«Mitt lille land» er en sang av Ole Paus fra promo-albumet med samme navn (1994). Sangen har blitt beskrevet som en lyrisk beskrivelse av Norge. Den oppnådde stor og plutselig popularitet etter terrorangrepene i Norge i 2011, noe som førte til at den ble omtalt som «den nye nasjonalhymnen»[1] og som «et symbol på samholdet i Norge».[2]Maria Mena spilte ifølge NRK en avgjørende rolle i å popularisere «Mitt lille land» som «en ny nasjonalsang».[3] Uttrykket «mitt lille land» (eller «vårt lille land») har også gått inn i språket som et kallenavn på Norge.[4] Sangen har gitt navn til to musikkalbum, en konsert, en bok og en TV-serie.
Bakgrunn
Sangen ble opprinnelig skrevet som et innlegg i debatten om norsk medlemskap i EU i 1994 på oppdrag fra organisasjonen Fra Nei til Ja og betalt av NHO.[5][6] Mange har i ettertid beskrevet sangen som ironisk, men Ole Paus benektet i september 2011 at sangen opprinnelig var ment ironisk.[7] Professor i musikkvitenskap Even Ruud har uttalt
Musikken og teksten er veldig åpen. Det er ingenting i den som er knyttet til et bestemt tidspunkt, det gjør at den kan tolkes på flere forskjellige måter».
Sangen ble utgitt på albumet Mitt lille land. Sistesporet var en rap med Ole Paus og daværende handelsminister Grete Knudsen, en av de ledende forkjemperne for norsk EU-medlemskap, kalt «Sjølråderetten fallera!». Under lanseringen av platen uttalte Paus at
Kampen for sjølråderetten er pinlig. Sjølråderett er en grunn og gjerrig storbondetanke. Den inkluderer ikke husmenn. Den norske nei-siden er autoritær, selvhøytidelig, selvrettferdig og egentlig ganske farlig. Den er en liten interessegruppe som prøver å dominere menneskenes liv.
Denne sangen kan på sett og vis minne om en fedrelandssang. Den uttrykker et begrep om Norge som omfatter landskapet, menneskene og livsformene. Likevel har den et tidsmessig språk, og er i liten grad høystemt. Den er lavmælt samtidig som den skildrer naturen, menneskelige verdier og følelser: 'der høye fjell står plantet mellom hus og mennesker og ord'. Selv om sangen har elementer som kan minne om nasjonalromantiske salmer, som for eksempel koblingen mellom folk og naturen, kan teksten sies å være tidsriktig og moderne. Slikt sett fremstår sangen som upretensiøs. Teksten skildrer heller Norge på en ganske beskjeden og ydmyk måte, slik det kommer til uttrykk i vers en og to: 'et lite sted der en håndfull fred […]' – og 'som et ekko i karrig jord'. Samtidig gir teksten også inntrykk av at landet er stillfarent og smålåtent: 'Og der stillhet og drømmer gror'.
