Mesopotamia

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Artikkelen inngår i serien om Mesopotamia
Eufrat Tigris Assyriologi
Byer / Imperier
Sumer: Uruk Ur Eridu Kisj Lagasj Nippur Det akkadiske rike: Akkad Babylon Isin Mari Susa Assyria: Assur Ninive Nuzi Nimrud Assyriske palassrelieffer Babylonia: Babylon Kaldea Elam Amoritter Ziggurat Hurritter Mitanni Kassitter Urartu Hettittene
Kronologi
Den sumeriske kongeliste Konger av Assyria Konger av Babylonia
Språk
Kileskrift Sumerisk Akkadisk Elamittisk Hurrittisk Amorittisk Hettittisk
Mytologi
Enuma Elish Gilgamesj Marduk

Mesopotamia (av gr. Μεσοποταμία) sikter til landområdet mellom flodene Eufrat og Tigris, i det nåværende Syria og Irak. Navnet stammer fra oldgresk og betyr landet mellom (μέσος mesos) flodene (ποταμός potamos). Det har siden omkring år 5000 f.Kr. eksistert byer og palasser fra forskjellige kulturer i dette området.

Den første kjente kulturen i Mesopotamia var den sumeriske, som omfattet blant annet Ur-kulturen og Uruk-kulturen. Arkeologiske utgravninger i det nordlige Mesopotamia har riktignok påvist eldre kulturer, men den sumeriske sivilisasjon regnes som den eldste veldokumenterte, da det er funnet tallrike leirtavler med sumerisk kileskrift som beskriver et velfungerende samfunn.

Området var den gang lenge delt i to: Assyria og Babylonia. Det nordlige Mesopotamia var inntil omkring 600 f.Kr. bebodd av assyrerne med sentrum i området omkring byene Mosul (det daværende Ninive), Arbil og Tikrit, mens Babylonia lå i det sydlige Mesopotamia, hvilket vil si i området mellom det nåværende Bagdad og Basra.

Mesopotamia har siden vært under blant annet gresk innflytelse, inntil araberne erobret området i år 656. I 1534 ble området overtatt av tyrkerne i Det osmanske riket. Under den 1. verdenskrig, i 1915, forviste britene tyrkerne og tok herredømme over det nåværende Irak. Herredømmet vedvarte inntil 1932, da Irak erklærte sin selvstendighet.

Omkring 8000 f.Kr. begynte mesopotamierne å dyrke jorden, ta i bruk lokale planter og temme ville dyr. Disse kunnskapene hentet de fra naboområder oppe i fjellsidene rundt Mesopotamiasletten – fra den såkalte fruktbare halvmåne. Jordbruket krevde hard arbeidsinnsats og reduserte levealderen, men økte matmengden betydelig. Tross hardt arbeidspress og økt sykdomstilfang fra husdyr, vokste likevel befolkningen merkbart. Neolittiseringsprosessen var i gang; menneskene var ikke lenger nødt til å basere seg på sanking og jakt, og kunne nå selv dyrke jorda.

Deretter flyttet mange ned fra de nordlige høydene til de frodige grønne viddene i det nordlige Mesopotamia, der nedbørsmengden var stor. Det var derfor ikke nødvendig å etablere et omfattende kunstvanningssystem som i syd; og frem mot 6000 f.Kr. strakk primitive byer seg i en bue fra de armenske høydene i vest til Zagrosfjellene i øst.

Halafperioden (6900–4000 f.Kr) innebar to revolusjonerende nyvinninger i nordskråningene av Mesopotamia – handelen med obsidian fra fjellstrøk lengre nord, og den første bruk av keramikk for koking og lagring av matvarer. Når vi kommer til 6000 f.Kr gjorde bedre koking av mat og lagring av korn over tid det mulig å introdusere jordbruk i stor skala i de tidligere sumpområdene i Egypt og Mesopotamia.

Nå ble floddalen i sør bebodd og tatt i bruk. Her var regnmengden ytterst sparsom, derfor var det behov for en grundig kunstig vanning før den potensielle jorden kunne bli fruktbar og dyrkes. Denne utfordringen krevde en god organisasjon som kunne fordele arbeidet og vedlikeholdet av vanningssystemene. Mesopotamias velstand var gjennom hele historien avhengig av et sterkt lederskap som kunne sikre et velfungerende kanalsystem.

