Griffith vant i 1994 en Grammy-pris for albumet Other Voices, Other Rooms, der hun tolket sanger av andre musikere som hun var inspirert av. Hun var særlig populær i Irland og hun bodde en tid i Dublin.
En av hennes mest kjente sanger er «From a Distance», som ble skrevet av Julie Gold, selv om Bette Midler solgte flere plater med sin versjon av sangen. Griffiths skrev selv en rekke sanger, men gjennomgående fikk andre musikere større suksess med sangene hennes enn hun gjorde selv. Som eksempler kan nevnes «Love at the Five and Dime», som Kathy Mattea fikk en hit med i 1986, og «Outbound Plane», som ble en av Suzy Bogguss' største hits. Griffiths musikk var tidløs, i den forstand at hun aldri endret lydbilde i jakten på kortvarig suksess. Hun ble gjerne karakterisert som en musikernes musiker.
Nanci Griffiths mor var amatørskuespiller, og faren sang i en barbershop-kvartett. Datteren arvet gleden over å stå på en scene. Etter å ha utdannet seg til pedagog på University of Texas, valgte hun i 1977 å satse på en musikerkarriere; da hadde hun allerede opptrådt som sanger i en ti års tid. Som barn så hun opp til folkesangeren Carolyn Hester fra Texas. «Jeg har spilt gitar siden jeg var seks år, men da jeg hørte henne, sa jeg: 'Det er dét jeg har lyst til å gjøre: jeg vil skrive sanger og synge akkurat som henne. Hun var så ren!'» sa Griffith til Rolling Stone i 1987. I det samme intervjuet fortalte hun også: «Jeg var seks år da jeg lærte å spille gitar, og det skyldtes at jeg først hadde forsøkt meg på valthorn. En dag da jeg kom hjem, hadde mine foreldre fjernet hornet, fordi det var så fælt å høre på.»
Etter å ha jobbet en kort stund i barnehage, vant hun en låtskriverpris under Kerrwille Folk Festival i 1977. Hun ble med på festivalens samlealbum, og som et resultat spilte hun inn sitt første album året etter, There's a Light Beyond these Woods, utgitt av et lokalt plateselskap. Det ble innspilt live i et innspillingslokale i Austin. På albumet hadde hun to egne sanger, blant andre «Dollar Matinee», skrevet med ektefellen Eric Taylor. I 1982 ble hennes andre album, Poet in My Window, utgitt av et annet lokalt plateselskap (senere gjenutgitt sammen med det første i 1986 med distribusjon over hele USA). Dette albumet viste hvordan Griffiths hadde modnet som låtskriver. Hun hadde selv skrevet alle sangene, bortsett fra «Tonight I Think I'm Gonna Go Downtown», som var skrevet av Jimmie Gilmore og John Reed. Ektemannen Eric Taylor var medprodusent og spilte bassgitar på albumet, og på sangen «Wheels» bidro hennes far, Martin Griffith, og barbershop-kvarteten hans som bakgrunnsvokalister.
Det tredje albumet og Blue Moon Orchestra
I 1984 møtte hun Jim Rooney, som produserte hennes tredje album, Once in a Very Blue Moon. Innspillingene ble gjort i Jack Clements studio i Nashville med musikere som sologitarist Phillip Donnelly, banjospilleren Bela Fleck og Lloyd Green og Mark O'Connor. Foruten hennes egne sanger inneholdt albumet hennes versjon av Lyle Lovetts «If I Was The Woman You Wanted», Richard Dobsons «Ballad of Robin Wintersmith» og tittelsangen skrevet av Pat Alger. Albumet ble lansert i 1985. Året etter etablerte Griffith et nytt band, som hun kalte Blue Moon Orchestra.
I 1987 ga hun ut albumet Last of the True Believers. Albumet hadde to sanger som senere skulle bli landskjent i USA med andre musikere, Griffiths «Love at the Five and Dime» med Kathy Mattea, og Pat Algers «Goin'Gone». Albumet inneholdt også Tom Russells sang «St. Olav's Gate», om en norskgatestump i Oslo. Albumet var også hennes første som ble utgitt utenfor USA; det ble utgitt i Storbritannia av Demon Records. Hun hadde også vært med på å produsere albumet.
