Merv

Merv (turkmensk: Merw, persisk: مرو) var en by i Sentral-Asia, ved Silkeveien. Oldtidsbyen ligger i det sørøstlige Turkmenistan, fire kilometer nord for Baýramaly og 30 kilmeter vest for byen Mary.

Stedet for antikkens Merv ble i 1999 oppført på UNESCOs verdensarvliste.^[1]

Den handelsvei som er blitt kalt Silkeveien har alltid vært en hovedvei for folkenes vandringer gjennom Sentral-Asia. Skjønt en meget eldre historie ligger begravd under lagene av den senere byens liv, har arkeologiske undersøkelser avslørt spor av bymessig liv til så langt tilbake som til det tredje årtusen før Kristus.

Under navnet Mouru nevnes stedet sammen med Balkh i Zend-Avesta-geografien, som antagelig daterer seg til 600-tallet før Kristus (men tradisjonelt angis betydelig eldre datum). Under navnet Margu dukker byen opp i Behistuninnskriftene (cirka 515 f.Kr.) som en del i et satrapi i den persiske monarken Dareios I' regjeringstid.

Oldstidsbyen synes å ha blitt grunnlagt av Kyros den store (559-530 f.Kr.), men de akemenidiske nivåene er dypt begravd under senere lag på stedet.

Aleksander den stores besøk i Merv er utelukkende legendarisk, men etter hans død ble Merv hovedstad i provinsen Margiana under seleukidiske, partiske og persiske kongedømmer. Ved Margusfloden - kalt Epardus av Lucius Flavius Arrianus Xenophon og i dag Murghab - lå distriktets hovedstad, kalt Antiochia Margiana (Antiochia av Margiana) etter Antiochus Soter, som gjenoppbygde byen, i en sterkt ekspandert plan som gjorde byen nær to kilometer tversover. Lite er kommet frem om seleukidenes Achiochia Margiana, foruten restene av det ytre forsvarsverket.

Etter Ardashir I (cirka 220-240) kom Merv under det persiske sassanidedynastiets kontroll i fire århundrer.

Ved siden av den offisielle zoroastrianismen under sassanidedynastiet i Persia, har Merv vært hjem for en rekke forskjellige trosretninger og flere religiøse grupperinger, inklusive buddhistiske og manikeistiske. På 400-tallet var Merv sete for en kristen erkebiskop av den nestorianske kirke.

De persiske kongenes herredømme tok slutt da den siste av sassanidedynastiets ledere, Yazdgard III (633-651), ble myrdet ikke langt fra byen, noe som gjorde at militærguvernøren kapitulerte for de fremrykkende arabiske hærstyrker. Byen ble okkupert av stattholdere for kalif Uthman ibn Affan, og ble hovedstad i Khorasan. Araberne benyttet byen som sin base, ledet av Kotaiba ibn Moslim.

Merv var i februar 748 det sted der Abu Muslim (død 750) utropte det nye Abbasidedynastiet i Merv. Han dro av sted fra byen for å erobre Iran og Irak og grunnla en ny hovedstad ved Bagdad. Deretter var Merv en provinshovedstad - med unntak av en kort glansperiode fra 813 til 818 da kalif al-Ma'mun var bosatt i Merv noe som gjorde byen til hovedstad for hele den muslimska verden.

Den siste halvdel av 700-tallet kom Merv i motsetningsforhold mot islam som sentrum for kjettersk propaganda forkynt av al-Muqanna under tilnavnet «profeten av Khorosan». År 874 var det arabiske styret i Sentral-Asia over. Da araberne dominerte Merv, var byen likesom Samarkand og Bokhara, var en av de store skolene for lærdom, og historikeren Yaqut studerte i Mervs bibliotek. Merv produserte mange lærde innen forskjellige kunnskapsområder som islamsk lov, hadith, historie, litteratur og lignende. Flere lærde har tilnavnet Marwazi المروزي som indikerer at de er hjemmehørende i Merv.

I 1040 krysset seldsjukk-tyrkere elven Oxus fra nord ledet av Masud, sultanen av Ghazni, oppvokst som Toghrul Beg og arvtaker til Persias trone. De grunnla det seldsjukkiske dynasti, med dens hovedstad Nishapur. En yngre bror til Toghrul, Daud, tok kontrollen over Merv og Herat. Toghrul ble etterfulgt av sin nevø Alp Arslan (Den store løve), som ble begravd i Merv. Det var omtrent på denne tid at Merv nådde toppen av sin storhetstid og ble et sentrum for persisk kultur og vitenskap. Under sultan Sanjars (eller Sinjars) regjering av samme dynasti, på midten på 1000-tallet, ble Merv invadert av de tyrkiske stammene i Ghuzz som lå på den andre siden av Oxus. Dette skjedde under lederskiftet i Khwarizm (Khiva).

I 1221 åpnet Merv sine porter for Tolui, sønn til Djingis Khan, mongolenes høvding. Ettersom de først hadde ytt motstand ble alle byens innbyggere, 70 000 pluss tyve ganger så mange flyktninger, drevet ut av byen, og der fikk de strupene avskåret. En beregning etterpå konstaterte at mer enn en million trehundretusen mennesker mistet livet, ifølge John Mans bok «Djingis Khan». Utgravinger bekrefter en drastisk gjenoppbygging av byens befestninger, men nå begynte byens nedgangstider. I begynnelsen av 1300-tallet ble kirken sete for en erkebiskop av Østens kirke. Efter Djingis Khans sønnesønns død ble Merv i 1380 gjort til Timur Lenks eiendom, Samarkands mongolprins.