Mangel på stein, tre, metall og andre råstoffer tvang beboerne i floddalen til å utnytte eksisterende ressurser. De utviklet derfor en tekstilindustri med bearbeiding av ull, som grunnlag for en handel med omverdenen som forsynte dem med viktige og profitable varer.

Vann og leire ble også benyttet, blant annet til å bygge alt fra beskjedne skur til storslåtte palasser og templer; selv de kjempemessige tempeltårnene ble bygget av teglstein, som var en blanding av hakket strå, leire og vann presset ned i en form. Teglet ble herdet ved å tørkes i solen eller brennes. Den samme teknikken benyttes fremdeles i Midtøsten.

Med det omfattende landbruket fulgte en kompleks sosial struktur da befolkningen ble samlet i større fellesskaper. Urbaniseringsprosessen begynte, og fram mot 3500 f.Kr. oppstod de første egentlige byer med en mangfoldig spesialisering. Ubaidperioden (4000–3500 f.Kr) betegner den korte perioden med utviklet jordbruk, skrivekunst og bruk av hest og hjul, men uten store, sentraliserte imperiestater utover forstørrede bystater. Perioden opplevde ulike konkurrerende bysentra som ble avløst av den første staten som fra 3500 f.Kr. rådde over hele slettelandet, Uruk.

Uruk i det sørlige Mesopotamia var verdens største by på det tidspunktet, med monumental arkitektur og fremragende kunsthåndverk. Ressursene til bystaten ble rikt forsynt av underlagte byer og hadde en rekke handelskolonier i den nære Orienten. Det økonomiske senteret var en sentral tempeladministrasjon som hadde ansvar for betaling av lønn til arbeidere, til eksport, og som nødforsyning i krisetider. Det sosiale fellesskapet i byen tok seg av etterlatte barn og dyrket den samlende bygud. Man var først og fremst sønn av sin by, som var identisk med byens gud.

Omkring 3400 f.Kr. oppstod verdens første skriftspråk i Uruk, og med dette går vi fra forhistorien og inn i historien. I begynnelsen var skriften en ren billedskrift, som ble brukt til å forenkle regnskapsføringen. Etterhvert ble den også brukt til lærde utfoldelser, og gradvis ble tegnene forenklet og stilisert til egentlige sammensetninger av karakteristiske kiler. Dette ga navnet til skriftformen kileskrift.

I den etterfølgende tidlig-dynastiske periode (2900–2350 f.Kr.) skjedde en betydelig befolkningsvekst. Det ble trangt om plassen i det frodige området mellom flodene Tigris og Eufrat, og byene måtte nødvendigvis ligge langs disse breddene. Dette medførte grensestridigheter mellom forskjellige bystater, som inngikk i forskjellige allianser med et skiftende overherredømme. Den økte befolkningsmengden forsterket behovet for lov og orden, og i tillegg til økonomiske tekster finner vi en mengde rettsprosedyrer fra denne perioden.

Den enkelte byherren var bygudens representant, han var altså samfunnets leder. Forbindelsen mellom bygud og by kan ses på den berømte Gribbstein: I en scene på den ene siden av minnesteinen ser vi Kong Eannatum av Lagash (ca. 2400 f.Kr.) lede en falanks (tungt infanteri med spyd som beskyttes av en mur av skjold), som tramper over den beseirede fienden fra bystaten Umma, mens løver og gribber fortærer deres nakne kropper. På den andre siden av steinen ses Lagash' bygud Nin-girsu med en stridskølle i den ene hånden og et fangstnett i den andre, fylt med fiender fra Umma: Kongen sikret Lagash' seier over Umma, og byguden fanget sitt bytte.

De fantastisk rike kongegravene i Ur, med en helt ukjent gravskikk, stammer også fra denne perioden. I tillegg til et vell av prektige smykker av gull og edelstener, fant man skjeletter av hoffolk og tjenere som har fulgt sine herrer i døden. I den største graven fant man ikke mindre enn 80 mennesker, som man antar har tatt gift og sovnet stille inn, og som ble begravd som en del av kongens øvrige gravgods.

Endelig ble bystatene underlagt Sargon den store (2334–2279 f.Kr.), som etter å ha steget opp fra ubemerkethet beseiret Lugalzaggesi av Umma. Kort tid før dette, hadde denne kongen beseiret arvefienden Lagash og underlagt seg det meste av det sydligste Mesopotamia, som etter den dominerende sumeriske befolkningsgruppen kaltes Sumer.