Også tittelsporet på denne platen var skrevet av Alger. Ellers inneholdt albumet blant annet en nyinnspilling av «There's a Light Beyond These Woods» fra debutalbumet, Sing One for Sister av Robert Earl Keen jr. og hennes egen «Ford Econoline» om folkesangeren Rosalie Sorrels. Den sangen som fikk mest oppmerksomhet, var likevel Julie Golds «From a Distance», en sang som ble spilt inn av Bette Midler med stor suksess i 1990-årene.
Albumet Little Love Affairs, utgitt i 1988, var laget som et konseptalbum. Det inneholdt blant annet «Outbound Plane», som hun skrev med hjelp fra Tom Russell, og «Sweet Dreams Will Come», som var skrevet av John Stewart. Noen av de andre sangene på platen hadde Griffith skrevet sammen med James Hooker, som var pianist i Blue Moon Orchestra.
Rock og country
Senere i 1988 spilte hun inn konsertalbumet One Fair Summer Evening, med en håndfull sanger som ikke hadde vært innspilt tidligere. På denne tiden turnerte hun med Everly Brothers, som medvirket på flere av de innspilte sangene. I 1989 kom albumet Storms, produsert av Glyn Johns, som tidligere hadde arbeidet med blant andre The Beatles, Rolling Stones, Steve Miller og Joan Armatrading. Glyn Johns skapte et lydbilde som han mente ville slå an hos amerikanske radiostasjoner. Blant musikerne på dette albumet var Bran Breen på trommer, gitaristene Bernie Leadon (tidligere The Eagles) og Albert Lee, med Phil Everly som en av bakgrunnsvokalistene. Albumet ble Griffiths mestselgende album i USA, men slo ikke an i countrymiljøet i hjemlandet. Derimot fikk hun nærmest superstjernestatus i Irland, som da ble hennes viktigste europeiske marked.
Europa
Albumet Late Night Grande Hotel ble produsert av to briter, Rod Argent og Peter Van Hook, og inkluderte en duett med Phil Everly på «It's Just Another Morning Here», mens den engelske sangeren Tanita Tikaram bidro å synge på «It's too Late». I 1991 var hun en av en rekke gjestemusikere på irskeThe Chieftains' album The Bells of Dublin hvor hun sang «The Wexford Carol».
Albumet Other Voices, Other Rooms ble kunstnerisk og kommersielt en stor suksess hvor Griffith tolket en rekke sanger av musikere som Bob Dylan («Boots of Spanish Leather»), John Prine («Speed of the Sound of Loneliness») og Ralph McTell («From Clare to Here»).
Det neste albumet som kom ut året etter, Flyer, var dedikert til folkemusikk. På det påfølgende albumet, On Blue Roses from the Moons, gikk hun tilbake sine røtter i rock og folkemusikk etter å ha turnert et tiår sammen med Blue Moon Orchestra. Albumet inneholdt 14 sanger.
I 1998 kom hennes neste album, Other Voices Too (A Trip Back to Bountiful), som var en fortsettelse av Other Voices, Other Rooms. Også på denne platen medvirket en rekke gjesteartister. I forlengelsen av de to Other Voices-albumene debuterte hun som forfatter med boken Other Voices – A Personal History of Folk Music.
Året etter ga hun ut albumet Dust Bowl Symphony, sammen med London Symphony Orchestra og dirigent Andrew Jackman. Albumet besto nye versjoner av sanger hun hadde skrevet de siste 20 årene. Produsent var Peter Collins, som også hadde stått bak Flyer.
I 2001 kom Clock Without Hands, og i 2002 ga hun ut albumet Winter Marquee. Clock Without Hands, som har tittelen fra en roman av Carson McCuller, er tilegnet avdøde Dickey Chapelle – en amerikansk fotojournalist som døde i Vietnam i 1965 da hun gikk på en landmine.
^abAswad, Jem; Aswad, Jem (13. august 2021). «Nanci Griffith, Grammy-Winning Singer-Songwriter, Dies at 68». Variety (på engelsk). Besøkt 14. august 2021. «Grammy-winning singer-songwriter Nanci Griffith died Friday morning in Nashville, a rep for her management company has confirmed to Variety. No caused of death was announced; she was 68.»
^abEdwards, Gavin (13. august 2021). «Nanci Griffith, Singer Who Blended Folk and Country, Dies at 68». The New York Times (på engelsk). ISSN0362-4331. Besøkt 15. august 2021. «Nanci Griffith, a Grammy-winning singer and songwriter who kept one foot in folk and the other in country and was blessed with a soaring voice equally at home in both genres, died on Friday.»
