Saudi-Arabias historie

Denne artikkelen omhandler landets historie. Se Saudi-Arabia for en generell artikkel.

Fra historiens begynnelse var Den arabiske halvøy befolket av semitter. På grunn av ørkenklimaet bestod befolkningen av nomader som stadig søkte seg til de fruktbare områdene i Mesopotamia og rundt den østre middelhavskysten. Den største av disse forflytninger var allikevel utbredelsen av islam, påbegynt av profeten Muhammed på 600-tallet. Innen noen årtier erobret muslimene et rike mellom Spania og India. Gjennom forskyvningen av rikets sentrum mistet Arabia snart sin politiske betydning. Bare de hellige stedene Mekka og Medina i Hijaz blir årlig besøkt av muslimske pilegrimer. Da saudierne trådte fram på Den arabiske halvøy på 1700-tallet var den i dets indre for en stor del bebodd av beduinstammer som levde som nomader og som oftest lå i feider med hverandre. Noen egentlige statsdannelser fant ikke sted med unntak av de jemenittske og omanske områdene ved Adenbukta og Arabiahavet. Arabia regnes politisk til Det osmanske riket.

Det første saudiske riket (1744–1818)

Utdypende artikkel: Emiratet Darayeh

På 1700-tallet forente huset Saud seg med den fundamentalistiske reformbevegelsen wahhabitene for at på det viset forene de arabiske beduinstammene på Den arabiske halvøy. Det første saudiske riket ble dannet i 1744 (1157 Anno Hegiræ) da Muhammad ibn Abd al Wahhab i Diriyah i Najd på Den arabiske halvøy inngikk en pakt med den lokale herskeren Muhammed ibn Saud for at med hans hjelp å rense islam fra ”ureinheter” i de områdene som denne behersket.

Saudierne med sine allierte erobret først byen Riyadh cirka 20 kilometer sør for Diriyah og utvidet siden sitt landområde som etter hvert ble den ledende staten i det indre av Den arabiske halvøyen og kontrollerte den største delen av Najd og landet ut til Persiabukten. I 1802 vendte man seg vestover for å reformere islams hellige steder. Etter å ha erobret Taif inntoks Mekka og Medina der helligdommer og bilder ble rasert. De pilegrimskaravaner som kom fra Egypt og Syria ble av wahhabitene sendte hjem som avgudsdyrkere. De hellige stedene ble renset for alle spor av avgudsdyrkelse og andre foreteelser som ikke passete inn i wahhabitenes syn på islam, og for første gang siden islams eldste tid forente større delen av Arabia under en eneste hersker – huset Saud.

Denne første ekspansjonen fra saudiernes side provoserte fram en militær intervensjon som ble gjennomført av den osmanske visekongen av Egypt, Muhammed Ali, på oppdrag av den osmanske sultanen ettersom denne var urolig over saudiernes voksende makt. En armé ble i 1813 sendt til området ved Rødehavet og i 1816 fikk Muhammed Alis sønn Ibrahim Pascha kommando over styrkene. Stedene Mekka og Medina ble gjeninntatt og også saudiernes hovedsteder Diriyah og Riyadh etter mange års strider. Saudiernes hovedmann kapitulerte og sendes til Kairo der han ble halshogd og osmanene ødela til slutt Diriyah totalt i 1819 og vendte tilbake med sin hær til Egypt.

Det andre saudiske riket (1824–1891)

Huset Saud vendte tilbake etter noen år til makten etter en periode av gjenoppbygging av landet og hovedstaden ble lagt til Riyadh. De områdene som var mistet ble gjeninntatt med unntagelse av Hijaz med de hellige stedene på den vestre delen av Den arabiske halvøyen. Det andre saudiske riket varte til 1891, men allikevel i mer beskjeden enn tidligere. Da dukket det under for dynastiet Rashid som hersket over et stort område rundt oasen Ha'il i Najd i den nordvestre delen av Den arabiske halvøy. Etter dette store tilbakslaget dro de sterkt svekkede saudierne tilbake sørover fra Riyadh.

Grunnleggelsen av det tredje saudiske riket

Den omtalte gjenerobringen av Riyad i 1902 fra den rivaliserende Rashid-familien innledet saudiernes og wahhabitenes ekspansjon som førte fram til den endelige grunnleggelsen av Saudi-Arabia.

Denne første gjenerobringen ble ledet av Abdul Aziz ibn Saud (seinere internasjonalt kjent som Ibn Saud) og fortsatte med hjelp av de beduinstammer som fantes rundt Riydah. Regionen Hasa i øst ved Persiabukta ble underlagt i 1913 og deretter resten av Najd i nordvest inklusive de fryktede rashiderne i Hail. Avgjørende var den militære seieren over den konkurrerende hashimitiske dynastiet som Ibn Saud i 1925 kunne erobre dets kongerike Hijaz (med de hellige stedene). Stort militært støtte under disse strider fikk Ibn Saud fra den militante wahhabitiske bevegelsen ikhwan, brorskapet. Ibn Saud ble konge av Hijaz det påfølgende år og i 1927 tok han også tittelen konge av Najd. Gjennom traktaten i Jidda i 1927 erkjente Storbritannia Ibn Sauds rike som uavhengig stat og den ble da kalt ”kongeriket Hijaz og Najd”. I 1932 forente Ibn Sauds alle områdene i kongeriket Saudi-Arabia.