Sargon den store innledet den oldakkadiske periode (2350–2100 f.Kr.) og skapte verdenshistoriens første rike med sentraladministrasjon og en stående hær som forble i hans families hender i tre generasjoner etter ham. Riket strakk seg fra Middelhavet i nord til Den persiske golf i syd og hadde monopol på en rik oversjøisk handel med så fjerne besittelser som Bahrain, Oman og India.

I tillegg til bekjempelse av indre opprør, førte Sargon den store og hans barnebarn Naram-Sin (2254–2218 f.Kr.) også felttog i så fjerne områder som Syria og det iranske høyland. Helt fram til den nybabyloniske periode i første halvdel av det første årtusen finner vi legender om disse to store kongene, med Sargon som den arketypiske gode kongen og Naram-Sin som hans motsetning. Den mest kjente av disse er Sargons fødselslegende, som ligger tett opp til Bibelens historie om Moses' oppvekst i Egypt. Ifølge legenden ble Sargon lagt i en sivkurv og kastet på Eufrat av sin mor, som var yppersteprestinne, og derfor ikke måtte føde barn. Floden førte ham til en vanndrager som løftet ham opp i sitt spann og satte ham til å arbeide i hagen. Dette er den gamle historien om herskeren som sitt lands gartner. Legenden fortsetter med at da Sargon drev med hagearbeid, ble han gudinnen Ishtars yndling, og derfor regjerte han over mesopotamierne i 55 år.

Perioden har fått navn etter kongebyen Akkad, som også har gitt navn til hele området nord for Sumer og Sargons folk, akkaderne. De snakket et østsemittisk språk, og på kongelig initiativ dukket språket opp i inskripsjoner fra denne perioden i stedet for sumerisk, som er av uviss opprinnelse. Man vet ikke eksakt når folket innvandret til floddalen, men allerede fra 2700 f.Kr. var de godt blandet med sumererne.

Geografisk lå Mesopotamia ubeskyttet og ble gang på gang ofre for invasjoner fra den store syriske steppen i vest og fra Zagrosfjellene i øst. Folket brakte egne skikker med seg, og beriket på denne måten den mesopotamiske kulturen, men endret den ikke radikalt. Den gammelakkadiske periode avsluttes med et angrep av guteere fra Zagrosfjellene som krympet det akkadiske rike til bare å omfatte noen få bystater.

Guteerne ble av mesopotamierne selv beskrevet som en horde av barbariske udyr. Et typisk uttrykk for mesopotamiernes følelse av å være det siviliserte midtpunktet i en verden omgitt av usivilisert villskap; et etnosentrisk bilde som mange imperialister gjennom tidene har kunnet nikke gjenkjennende til.

Bystaten Lagash klarte å unndra seg de verste skadene, og under Kong Gudea nøt Lagash stor velstand med storslåtte bygningsarbeider i byen Girsu, som var bystatens administrative senter.

I denne perioden ble det også skrevet store litterære verker på fremragende sumerisk. Det mest kjente er Gudeas byggeinnskrift, som er skrevet på to store leirsylindre. De forteller hvordan byguden Nin-girsu i en drøm henvendte seg til Gudea for å få ham til å bygge hans tempel, og hvordan Gudea deretter renset et sted rituelt og importerte håndverkere og byggemateriale fra fjerne områder til byggingen av tempelet.

De sumeriske bystatene slapp fri fra fremmede hender da Utu-hegal fordrev guteerne ut av Uruk på en uke. Den store befrieren ble sannsynligvis veltet av Ur-nammu (2112–2095 f.Kr.), som han innsatte som sin nestkommanderende i Ur.

Ur-nammu grunnla Ur-III-dynastiet (2100–2000 f.Kr.), der det sydlige Mesopotamia ble gjenforent i et stort byråkratisk rike med en rekke lydriker. Riket benyttet et redistribusjonssystem, hvor alle eiendomsoverførsler etter kongelig dekret fra Kong Shulgi (2094–2047 f.Kr.) ble registrert innenfor de enkelte avdelinger i institusjonene for å imøtegå økonomiske vanskeligheter. Det enorme byråkratiet krevde selvsagt et stort antall sorenskrivere, noe som gjorde samfunnet til et av de mest skriftrike i oldtiden.

