Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen 1. klasse av Sankta Annas orden 2. klasse av Sankta Annas orden 3. klasse av Sankta Annas orden Den hvite ørns orden 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen 2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen 4. klasse av Sankt Vladimirs orden 3. klasse av Sankt Vladimirs orden 1. klasse med sverd av Sankt Vladimirs orden Gullsverd for tapperhet
Nikolaj Muravjov ble født i St. Petersburg. Han ble uteksaminert fra Pasjekorpset i 1827. Han deltok i beleiringen av Varna i den russisk-tyrkiske krig i 1828–1829, og var senere med å slå ned novemberoppstanden i Polen i 1831. Av helsemessige årsaker sluttet han i det militære i 1833, og returnerte hjem for å ta seg av driften av sin fars gods. Han vendte imidlertid tilbake til aktiv tjeneste i 1838 som General Golovins adjutant, for å tjenestegjøre i Kaukasus-regionen. Under en av kampanjene mot fjellfolkene ble Muravjov såret. I 1840 ble Muravjov tildelt kommandoen over en seksjon av forsvarslinjen ved Svartehavet, og var under denne perioden delaktig i kampene mot ubykhene.
Muravjov ble forfremmet til generalmajor i 1841, men måtte fratre permanent fra aktiv militærtjeneste på grunn av sykdom. Han ble overført til Innenriksministeriet og ble utnevnt til militær og sivil guvernør for provinsenTula i 1846. Muravjov var den første guvernør som foreslo for TsarNikolai I å avskaffe livegenskapet. Framlegget var også signert av ni lokale landeiere. Selv om tsaren ikke gjorde noe med forslaget, så omtalte han fra da av Muravjov som en «liberaler» og en «demokrat».
Guvernør for Øst-Sibir
5. september1847 ble Muravjov utnevnt til Generalguvernør for Irkutsk og Jenisejsk (Øst-Sibir). Hans utnevnelse var kontroversiell, da det var uvanlig for en person på hans alder (bare 38 år) å få ansvar for et så enormt territorium. Muravjov ble personlig instruert av Tsar Nilolai I om å arbeide for et overtak overfor Kina, noe som var i strid med synet til den russiske utenriksministeren Karl Nesselrode.[3] Muravjovs første handling som Generalguvernør var å sette en stopper for underslag av offentlige midler. Han gjorde russisk til obligatorisk fag i skoler for innfødte folkeslag i Sibir og Fjerne østen. Han arbeidet også for utforskning og bosetning av territoriene nord for elva Amur, ofte ved hjelp av politiske eksilanter. Mange av hans handlinger var rettet mot å utvide handelen i Fjerne østen-regionen. Han så religion som en kraftfull form for kontroll over lokalbefolkningen, og satset på bygging av kristne kirker og støttet lokale religiøse trosretninger som sjamanisme og buddhisme.
Etter Nertsjinsk-traktaten i 1689 mistet Russland rettighetene til å seile på Amur. Imidlertid krevde Kina aldri de nederste delene av elva. Muravjov insisterte på å føre en aggressiv politikk overfor Kina, tross sterk motstand fra embetsmenn i St. Petersburg, som fryktet et brudd i forholdet mellom de to landene. Men ettersom Russland la krav på de nedre delene av elva ble likevel flere ekspedisjoner organisert av Gennadij Nevelskoj godkjent av regjeringen. I 1851–1853 ble flere ekspedisjoner sendt til Amurs munning og til Sakhalin, og russiske bosetninger ble etablert i disse områdene.
31. desember1853 ga tsar Nikolai I Muravjov rettigheter til å gjennomføre forhandlinger med kineserne om å etablere en grense langs Amur, og til å transportere tropper til Amurs munning. Muravjov assisterte i 1854–1858 Gennadij Nevelskoj i å oppnå den målsettingen. Den første ekspedisjonen fant sted i mai 1854. En flåte på 77 lektere og flåter, anført av dampskipet Argun, seilte ned til Amurs munning. På grunn av Krimkrigen ble en del av flåten deretter sendt til Avatsjabukta på Kamtsjatka, hvor en rekke Batteri (artilleri)er ble opprettet for å forsvare halvøya. Batteriene spilte en avgjørende rolle i forsvaret av byen Petropavlovsk-Kamtsjatskij (se Beleiringen av Petropavlovsk), som ble angrepet av engelske og franske styrker.