I 1505 ble byen okkupert av usbeker, som fem år senere ble kastet ut av Ismail Khan, grunnleggeren av safavidedynastiet i Persia. Det var i hans periode at en stor dam ble gjenoppbygd ved floden Murghab av en persisk adelsmann, og bosetningen som vokste frem i området med irrigasjonskanalene ble kjent som Bairam Ali, et navn funnet i noen 1800-tallstekster. Merv forble under persernes kontroll til 1787, da byen ble inntatt av emiren av Bokhara. Syv år senere raserte Bokhara byen til grunnen, rev dammen og forvandlet distriktet til ødemark. Da Sir Alexander Burnes krysset landet i 1832, hadde Khiva herredømme over Merv. Omkring denne tid ble tekketurkmenere, bosatt i Hari Rud, tvunget av perserne til å flytte nordover. Khivanerne bekjempet Tekkes utbredelse, men til slutt, omkring 1856, ble de sistnevnte en overveldende makt i landet, og forble det til Russland okkuperte oasen i 1883.

Russiske utgravninger begynte i 1890. Fra 1992-2000 har et samarbeidsteam av arkeologer fra Turkmenistan og Storbritannia gjort bemerkelsesverdige oppdagelser.

Ruinene av gamle Merv dekker et område på mer enn 39 km². Merv har en av de fineste seleukidiske bymurene som noensinne er blitt oppdaget. To persiske bostedskvarter ble oppdaget under 1990-tallets utgravninger, i citadellet og i de lavere delene av byen, som gir det første nære daterte materiale fra et stort persisk sentrum. Plassen har også et citadell (Bairam Ali Khan kalah) på 11x8 meter, bygd av en sønn av Timur Lenk og ødelagt av bokharer, og en annen kalah eller muromgjerdet område kjent som Abdulla Khan. Nord for disse ligger seleukidenes gamle hovedstad, kjent som Sultan Kalah, og ødelagt av mongolene i 1219. Den mest tydelige levningen er gravmoskéen for Sultan Sanjar, alment datert fra 1100-tallet. Øst for seleukidenes gamle hovedstad ligger Giaur Kalah, den nestorianske æras Merv og araberfyrstenes hovedstad. Nord for seleukidenes gamle hovedstad ligger ruinene av Iskender Kalah, sannsynligvis det antikke Merv fra seleukidedynastiet.

Oasen ligger i søndre ende av Karakumørkenen, på koordinatene 37°30’ N og 62° Ø. Den ligger omkring 370 kilometer nord for Herat, och 450 kilometer sørsørvest for Khiva. Området er omkring 4900 km². Den store fjellkjeden med navnet Paropamisus og Hindukush løper fra Kaspihavet til Pamirfjellene, er omkring 290 kilometer sør for Merv. Gjennom eller nær dette passet nordover går elvene Hari Rud (Tejend) og Murghab i parallell kurs til de forsvinner i Karakumørkenen. Dette gjør Merv til en slags vaktpost over veien inn i Afghanistan i nordvest og samtidig gjør dette Merv til en slags etappe mellom nordøstre Persia og byene Bokhara og Samarkand.

Dagens innvånere i oasen er turkmener fra tekkestammen.

Oasen har et vanningssystem med kanaler gravd fra Murghab. Landet har alltid vært kjent i hele Østen for sin fruktbarhet. Alle kornslag og mange frukter vokste her i store mengder, for eksempel hvete, hirse, korn og meloner, også ris og bomull. Bomullsfrøene fra arkeologiske utgravninger viser at bomullstekstiler allerede på 400-tallet var en viktig del av økonomien i byen. Silkeormer ble fremavlet. Turkmenene har en berømt type av hester og har kameler, sauer, kveg, esler og muldyr. Turkmenene er utmerkede sølvhåndverkere og kjent som våpensmeder. En av oppdagelsene under 1990-tallets utgravninger var 800-talls eller 900-tallsverksteder der det ble produsert stål.

Tepper fra Merv-regionen anses iblant som bedre enn persiske tepper.

Om sommeren er heten trykkende. Den minste vind skaper støvskyer som fyller luften og gjør den så tett at den formørker middagssolen og gjør det tungt å puste. Om vinteren er klimaet svært behagelig. Snø faller sjeldent, og smelter i så fall straks. Den årlige nedbør er sjelden mer enn 120 mm og det faller vanligvis ikke regn mellom juni og oktober. Om sommeren stiger temperaturen til 36 °C og om vinteren går den ned til -7 °C. Årsmiddeltemperaturen er cirka 16 °C.

• Institut Istorii Im. Š. Batyrova. [Red. kollegija: M. A. Annanepesov (otv. red.) …]: Merv v drevnej i srednevekovoj istorii tezisy dokladov naučnogo simpoziuma [Akademija Nauk Turkmenskoj SSR]; Ašchabad 1990 (Ylym);
• Edmund O'Donovan (1844–1883): The Merv oasis: travels and adventures east of the Caspian during the years 1879-80-81 including five months' residence among the Tekkés of Merv. London 1882 (Smith, Elder & Co.), 2 Bind.
• Georgina Herrmann: Monuments of Merv: Traditional Buildings of the Karakum. The Society of Antiquaries of London, London 1999
• Klaus Pander: Zentralasien. DuMont Kunst Reiseführer, Ostfildern; 6. Auflage 2005, ISBN 3-7701-3680-2
• Gabriele Puschnigg: Ceramics of the Merv oasis: recycling the City. Left Coast Press, Walnut Creek (Calif.) 2006, ISBN 978-1-59874-225-1

• (en) Merv – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• British Museum Department of Ancient Near East
• UNESCO World Heritage Centre - State Historical and Cultural Park