Våtmark eller våtmarksområde defineres på forskjellige måter, men kan i hovedsak hevdes å være mark der det finnes vann nær overflaten gjennom hele eller store deler av året. Områder med en vanndybde på mer enn seks meter regnes generelt ikke som våtmark. Større våtmarksområder som omfatter adskilte, men sammenhengende våtmarker kalles gjerne et våtmarkssystem. I så måte er Pantanal (200 000 km²) i Sør-Amerika verdens største våtmarkssystem.
Våtmark omfatter fjære- og gruntvannsområder, strandsoner, næringsrike vann, sumpområder, deltaområder, fuktenger og myrer med mer. Våtmarksområdene er blant de biologisk mest produktive områdene i verden, og de bidrar til å skape et variert landskapsbilde og til å øke opplevelsesrikdommen i naturen, og mange er viktige rekreasjonsområder. Våtmarker har ofte en rik flora og fauna, og mange plante-, insekt- og fuglearter er helt avhengige av disse naturtypene for å klare seg. Dessuten har våtmarksområder ofte stor kapasitet til å lagre vann, noe som bidrar til å jevne ut flomtopper. Vannet kan være både fersk-, brakk- eller saltvann.
Våtmarkene er av de mest truede naturtypene vi har. De er utsatt for en rekke forskjellige inngrep som for eksempel gjenfylling, neddemming, drenering og søppelfylling.
I de fleste tilfeller kan vegetasjonen brukes for å skille våtmark fra annen mark. Minst halvparten av vegetasjonen skal være hydrofil, det vil si fuktighetselskende.
I tilknytning til våtmark finnes det ofte strandenger. De er etter definisjonen ikke våtmarker, men dette er også en artsrik og truet naturtype. Der en våtmark er vernet er derfor ofte nærliggende strandenger tatt med i verneområdet.
Direktoratet for Naturforvaltning (DN) har opprettet fem nasjonale våtmarkssentre, de er Oslo Våtmarkssenter (Oslo), Nordre Øyeren Våtmarkssenter (Akershus), Jæren Våtmarkssenter (Rogaland), Holmen Våtmarkssenter (Vestfold) og Ørland Våtmarkssenter (Trøndelag).
Ulike typer våtmark
Hovedinndelingen av våtmarker i typer er basert på vannets opphav, og om marken er torvdannende eller ikke.