I denne perioden oppstod en rekke nye sjangere innen litteraturen og sumerisk ble gjeninnført som riksspråk, etter å ha vært drevet på retur av akkadisk.

Lokal motstand mot sentralmakten medførte at riket langsomt ble oppløst innenfra, riket lå også under press av en stor strøm av innvandrende amoritter fra steppen i vest. I et forsøk på å avskjerme dem bygde de, som i Kina, en enorm mur på 270 kilometer. Muren krysset både Tigris og Eufrat.

I 2004 f.Kr. var Ur uthungret med tilsaltede marker, og folket ventet på skipslass med korn fra nord. Da grep elamittene fra naboriket Elam i øst sjansen. De plyndret hovedstaden totalt og førte kong Ibbi-Sin (2028–2004 f.Kr.) bort til Elam som krigsfange.

Ur-III-dynastiets fall skapte et politisk tomrom, hvor de to bystatene Isin og Larsa innbyrdes kjempet om herredømmet over flodsletten og den prestisjefylte tittelen som konge av Ur. Disse to byene har gitt navn til Isin-Larsa-perioden (2000–1800 f.Kr.).

Allerede i 2017 f.Kr. hadde Ibbi-Sins general Ishbi-Erra (2017–1985 f.Kr.) frigjort seg fra Urs overherredømme og opphøyd seg til konge av Isin. Få år etter Urs fall klarte han å fordrive inntrengerne, elamittene.

Under Ishbi-Erras regjering fulgte mange gode år med økonomisk fremgang og fred, som også ga kunsten og litteraturen mulighet til å blomstre.

Noen av Mesopotamias største historiske og litterære verker stammer fra denne perioden, også de fantastisk vakre klagesangene. De gråter over barbarenes ødeleggelser mot slutten av det 3. årtusen og tildeler en av samtidens konger æren for å ha gjenreist den falne sivilisasjonen. På denne tiden var sumerisk utdødd på bekostning av akkadisk, men man holdt det kunstig i live ved flittige avskrifter: Det samme hendte langt senere med latin i Europa; det forble et fornemt språk lenge etter at det hadde forsvunnet som talespråk.

I 1932 f.Kr. grunnla inntrengende grupper av amoritter fra vest, under kong Gungunum, et dynasti i Larsa, som klarte å overta den viktige handelsbyen Ur. Byen var et knutepunkt i transporten av kobber fra Bahrain. I 1894 f.Kr. ble et annet amorittisk dynasti grunnlagt i Babylon av Sumu-abum, som under Hammurabi (1792–1750 f.Kr.) nøt en stor politisk og kulturell fremvekst. Han innledet den oldbabylonske perioden (1800–1550 f.Kr.). Hammurabi er særlig kjent for sin store lovtavle og for sin interesse for rettslige anliggender. Tavlen Codex Hammurabi, som har vært oppstilt i flere babylonske byer, viser kongen foran solguden Shamash, som overrekker ham symbolene på lov og orden. Kongen var ifølge tradisjonen satt på jorden for å være hyrde for sitt folk og lede dem i rettferdighet og velstand.

I 1792 f.Kr. beseiret kong Rim-Sin I av Larsa bystaten Isin, og ble dermed Babylons eneste større rival i syd. Den største rivalen i nord var Shamshi-Adad I (1813-1781 f.Kr.) av Assyria som innsatte to av sine sønner som visekonger i byene Ekallatum og Mari. Etter Shamshi-Adads død, smuldret riket opp, og Kong Zimrilim gjenvant kontrollen over Mari.

Den etterfølgende perioden var preget av en rekke skiftende allianser mellom småstater, uten at noen av småkongene var i stand til å oppnå et overherredømme. Kong Hammurabi av Babylon klarte å utnytte situasjonen fullt ut: han var en dreven politiker som sprang fra allianse til allianse, og da alle utslettet hverandre med hans hjelp, satt Hammurabi tilbake og hadde underlagt seg et rike som strakk seg fra Mari i nordvest til Elam i øst.

Like etter Hammurabis død begynte riket å smuldre, da han skjebnesvangert fjernet støtputen mot kassitter fra Zagrosfjellene. Sammen med hettittere og hurrittere oppstod nå et betydelig press på Babylon fra nord. Dødsstøtet kom i 1595 f.Kr., da hettitterkongen Mursilis I foretok et lynangrep mot Babylon etter en tokt mot Aleppo. Han plyndret og ødela riket totalt.