Ekspedisjonen i 1855 transporterte de første russiske nybyggerne til munningen av Amur. Det var omtrent på den tiden Muravjov startet forhandlinger med kineserne.
Aigun-traktaten
Under den siste ekspedisjonen i 1858 fullførte Muravjov Aiguntraktaten med de kinesiske Qing-herskerne. Kineserne var til å begynne med imot å opprette noe som helst slags grense langs Amur, og foretrakk i stedet et status quo hvor de tilliggende territoriene var under felles kontroll av Russland og Kina. Muravjov klarte imidlertid å overbevise kineserne om at Russlands hensikter var fredelige og konstruktive. Aiguntraktaten anerkjente Amur som grensen mellom Russland og Qing-imperiet, og ga Russland fri tilgang til Stillehavet. For dette fikk Muravjov tittelen Grev Amurskij (dvs. «av Amur»). Signeringen av traktaten ble feiret både i Peking og større byer i Sibir. De nye territoriene som var lagt til Russland omfattet Priamurje, Sakhalin, og mesteparten av områdene til dagens Primorskij og Khabarovsk kraj.
Aiguntraktaten ble bekreftet og utvidet av bestemmelsene i Pekingkonvensjonen av 1860, som ga Russland rettighetene til Ussuri krai og den sørlige delen av Primorje.
Som Generalguvernør i Øst-Sibir gjorde Muravjov-Amurskij flere forsøk på å bosette Amurs bredder. Disse forsøkene var stort sett mislykkede, ettersom svært få mennesker ønsket å flytte til Amur frivillig. Muravjov måtte sende flere grupper av Bajkalkosakker for å bosette området. Han lyktes heller ikke med å organisere dampbåttransport på Amur, og å bygge en postvei.
Ettersom den viktigste innvendingen fra embetsmennene i St. Petersburg mot å overta venstrebredden av Amur var mangel på folk til å forsvare de nye territoriene, anmodet Muravjov-Amurskij om at bønder fra Nertsjinsk ble fritatt fra påbudt arbeid i gruvene. Han fikk mehold, og med disse nye menneskene ble et korps på 12 000 Amur-kosakker dannet og brukt til å bosette noen av landområdene, hvorav den militære kjernen var kosakkene som ble overført fra Transbajkal.
Muravjov-Amurskij gikk av som Generalguvernør i 1861 etter at hans forslag om å dele Øst-Sibir i to separate Generalguvernater ble avslått. Han ble utnevnt til medlem av Statsrådet iRussland. I 1868 flyttet han til Paris i Frankrike, hvor han bodde til sin død i 1881. Han besøkte bare Russland fra tid til annen for å delta i møter i Statsrådet.
Ettermæle
Monument til Muravjov-Amurskij i Khabarovsk avbildet på en seddel
I 1891 ble en bronsestatue av Muravjov reist på en klippe ved Amur nær Khabarovsk. I 1929 ble den tatt ned og erstattet av en statue av Lenin, som sto der til 1989. Statuen av Muravjov-Amurskij ble gjenreist i 1993.
I 1992 ble Muravjov-Amurskijs levninger brakt fra Paris for å ble begravd på nytt i den sentrale delen av Vladivostok, som ligger på Muravjov-Amurskijhalvøya, som er oppkalt etter han.
Monumentet i Khabarovsk er, sammen med Khabarovskbrua over Amur, avbildet på 5000-rubel seddel utgitt av den russiske sentralbanken 31. juli2006.
Referanser
^abHistorical Encyclopedia of Siberia[Hentet fra Wikidata]
^abStore sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Муравьёв-Амурский Николай Николаевич, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
^Edgar Franz, Philipp Franz von Siebold and Russian Policy and Action on Opening Japan to the West in the Middle of the Nineteent Century, München: Iudicum 2005
_front.jpg)