San-folket, eller buskmenn, lever i Kalahari og områdene rund ørkenen, de er en del av khoisan-gruppen og er i slekt med khoikhoi-folkene («hottentotter»). Sammen med disse og xhosa regnes de til kapoidene. San-folket er små av vekst og gjennomsnittshøyden for voksne er 1,5 meter.[1]
Arkeologiske funn tyder på at de har bodd i det sørlige Afrika (og antagelig andre steder i Afrika) i minst 26 000 år, antagelig og det gjør dem til et urfolk. San-folkets liv er nært knyttet til naturen.
Tradisjonelt er sankulturen jegere og samlere, og menneskene lever i midlertidige treskjul i et krevende miljø. De bruker et tegnspråk mens de jakter.
Historien
Jeger og samlerne San er blant de eldste kulturene på jorden, og antas å stamme fra de første innbyggerne i det som nå er Botswana og Sør-Afrika. San hadde tradisjonelt en delvis nomadisk livsstil og beveget seg sesongmessig innenfor visse definerte områder basert på tilgjengeligheten av ressurser som vann, vilt, nøtter, insekter, vill frukt og spiselige planter. Folk med tilknytning til San-folket har hatt en utbredelse fra Rødehavet til Kapp det gode håp.[2][3]
Man kan se bergkunst fra den tidlige historien til San i Tsodilo-regionen i Nord-Botswana, Drakensberg-fjellene i Sør-Afrika, Erongo-regionen og Damaraland i Namibia. Et av de mest kjente er den rød eland-oksen i Botswana. Disse maleriene gjengir San-folkets livsstil, som er dypt sammenvevd med naturen. San-folkets eldste kjente bergmalerier er radiokarbondatert til å være 26 000 år gamle.[4][5]
Rundt år 1000 førte innvandring av bantuene til at san-folk ble fortrengt, integrert i deres samfunn eller drept.
På 1600-tallet etablerte nederlenderne en koloni ved Kapp det gode håp som en forsyningsstasjon for Det nederlandske ostindiske kompani, dette førte til mange konfrontasjoner og tusenvis av San ble drept eller tvunget til å jobbe for kolonistene. Senere på 1700-tallet ville Britene prøvde å "sivilisere" San og få dem til å tilpasse seg en mer landbrukslivsstil, men lyktes ikke. På 1870-tallet var San-folket nesten helt utryddet i Sør-Afrika, regjeringene pleide å utstede lisenser på jakt på San, den siste ble angivelig utstedt i Namibia i 1936.[6][7]
Funn viser at noen San-samfunn alltid har levd i ørkenområdene i Kalahari, imidlertid ble nesten alle andre San-samfunn i det sørlige Afrika tvunget inn i denne regionen. San har i tidligere tid blitt nektet rettigheter til land av andre folkeslag og regjeringer, noe som har ført til at de ble tvunget vekk og fikk sitt territorium drastisk redusert.
Genetikk
Ulike Y-kromosomstudier viser at San bærer noen av de tidligste forgreningene i menneskelige Y-kromosomhaplogruppene. Dette DNA arves kun fra ens far. I en studie publisert i mars 2011 fant Brenna Henn og kollegene at gruppene Khomani San, Sandawe- og Hadza-folkene i Tanzania, var de mest genetisk mangfoldige av alle mennesker som var med i studien. Denne høye graden av genetisk mangfold antyder opprinnelsen til det moderne mennesket. [8][9][10][11][12]
Folket
San-folket er en urbefolkning, jeger-samlerkultur i det sørlige Afrika, og en av de eldste overlevende kulturene i regionen. Deres forfedres territorier spenner over Botswana, Namibia, Angola, Zambia, Zimbabwe, Lesotho og Sør-Afrika. Nå bor de mellom Okavango-elven i Botswana og Etosha nasjonalpark i det nordvestlige Namibia, og strekker seg opp i det sørlige Angola, inn i Zambia og Zimbabwe og det sørlige og sentrale Kalahari mot Molopo-elven.[4]
I den gamle san-kulturen bodde grupper på rundt 25 til 60 presjoner som ofte var i slekt, hver gruppe var selvstyrte. Tradisjonelt var San et egalitært samfunn. San-økonomi var en gaveøkonomi, basert på å gi hverandre gaver regelmessig i stedet for å handle eller kjøpe varer og tjenester. Høvding-tittelen ble arvet, men deres autoritet var begrenset. San-folkene tok beslutninger seg imellom ved konsensus, kvinner ble behandlet som relative likeverdige i beslutningsprosessen. Kvinner kan være ledere for sine egne familiegrupper. De kan også ta viktige familie- og gruppebeslutninger og kreve eierskap til vannhull og områder. Kvinner er hovedsakelig involvert i innsamling av mat, men noen ganger deltar de også i jakt. De fleste San er monogame, men hvis en jeger er i stand til å skaffe nok mat, har han råd til å ha en annen kone også.
Barn har ingen sosiale plikter, leke og fritid er veldig viktig for San i alle aldre. Store mengder tid brukes på samtaler, spøk, musikk og relgiøse danser. Det benyttes relativt få navn (omtrent 35 navn per kjønn), og hvert barn er oppkalt etter en besteforeldre eller en annen slektning, men aldri foreldrene.