Den oldassyriske perioden (1950–1800 f.Kr.) kjennetegnes ved bystaten Assurs sentrale plassering i en livlig handel. I Anatolia har man funnet flere tusen leirtavler med handelskorrespondanse mellom Assur og deres handelsstasjoner og handelskolonier i Anatolia, som politisk og administrativt var organisert under assyrerne i byen Kanesj (dagens Kültepe). Arkivene viser at familiefirmaer med slekt i Assur importerte tinn fra Afghanistan og tekstiler fra Babylonia, som ble eksportert videre til Anatolia. Her ble varene solgt av familiens representanter med stor profitt i sølv og gull. Dette nettverket ble brutt omkring 1750 f.Kr. av ukjente årsaker, og fra omkring 1700–1350 f.Kr. inntraff en mørk periode i Assyrias historie.

Etter Babylons fall startet en mørk tidsalder i den mellombabylonske perioden (1550-1100 f.Kr.), som fra starten er kjent som det kassitiske dynasti (1415-1150 f.Kr.).

Kassiterne vernet om tradisjonen, og man kan si at de ble mer babylonske enn babylonerne selv. De foretok en flittig restaurering av de tradisjonelle mesopotamiske gudenes templer og benyttet til og med sumerisk som skriftspråk i stedet for sitt eget, i en slik grad at man nesten ikke vet noe om det kassitiske språket. Mange av tekstene vi kjenner fra den senere nyassyriske perioden, ble samlet og kanonisert til standardverker i denne perioden, men teksten var til for de lærde og var gjort unødig innviklet.

Storpolitisk er perioden best kjent fra Amarnaarkivet i egypterkongen Aknatons nyanlagte hovedstad, som avslører et avansert, politisk nettverk med det akkadiske språk som internasjonalt diplomatspråk. Arkivet består av korrespondanse mellom stormaktene Egypt, Mitanni og Hettitterriket, i tillegg til korrespondanse med småkonger. Babylon inntar rollen som et lite rike på sidelinjen, som er seg selv nok blant stormaktene.

Det kassitiske dynasti endte 1160 f.Kr., da den elamittiske kongen Shutruk-Nahhunte plyndret Babylonia. Denne hendelsen brakte blant annet Hammurabis gamle lovtavle som krigsbytte til den elamittiske hovedstaden Susa. Dette er verdenshistoriens første kjente tilfelle hvor en erobrer plyndrer fiendens kulturarv og dekorerer sin egen hovedstad med krigsbyttet.

Assur-uballit I (1363–1328 f.Kr.) sikret Assyrias uavhengighet fra Mitanniriket i vest; ved gjentakende angrep fulgte han opp farens arbeid og delte Mitanniriket mellom Assyria og Hettitterriket.

Dette var i den mellomassyriske periode (1350–1075 f.Kr.), hvor Assyria ble en ekspansiv militærmakt. Grenseområdene mot nord, øst og vest var geografisk ubeskyttet, så Assyria måtte beskytte dem med regelmessige felttog, som også sikret vesentlige ressurser. Det ga grobunn for en krigsideologi hvor statsguden Assur befalte kongen å gå i krig mot ondskapen som truet Assyria.

På begynnelsen av 1100-tallet f.Kr. startet en massiv folkevandring av de såkalte havfolkene fra vest, noe som felte Hettitterriket og mange av de store kystbyene langs Middelhavet. Mesopotamia kom under press fra innvandrende arameere fra vest, men de greide imidlertid aldri å velte det assyriske hjemlandet. Arameerne var et nomadefolk fra Den arabiske halvøy, og de slo seg ned i små kongedømmer omkring de store babylonske byene. De brukte en alfabetskrift til å skrive arameisk, og gradvis erstattet dette de akkadiske dialektene babylonisk og assyrisk som talespråk. Skriften ble skrevet med blekk på pergament, som holder seg langt dårligere over tid enn kileskriftstavlene av leire.

Tekster i Mesopotamia ble naturligvis skrevet på leire som var tilgjengelige i store mengder. Med en griffel ble tegnene presset ned i den fuktige leirtavlen, og deretter lagt til tørk i solen eller brent for å herdes. Det er bruken av leire til å skrive på som har resultert i den umåtelige rikdommen av kilder fra det gamle Mesopotamia, og det oppdages fremdeles nye tavler. I strid med UNESCO, plyndres dessverre leirtavlene ofte av røvere som er engasjert av velstående folk og antikvitetshandlere, i hensikt å selge dem på det svarte markedet. Dette løsriver kildene fra den historiske sammenhengen og ødelegger fullstendig den vitenskapelige verdien.

