Opprinnelsen til begrepet mark som landskapsområde stammer fra det gammelhøytyske begrepet marka, som betyr grense, grenseområde eller grenseland og ble brukt til å beskrive grenseområder (grenseland) i det tysk-romerske riket. I det frankiske riket var dette et begrep som ble brukt om nyerobret grenseland som stod under særlig militært styre. Sånn mark var gjerne store landområder som ble administrert av en markgreve, som hadde stor selvstendig makt og frihet, og gjerne kalt et markgrevskap. Noen av disse enorme områdene ble senere utviklet til selvstendige fyrstedømmer, som markgrevskapet Østerrike (opprinnelig kalt Marcha Orientalis og Ostmark), som oppsto i år 956 og ble til hertugdømmet Østerrike i årene 1156–1453, og noen århundrer senere til republikken Østerrike.[2]
Brakkmark er et begrenset landskapsområde som ikke lenger er i bruk, men som tidligere har vært det. Det kan for eksempel være ei tidligere slåttemark eller et innmarksområde som ikke lenger er i bruk.
Bymark
Bymark er et begrenset landskapsområde som knytter seg til en by, i slik grad at marka enten grenser inntil eller tett opp til byen. Bymarker regnes ofte som friluftsområder for almenheten. Det tillegges betydningen av begrepet at bymark er helt eller delvis skogbevokst.
Fjellmark
Fjellmark, også kalt vigge,[4] refererer normalt til områder i fjellene som ligger over skoggrensen, der vegetasjonen er preget av lavere vekster som gress, lyng, mose og lav, i stedet for trær. Denne typen miljø finnes vanligvis i høyder hvor klimaet er for utfordrende for skogvegetasjonen til å vokse. Fjellmark er ofte preget av et barskt og karrig landskap, med steinete terreng og begrensede plantemuligheter.
Beskrivelsen av fjellmark kan variere, avhengig av den geografiske beliggenheten og lokale forhold. Noen fjellområder kan ha fjellmark dominert av tundra-lignende planter, mens andre kan ha mer variert vegetasjon tilpasset høyere høyder. Generelt sett er fjellmark karakterisert av sitt robuste og tilpasningsdyktige økosystem, tilpasset de utfordrende forholdene som finnes i høye fjellområder.
Flommark
Flommark er mark som regelmessig oversvømmes. Dette er ofte svært artsrike områder. Blant de største flommarkene i verden er den såkalte llanosen i Sør-Amerika. Skogbevokst flommark kalles gjerne flomskogsmark.
Våtmark
Våtmark er en samlebetegnelse på myr, kilder og andre økosystmer på mer eller mindre vannmettet mark. Omfatter alle hovedtypene under hovedtypegruppen våtmarkssystemer; åpen jordvannsmyr, myr- og sumpskogsmark, nedbørsmyr, kaldkilde, varm kilde, våtsnøleie og snøleiekilde, strandsumpskogsmark, semi-naturlig myr, semi-naturlig våteng, torvtak, grøftet åpen torvmark, og ny våtmark.
Semi-naturlig mark
Semi-naturlig mark er en samlebetegnelse på åpne eller spredt tresatte fastmarkssystemer som er formet og betinget av tradisjonell hevd. Omfatter hovedtypene boreal hei, semi-naturlig eng, semi-naturlig strandeng, og kystlynghei.
Jaktmark
Jaktmark er et begrenset landskapsområde der det tillates noen å drive jakt, for eksempel etter fugler eller hjortedyr. Begrepet kan for en stor del sammenlignes med et vald, men det ligger til begrepet at hele eller deler av området er skogbevokst.
Gressmark
Gressmark er et begrenset landskapsområde der det i all hovedsak gror gress, som regel i den hensikt at gresset skal brukes som dyrefôr for beitedyr, enten direkte eller for lagring. Ei gressmark er således et område som er større enn ei eng, men mindre enn et gressland. Noen eksakt definisjon av størrelsen finnes derimot ikke.
Slåttemark
Slåttemark er et begrenset landskapsområde der det i all hovedsak gror gress som skal brukes som vinterfôr for beitedyr. Begrepet kan således i stor grad sammenlignes med gressmark, men gresset produseres altså med tanke på lagring. Slåttemark er som hovedregel et begrep som brukes om et område med mer begrenset størrelse enn ei gressmark, men noen eksakt definisjon av størrelsen finnes ikke.