Ibn Sauds siste erobringskrig ble det angrepet som han våren 1934 innledet mot Jemen. Foranledningen var av rent geografiske grunner ettersom Ibn Saud mente at Saudi-imperiet ville se hyggeligere ut om det avrundedes med at også omfatte halvøyens sydvestre hjørne. De saudiske styrkene ble imidlertid stoppet effektivt av Imam Yahyas jemenittiske fjellstammer og utvidelsesforsøket ble helt mislykket. Landene ble forsont og en fredsavtale ble sluttet allerede samme år.

Funn av olja og den fortsatte utviklingen

Ibn Sauds hadde ikke suksess på det økonomiske område før de store oljefunn ble oppdaget i området ved Persiabukta i mars 1938. Utnyttelsen av oljekildene ble forsinket som følge av andre verdenskrigens utbrudd i 1939, men begynte på alvor etter krigens slutt og produksjonen var i full gang i 1949. Gjennom de rike forekomstene av olje oppnådde landet velstand og fikk stor internasjonalt innflytelse som følge av oljeeksporten til verdens industrinasjoner.

Oljeutvinning i Dammam

I april 1935 satte geologene Bert Miller og Krug Henry i gang et testforsøk på brønn nummer én i byen Dammam, langs kysten av Persiabukta. Boringen resulterte kun i funn av gass, men det ble funnet spor av olje på 700 meters dyp. Boringen fortsatte med en ny brønn, brønn nummer to, som produserte olje på 600 meters dyp. Dette førte til videre utgravinger, med testbrønn tre, fire, fem og seks i Dammam.^[1]

Historie

I 1933 undertegnet den saudiske finansministeren Abdullah ibn Suleyman og Lloyd N. Hamilton en konsesjonsavtale på vegne av regjeringen i Saudi-Arabia og det amerikanske selskapet Standard Oil og California (Socal). Avtalen ga selskapet rettighetene til å utvinne olje fra et område større enn staten Texas, mot at selskapet fikk en liten pengesum og royalties på fremtidig produksjon. Dette utgjorde rundt ti cent per fat i 1933. Avtalen vakte lite oppmerksomhet fra resten av verden, og det var få som trodde at det fantes olje i det nylig opprettede kongedømmet.^[2] Ansvaret for å lete etter olje i Saudi-Arabia ble gitt til California Arabian Standard Oil Company (Casoc), et datterselskap av Socal.^[1]

Avtalen med det amerikanske selskapet kom i en tid da den saudiske monarken Ibn Saud hadde pådratt seg stor gjeld, blant annet gjennom kampen mot Ikhwan, en militant gruppe, på slutten av 1920-tallet. I tillegg var kongen opptatt av å opprettholde sin luksuriøse livsstil, noe som også bidro til opphopningen av gjeld.

Vendepunktet

Texaco Co. (nå Chevron Corporations) kjøpte i 1936 50% av konsesjonen fra Socal. Selskapet fortsatte drillingen, men slet med å oppdage verdifull olje. Vendepunktet kom i 1938 da selskapet fant store mengder olje i brønn sju ved Dammam. Denne oljen var den første som ble benyttet til kommersielt bruk.^[1] Oljeproduksjonen steg fra 495 135 fat i 1938 til 5 074 838 fat kun to år senere. Oljeproduksjonen i Dammam skapte uventede problemer for Texaco, i form av kong Ibn Saud. Kongen så oljeressursene som løsningen på sine økonomiske problemer, mens det for selskapet var dyrt å utvinne råolje i den saudiske ørkenen. Selskapet måtte utvide produksjonen for å kunne begrense kongens økonomiske krise, hva som igjen var nødvendig for å kunne beholde den verdifulle oljekonsesjonen. Andre verdenskrig satte en kortvarig stopper for produksjonen, som gikk ned til 4 310 110 fat i 1941, men både kong Ibn Saud og Texaco innså at ressursene som lå i området var enorme, og mye større enn noensinne forventet.^[2]

Funnet i brønn sju muliggjorde utviklingen av kommersiell olje i Saudi-Arabia. Denne oljen la grunnlaget for de enorme oljeressursene i landets framtid, samtidig som det fremmet den økonomiske utviklingen i Saudi-Arabia. Selskapet Aramco, som senere ble nasjonalisert, vokste til verdens største oljeproduserende selskap. I 1982 ble brønn sju tatt ut av produksjon etter 45 års produksjon.

Tronfølge

Før sin død i 1953 ordnet Ibn Saud tronfølgen slik at tronen bare kunne innehas av hans egne etterkommere. Saudi-Arabias konger, som alle har vært Ibn Sauds sønner, har etter han vært:

Saud bin Abdul Aziz (1953–1964)
Faisal bin Abdul Aziz (1964–1975)
Khalid bin Abdul Aziz (1975–1982)
Fahd bin Abdul Aziz (1982–2005)
Abdullah bin Abdul Aziz (2005-2015)
Salman bin Abdulaziz Al Saud (Siden 2015)

Referanser

^ ^a ^b ^c «California Arabian Standard Oil Company (CASOC)». Arkivert fra originalen 23. mars 2018. Besøkt 11.03.2018.
^ ^a ^b Anderson H, Irvine (1981). Aramco, The United States and Saudi Arabia. A Study of the Dynamics of Foreign Oil Policy. 1933-1950. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. s. 22–25, 28–29.