Etter at det assyriske kjerneområdet var kommet helskinnet igjennom den arameiske innvandringen, innledet Adad-nirari (911–891 f.Kr.) en ekspansiv politikk i den etterfølgende nyassyriske perioden (911-612 f.Kr.).

De assyriske interessene lå mot vest, og Kong Asurnasirpal II (883–859 f.Kr.) nådde som den første av de nyassyriske kongene frem til Middelhavet. Han innførte nye militære strategier og gjorde de beseirede områdene til assyriske provinser, som ble styrt av guvernører. Assurnasirpal II gjenoppbygde hovedstaden Nimrod og oppførte et nytt palass med en fremragende innovasjon som kom til å revolusjonere palassarkitekturen: Hundrevis av alabasterrelieffer med religiøse og politiske motiver var oppstilt langs palassets vegger. Budskapet var klart for de besøkende: Dette var verdens hovedstad og kongen dens ubestridte leder.

Etter Assurnasirpal IIs etterfølger Shalmaneser III (858–824 f.Kr.), ble det assyriske riket generelt svekket, fulgt av opprør og borgerkrig. Riket ble gjenreist av Tiglat-pileser III (744–727 f.Kr.) som utvidet det assyriske kjerneområdet, førte stadige felttog mot vest, og sikret seg Babylons krone. Han var den første som for alvor utøvde tvangsforflytninger i det assyriske riket; grupper av mennesker fra den ene delen av riket ble simpelthen forflyttet til den andre, så de ikke kunne opprettholde lojalitet overfor lokalsamfunnet og bevare politiske kontakter som kunne true de assyriske interessene.

Det sargonidiske dynastiet (721–612 f.Kr.) ble innledet av Sargon II (721–705 f.Kr.) (dersom det medfører riktighet at navnebroren Sargon den store var en tronraner av ukjent herkomst).

Sargon II flyttet hovedstaden til den nyanlagte byen Khorsabad og førte en rekke felttog. Under et av disse felttogene, mot landet Tabal i det sydlige Anatolia, omkom han, og man kunne under omstendighetene ikke gi ham en passende begravelse. Derfor fryktet man at hans døde ånd var utelukket fra underverdenen og raste hvileløst omkring på steppen.

Sønnen Sankerib (704–681 f.Kr.) flyttet hovedstaden til Ninive av frykt for å dele farens grusomme skjebne. Han gjorde byen prektigere, større og bedre enn under noen av forgjengerne. Han oppførte også en kongelige lysthage i Ninive med fjellandskaper, eksotiske dyr og planter samt rislende vannløp som ble forsynt gjennom et sinnrikt system av kanaler, akvedukter og arkimediske vannskruer. Hagen ble i senere legender kjent som Babylons hengende hager. Kong Sankerib sluttet å føre årlige felttog og brukte i stedet aggressiv gjengjeldelse for å opprettholde den assyriske anseelsen. Han er blant annet kjent for beleiringen av Jerusalem og ødeleggelsen av Babylon. Sankerib ble til slutt snikmyrdet av to av sine sønner. Sankerib ble hevnet og etterfulgt av en tredje og yngre sønn ved navn Esarhaddon.

Kong Esarhaddon gjenoppbygde det ødelagte Babylon, som var den evige stein i assyrernes sko: Kulturen hadde sitt utspring i Babylonia, som fra urtiden hadde vært sete for den mesopotamiske sivilisasjonen. Denne kulturelle overlegenheten medførte at Babylonia inntok en særstilling i assyrisk politikk og ble behandlet med silkehansker. Da gjenstridige sydlige stammer av arameere og kaldeere begynte å blande seg inn på den babyloniske scene og tilrane seg makt, var militær mellomkomst den eneste løsningen.

