sønn av skipsfører Eilert Theodor Lund og Ellen Bertine Knudsen. Konen, Georgine Johanne Janson, var datter av kjøpmann og amerikansk konsul Helmich Janson (1804–68), som eide Damsgård hovedgård og Constance Frederikke Sophie Neumann (1808–80]. Lund var svoger til dikteren Kristofer Janson og far til fire døtre og maleren John Macody Lund.
Lund startet 25 år gammel i 1867 en agentur- og kommisjonsforretning som snart ble en av Bergens største. Sammen med P. G. Halvorsen startet Lund «Kulforretningen af 1871» og var medeier i Halvorsens dampskipsflåte.[5][6][7]
Lund var medeier og redaktør i Bergens Tidende ved oppstarten 1868. Avisen ble til som venstre-liberalt talerør da de eldre presseprivilegiene gikk i oppløsning. Han drev utstrakt journalistisk og redaksjonell virksomhet, og var som skribent sterkt engasjert i samtidige politiske og kulturelle mål.[5][8] Pressevirksomheten åpnet den politiske karrieren for Lund.[8]
Politiker i og for Bergen
Lund var sentral i organiseringen av partiet Venstre og ble innvalgt i formannskapet i Bergen 1879, var ordfører 1888–1890 og satt 30 år i representantskapet.
Lund la frem forslag om bygging av Fløibanen i 1895, og regjeringen bifalt konsesjonsbeslutningen 10. oktober 1896.[9] Banen ble først realisert etter første verdenskrig. Han var også initiativtager, i samarbeid med overingeniør Nils Henrik Bruun og generalkonsul Louis Samson, til Aktieselskapet Bergens Elektriske Sporvei, som 24. juni 1897 foretok sin første prøvetur med sporvogner i Bergen.[10]
Lund gjorde seg bemerket som taler og arrangør ved offentlige tilstelninger, kongebesøk og 17. mai i Bergen.[11][12] Han var en sterk pådriver i innsamling til enkeltmonumenter og kunstprosjekter, men først og fremst nasjonale støtteordninger for norske kunstinstitusjoner. Lund tok initiativ til de første statstilskuddene til restaureringen av Håkonshallen,[13] økte statstilskudd til Bergens Museum og Vestlandske Kunstindustrimuseum og ledet større frivillige innsamlinger til disse formålene.[5][11]
Som medlem av Budsjet,- protokol, og jernbanekomitéene på stortinget 1882–1900 kjempet Lund igjennom fast dampskipforbindelse med England, fikk lagt Fiskeribestyrelsen til Bergen og nedla et omfattende arbeid for opprettelsen av Nordlands og Vestlandets telegraf- og telefonnett.[5][6] Sammen med Christian Michelsen kjempet han frem vedtaket om å bygge Bergensbanen over høyfjellet.[5][6][15][16]
Lund fremla i 1892 forslaget til uttalelse fra Stortinget på vegne av 10 stortingsmenn i Venstre som krevde norske konsulater i utlandet.[17] Konsulatsaken ble senere sentral i unionsoppløsningen1905.
Lund agiterte for allmenn stemmerett og holdt 5. juni 1890 ett av mange glødende innlegg for kvinners stemmerett i Stortinget: «det er nu ikke nogen særdeles Høimodighed, man viser Kvinden, naar man skjenker hende Stemmeret; det er kun en liden Afbetaling paa de mange Forsyndelser, som Nutid og Fortid har gjort sig skyldig imod hende.» Først i 1901 fikk bemidlede kvinner stemmerett i Norge, i 1913 alle.[18]
Fredssaken og Den interparlamentariske union
Lund regnes som en av norsk fredspolitikks foregangsmenn.[3][4][15][19] Han tok initiativ til Norges selvstendige deltagelse ved de fremvoksende internasjonale fredskongresser og var fra 1890 Norges utsending ved de interparlamentariske fredskonferanser 1890–1900 og deltok som æresmedlem av Det faste råd for Den interparlamentariske union 1900–1912.[3]
I 1899 var han arrangør og president for den interparlamentariske freds- og voldgiftskonferansen i Kristiania, samme år som unionens arbeide munnet ut i opprettelsen av Den faste voldgiftsdomstolen for bilaterale voldgiftsavtaler (Haag-konvensjonen).