Hyttene varierer i robusthet fra nattlig regnskjul, når folket beveger seg konstant på jakt eller sanking. Til mer landsby lignende sirkler av mer permanente hytter ved et vannhull i den tørre årstiden.
San-folket praktiserer en form for ekstatisk dans i seremonier hvor man gjennom rytmisk dans og hyperventilering faller i en form for transe. Danserne kan ha på seg rangler festet til beina under dansen. Dansen brukes til å helbrede sykdom hos individer og helbrede negative aspekter ved samfunnet som helhet. Under denne seremonien sitter kvinnene rundt bålet og klapper og synger rytmisk mens healerne danser. De synger medisinske sanger som de lærer fra ung alder og ritualet fortsetter hele natten. Disse seremoniene til San-sjamaner antas å være forbunnet med av San sin bergkunst.[13]
De snakket Khoisanspråk med språkfamilier som Khoe, Tuu og Kx'a, som er språk med klikk-konsonanter. San-folkene omtaler seg selv som flere individuelle nasjoner.[4]
Tidligere var San-folket omtalt som buskmenn, nå anses "bushmen" som nedsettende av mange sørafrikanere. I 2008 benyttet avisen Die Burger i Sør-Afrika ordet "boesman" (den moderne afrikanske utgaven av "bushman"), dette ble brakt inn for domstolen som slo fast at bruken av begrepet ikke kan anses som nedsettende.[4]
Fra 1950-tallet til 1990-tallet gikk San-samfunnene over til jordbruk på grunn av myndighetspålagte moderniseringsprogrammer.
Jegere og samlere
San-folket har stor kunnskap om dyrelivet og naturen i området de lever i. De er dyktige jegere og samlere. De bruker pil og bue, pilene er påsmurt gift, og de bruker tegnspråk under jakten for ikke å lage støy. Takket være deres kjennskap til naturen har de evnen til å overleve i et fiendtlig miljø som Kalahariørkenen, deres jakt- og sporingsferdigheter er fenomenale. De kjenner alle dyrs vaner, de gjenkjenner fotsporene og ut fra dem kan de bestemme alder, kjønn, helsetilstander, retning og hvor lang tid det er siden dyret har passert.[14]
Pilene de bruker er laget av rette tynne tregrener, før var pilene laget uten fjær. Pilspissen er laget av ben eller jern og pilspissen er festet til pila med gress, spissen er påsmurt gift som San-folket har kokt ned av billelarver, tusenbein eller slanger. I tillegg til å jakte med pil og bue, som er det mest brukte jaktredskapet, bruker de spyd og bygger en stor mengde geniale feller.[15]
Før de legger ut på en stor jakt-utflukter, maler mennene kroppen sin ved å bruke rød, hvit og gul jord som en respekt for naturen, også scarification bestående av vertikale kutt i ansiktet benyttes av noen for å bringe lykke under jakt. Noen stammer spiser ikke kjøtt av raske dyr før jakten fordi de tror at da vil dyrene de jakter stikke av.[14]
San kan ferdes helt lydløst under jakten og tar hele tiden hensyn til vindretning, vegetasjon og dyrenes vaner. Giften på pilene dreper ikke dyret umiddelbart, så for større dyr må de ofte forfølges i lengre tid. Pilene blir sittende fast i kjøttet. For mindre antiloper, som er det San-jegerne jakter mest, går det vanligvis timer før giften virker, for en sjiraff opptil 3 dager. San-folket kan løpe i timevis.[14]
De jakter også ved å vente tålmodig på smådyr og vortesvin ved inngangen til hulene deres, de setter opp feller der hvor dyrene ferdes eller i nærheten av vannhull der dyrene kommer for å drikke og de bygger bur for å fange perlehøns og andre fugler. De spiser også øgler, slanger, skilpadder, frosker og noen ganger fisk.[14]
Etter en vellykket jakt og et godt måltid sitter de om natten rundt bålet, de danser og skyter forgiftede piler som simulerer jaktscener etter musikkens ustanselige rytme.
Det er mennene som jakter, men kvinnene kan også følger dem på sporingsturer. Kvinnene samler vill frukt, bær, nøtter, knoller, løker og andre vekster og plantemateriale som stammen trenger. De samler også fugleegg og skallet til strutseegg brukes som vannbeholdere. Også insekter er en del av kostholdet, faktisk 10 % for enkelte stammer, avhengig av hvor de bor kan de spise mellom 18 til 104 arter. Biller, larver, termitter, gresshopper, møll og sommerfugler står på menyen.[14]
Kvinnenes tradisjonelle samleutstyr er enkelt, gravestokk og skinnslynge, teppe eller en kappe kalt kaross for å bære matvarer, ved og annet. De bærer også med seg de små barna når de er på turer for å samle.
I tillegg til jakt og sanking er selvfølgelig også vann viktig. Under lange tørkeperioder bruker de sandbrønner, de finner et sted hvor sanden er fuktig og graver et hull i den fuktige sanden. Litt vann vil da sige inn i hullet og de kan drikke det med et strå som sugerør. Er det mye salt i sanden fjerner de det øvre hvite saltlaget. Et tomt strutseegg brukes som beholder for vannet. Slike brønner var avgjørende for San-folkets overlevelse, særlig i Kalahari-ørkenen.
^«Bushmen @ nationalgeographic.com». web.archive.org. 14. mars 2016. Archived from the original on 14. mars 2016. Besøkt 19. november 2023.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
.jpg)
.png)