Etter bitre erfaringer sikret Esarhaddon arvefølgen for sønnen Assurbanipal (668–627 f.Kr.) med en traktat forseglet med statsguden Assurs segl fra den oldassyriske perioden, et mellomassyrisk segl og Sankeribs segl. Assurbanipal er den siste store assyriske kongen, som blant annet førte felttog i Egypt og erobret den elamittiske hovedstaden Susa. Dette banet indirekte vei for mederne i det nordlige Iran, som sammen med babylonerne erobret Ninive i 612 f.Kr. og endte denne perioden. Årsaken til det mektige assyriske rikets plutselige fall skyldes økonomisk svekkelse. Som en ekspansiv makt var rikets økonomi blitt avhengig av tilstrømningen av ressurser fra de underlagte områdene. Da disse var uttømt, etter at Assyria hadde nådd toppmålet av ekspansjon, og en erobring av Egypt viste seg å være for kostbar, falt rikets økonomi fra hverandre. Assurbanipal er særlig kjent for sitt store bibliotek i Ninive, med mange tusen tekster innsamlet fra hele riket og med relieffer av prektige løvejaktsscener.

Den nybabylonske periode (625–539 f.Kr.) kjennetegnes av et mektig handelsimperium. Det innledes av kaldeeren Nabopolassar (625–605 f.Kr.), som var medskyldig i Assyrias fall. I kaoset som fulgte etter Assurbanipals død, kronet Nabopolasser seg til konge av Babylon den 23. november 626 f.Kr. og grunnla det kaldeiske dynastiet. I 616 f.Kr. sikret han seg kontrollen over Babylonia og vendte seg mot det foraktede assyriske kjerneområdet.

Kaldeerne marsjerte opp langs Eufrat og nedkjempet den assyriske hæren og deres allierte fra Egypt. Uten hell angrep de Assur i 615 f.Kr. og var nødt til å søke tilflukt i Tikrit, der de ble beleiret av den assyriske hæren. Året etter ble Nimrud plyndret og Assur beseiret av Kong Kyaxares av Media. Da Nabopolasser nådde frem til det allerede falne og ruinerte Assur, allierte han seg med Kyaxares i nærheten av byen.

Etter tre måneders beleiring erobret de Ninive i 612 f.Kr. Byens palasser og templer ble plyndret, rasert og satt i brann. En gruppe assyrere flyktet til Harran, syd i Tyrkia. Med egyptisk støtte forble Harran assyrernes siste bastion inntil 609 f.Kr. da babylonerne satte inn en garnison.

Babylonias eneste større fiende var nå Egypt, hvis interessesfære lå i Levanten. I 610 f.Kr. allierte de seg med assyrerne i Harran, og i 609 f.Kr. beseiret og drepte de Kong Josjia av Judea ved Megiddo og slo seg ned sammen med resten av den assyriske hæren i Karkemish. Våren 605 f.Kr. angrep kronprinsen Nebukadnesar II (604–562 f.Kr.), og nedkjempet den egyptiske hæren, med store tap på begge sider. Deretter jaget Nebukadnesar restene av hæren gjennom Syria, men da hans far døde 16. august 605 f.Kr., var han nødt til å gi opp jakten og dra til Babylon. Der ble han kronet 7. september 605 f.Kr. Etter kroningen fortsatte han felttoget i Syria, konsoliderte farens rike og sikret seg de regelmessige betalingene av skatt og tributt fra de underlagte områdene med årlige felttog som stadfestet riket og avstraffet de gjenstridige. Dette var en videreføring av den gamle, suksessfulle assyriske politikken.

Den store mengden av krigsbytte og tributt lot Nebukadnesar II starte omfattende bygningsprogrammer i Babylon og andre steder; i hovedstaden bygde han blant annet tempeltårnet Etemenanki, den store prosesjonsveien og Ishtarporten. Begge var omhyggelig dekorert med relieffer av noen av de store gudenes hellige dyr og andre motiver i glasert tegl. Under de store folkelige nyttårsfestene kom gudene som kultstatuer fra hele landet, og de ble båret gjennom byen i prosesjonsveien og ført ut igjennom Ishtarporten til et tempel på steppen for å beseire kaosmaktene. Fra Bibelen er Nebukadnesar II særlig kjent for deportasjonen av jødene etter erobringen av Jerusalem i 597 f.Kr. Han førte også flere felttog mot Egypt som han forsøkte å erobre, men uten hell.