[20][21]
Konferansen var den første som møtte i en nasjonalforsamling.[22] Lund var første delegat som leverte beretning til eget parlament etter forhandlingene.[23] Det regnes også som Lunds fortjeneste at Norge ble det første land som støttet Det internasjonale fredsbyrå i Bern av 1891 og sine delegasjoner til konferansene økonomisk.[19][23][24]
Lund var ivrig pådriver for avklaring av Norges stilling i unionen med Sverige, ikke minst i møtene med parlamentarikere fra Europa og Nord-Amerika. Han publiserte foredrag og artikler i europeiske aviser; slik som «Über die staatsrechtliche Stellung Norwegens in der Union Schweden» i tidsskriftet Italie 1891 og åpnet den interparlamentariske konferansen i Brüssel i 1895 med et foredrag om unionskonfliktene mellom Sverige og Norge.[23][25]
Første møte i Den norske Nobelkomite i 1897. John Lund er nummer to fra venstre, etter Bjørnstjerne Bjørnson
Foto: Ernest Rude
I samme ærend forfattet han Norges historie, en innføring i Norges historie, utgitt på fransk, tysk og engelsk, til tross for sterk motstand fra den svenske regjering, for at politikere i Europa skulle få bedre forståelse av Norges forhold til Sverige, historie og statsrettslige stilling før unionsoppløsningen. Boken ble en tid trykket av Cooks reisebyrå som supplement til reisehåndboken til Skandinavia.[26]
Fredsprisen gikk de første årene til representanter for det internasjonale fredsarbeidet Røde kors, Det internasjonale fredsbyrå, Den interparlamentariske union og som første kvinne baronesse Bertha von Suttner, for hennes livslange fredsarbeid og romanen og tidsskriftet med samme tittel: Ned med våpnene. I nobelforedraget nevner hun John Lund og fremhever Norge som det første landet som støttet fredsarbeidet og delegasjoner til unionen økonomisk med statlige midler.[24]
17. mai-komitéen i Bergen
Vikingskipet/«Drageskibet» på Engen ble brukt som talerstol under 17. mai-feiringen; en av flere tradisjoner som Lund var med på å innføre.
Lund var formann i 17. mai-komitéen i Bergen fra 1876 til sin død i 1913, unntatt årene på Stortinget. Han ble kjent for ordene «Atter er dagen opprunden» og regnes som opphav til mange av tradisjonene ved feiringen av grunnlovsdagen i Bergen. Han arbeidet også for at dagen ble allmenn fridag, slik at alle kunne feire den.
I Lunds formannsperiode startet tradisjoner som Vikingskipet 1889 som talerstol, først som «Drageskibet» på Engen, senere «Vikingskibet» på Festplassen. Tematiske og historiske opptog var hans hjertesak samt bruk av rene norske flagg uten unionsmerket. Finansieringen av arrangementene fikk et oppsving, med kraftige adresser i Bergens Tidende der de velhavende anmodes om å gi mer til feiringen, ettersom «Samfundet ved slige Leiligheder maa have Lov til at trække større Vexler paa den riges end paa den fattiges Borgersind» og viser til at det er fordi de rike må huske på at det er Grunnloven som sikrer dem retten til fri handel. Fast opptrykk og salg av offisielt program med et bredt spekter av tidens populære og nye nasjonalsanger utgjorde økende inntekter til feiringen.[30]
Lund og 17. maikomitéen i Bergen arrangerte i 1880 Ole Bulls begravelse, den største i Norge i sin tid. Stephan Sindings Ole Bull-monument på Ole Bulls plass i Bergen ble også reist av 17. maikomitéen i Bergen på Lunds initiativ.[5] Ved avdukingen 17. mai 1901 overrakte Ole Bulls enke og datter et norsk flagg påsydd «JOHN LUND Til Minde om OLE BULL», senere omtalt som Ole Bull-fanen.[31] Denne bæres fortsatt av 17. maikomitéen i Bergen fremst i Hovedprosesjonen på nasjonaldagen.
Bortgang og ettermæle
John Lund døde 8. januar 1913. Gravfølget passerte hans hjem på vei til Møllendal gravplass hvor han ligger begravet. Blant talerne ved båren var statsminister Wollert Konow:
«John Lund var en av de mest arbeidsomme i det organiserte fredsarbeidet [...] I hans karakter var der flere fulltonende strenger og en streng var hans usvikelige tro på at fredsarbeidet skulle gagne. Med sterke følelser stod han fremst i striden for den retten som små nasjoner har til å leve. Ut fra det synspunktet staket Lund opp Norges rett til en verdig selvstendighet i Europa. Velsignet være minnet om denne fredsglade mannen med sin varme fedrelandskjærlighet og sin ideelle samfunnsfølelse.»[32]
John Lund ble minnet med 17. mai-medaljer i 1921 og 1922.
I det offisielle 17. maiprogrammet 1913 finner man følgende minnedikt til John Lund:[30]
Paa Fortids Grund, mod Fremtids Baner Dit Haab var rettet og din Tro, du elsket Frihetsdagens Faner, naar Solskinn mod vor Glæde lo.
Du elsket Vaaren, naar det grodde i hver en kløft, hvor der var Muld, paa Evnen hos vort Folk du trodde, paa Eidsvoldstankens dyre Guld.
Naar Frihedsdagens jubel strømmer, og Glæden lever paa hver Mund, mens Somren i sin Vorden drømmer, da vil vi mindes dig, John Lund.
Den 105 meter lange John Lunds gate i Bergen, fra Nygårdsgaten til Lars Hilles gate, var oppkalt etter John Lund, men da John Lund på 1990-tallet ble «forfremmet» og hedret med egen plass, John Lunds plass, ble gaten omdøpt til Nina Griegs gate.
Morgenprosesjonen under 17. mai-feiringen i Bergen ble etablert i 1892 og stanser fortsatt ved Lunds hus på John Lunds plass, hvor et tre ganger tre «Hurra for John Lund» utropes, siden 1913 med kransnedleggelse til hans minne og Bergenssangen. En bauta med minneplakett ble reist på plassen i 1990-årene. Denne er siden borte, og plaketten montert på SV-fakultetets vegg (Universitetet i Bergen) samme sted.[35]
John Lund: L' Union interparlamentaire pour l' Arbitrage et la Paix. 1889 — 1899. Illustrierte Festschrift zur Konferenz von Kristiania. Kristiania 1899. (pdf-versjon[død lenke])
John Lund: «Beretning om 9de interparlamentariske konference i Kristiania : 2den til 4de August 1899» I: Stortings-dokument; nr. 70(1899/1900)
John Lund: Festskrift ved Ole Bull statuens afsløring 17de mai 1901. John Griegs forlag, 1901
John Th. Lund: Ole Bull 1810-1910: et Mindeskrift. John Griegs forlag, 1910 (no) Boken hos Bibsys
John Lund: «The Nobel Prizes». I: The Open Court; Vol. 1906: Iss. 3, Article 4. (nettversjon)
John Lund: «Roaldsvisen», Bergensspeidernes sang, oppr. skrevet til Roald Amundsens velkomst i Bergen 1912 hvor Lund talte; trykt i 17. mai-programmet for Bergen 1912[37]
Referanser
^Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 561[Hentet fra Wikidata]
^Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 562[Hentet fra Wikidata]
^abcDie Friedens-Warte, Zeitschrift für zwischenstaatliche Organisation. (Berlin, Wien, Leipzig). 1913 s. 28 e-tekst
^abFasting, Kåre: Hundre års kavalkade : Bergens tidende 1868 - 1968. Bergen 1967 s. 18–19
^«Fløibanens historie». Fløibanen. Arkivert fra originalenBruk av |arkiv_url= krever at |arkivdato= også er angitt (hjelp). Besøkt 14. april 2013.«Arkivert kopi». Archived from the original on 30. september 2013. Besøkt 25. mars 2013.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
^Bergens Tidende 17.06.1997 s. 24 «Hundre år på sporet»; Bergens Tidende Morgen 14.02.1995 "Hundre år på skinner"
^abBergens By og Bergens Mænd, Festskrift i Andledning Udstillingen 1898. Utgitt av "Revyen" 1898, s. 90 f.
^Christensen, Hjalmar: Bergen og dens mænd : et bidrag til Bergens indsats i norsk kulturhistorie gjennem halvandethundrede aar. Bergen 1907, s. 525 f.
^Bergens Tidende Morgen 29.07.1998 s. 22 "Rejse vilde de af Grus..."
^Harald Herresthal. Ole Bull. [B. 4]. Drømmen om udødelighet, 1862–1880. Unipub forlag, 2010. Side 302-309. ISBN 978-82-7477-260-1
^«Die Rede des Deligierten von Norwegen Herr John Lund - Über die Streitfragen zwischen Norwegen und Schweden». Dagbladets trykkeri, 1895.
^Separat-ufdruck Cooks Reisehandbuch für Norwegen, Schweden und Dänemark: Die Geschichte Norwegens von John Lund. Verlag von Cooks Welt-Reisebureau. Bergen, 1898
^John Lund «The Nobel Prizes» I The Open Court; Vol. 1906: Iss. 3, Article 4. e-tekst
^Ingvild Johnsen. Conceptualizing the state within : Norway, the Nobel Committee and the Nobel Peace Prize. Masteroppgave UMB, 2012. e-tekst[død lenke]