Etter Nebukadnesar IIs død i 562 f.Kr. fulgte en rekke turbulente år. Etter to års regjering ble Nebukadnesars sønn etterfulgt av sin svoger som regjerte i tre år. Han ble igjen etterfulgt av en ung sønn som ble myrdet tre måneder senere i juni 556 f.Kr. Konspiratorene utnevnte den gamle hærsjefen Nabonid (559-539 f.Kr.) til konge, som 30 år tidligere hadde forhandlet fred mellom Media og Lydia, etter at den berømte måneformørkelsen 28. mai 585 f.Kr. avbrøt den bitre kampen.

Nabonid var sønn av guvernøren i Harran. Hans mor, som ble 104 år gammel, hadde vært hoffdame hos Assurbanipal. Hun var prestinne for måneguden Sin i Harran, hvis tempel var blitt ødelagt av babylonere og medere i 609 f.Kr. Allerede i begynnelsen av regjeringstiden beordret Nabonid morens tempel gjenoppbygget. Dette forble lenge et viktig senter for måneguden; frem til det 3. århundre kunne gudens halvmåne ses på romerske mynter preget i Harran. Nabonid innsatte også sin datter som yppersteprestinne for Sin i Ur, på samme måte som Sargon den store hadde innsatt datteren Enheduanna 2000 år tidligere. Sargons datter skrev en rekke vakre hymner til gudene og er verdenshistoriens første kjente forfatter. Nabonid forsøkte å reformere religionen ved å opphøye Sin til den øverste guden, og utfordret dermed statsguden Marduks presteskap. Da det brøt ut pest og hungersnød i Babylonia, med en inflasjon på opp til 50 %, skyldte Nabonid på deres forræderi overfor Sin. Han innsatte sin sønn Belsassar som regent i Babylon og ledet et felttog gjennom Syria og Libanon og videre frem til den viktige karavanebyen Taima i det som nå er det nordvestlige Saudi-Arabia, hvor han ble i 10 år. Årsaken til det frivillige eksilet er ukjent, men det betød at Marduk-prestene ikke kunne holde store nyttårsfester hvor kongen skulle avgi sin kongeverdighet foran Marduk, bli slått i ansiktet og bekjenne hva han ikke hadde gjort før han kunne gjenoppta kongedømmet.

I 540 f.Kr. vendte Nabonid tilbake og sto overfor en ny maktbalanse; de tidligere mektige mederne og lyderne var blitt beseiret av perserne som etterpå skulle regjere i hele Midtøsten. Høsten 539 f.Kr. nedkjempet perserkongen Kyros den babylonske hæren ved Opis og marsjerte videre ned til Sippar. Byen ble erobret 10. oktober. Nabonid flyktet, og allerede to dager senere marsjerte den persiske hæren inn i Babylon uten kamp. Troppene omringet Marduks tempel og sørget for at nyttårsfestens religiøse seremonier som foregikk i tempelet ikke ble forstyrret.

Kong Kyros førte en slagkraftig propaganda og vant mye støtte for sin liberale politikk og religiøse toleranse, som uten tvil ble støttet av et militært nærvær. Kong Kyros ble av jødene betraktet som en frelser, JHVHs sendebud, som befridde dem fra fangenskapet og tillot dem å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem. Selv blant babylonerne sies han å ha blitt hyllet som befrieren av den kjetterske Nanbonids tyranni, da han utnevnt av Marduk triumferende marsjerte inn i Babylon 29. oktober.

Hermed var det siste selvstendige styret i Mesopotamia brakt til ende for de neste 2.500 år. Først etter første verdenskrig ble Mesopotamia etablert som den nye staten Irak, under britisk mandat i 1921. I 1932 ble landet selvstendig.

Med unntak av nomadene som bodde i telt og sumpbeboerne i syd som bodde i sivhytter, bygde de gamle mesopotamierne hus i leire. Når leiren ikke brennes, er byggematerialet ikke særlig holdbart, og da det var rik forekomst på leire i motsetning til tre, rev man ofte det gamle huset, utjevnet jorden og bygde nytt. Det betød at det i ettertid er opphopet lag på lag av ruiner etter tidligere beboelser og dannet hva man med et arabisk ord kaller en tell, en høyby. Gjennom årtusener blomstret den ene store kulturen etter den andre på sine forgjengeres ruiner, som lå avleiret i høybyens lag. Den dag i dag er disse platåene svært karakteristiske i landskapet i Midtøsten og et evig vitne om en ufattelig gammel verden.

De gamle borgerne i oldtidens Mesopotamia var klar over den fantastiske rikdommen som lå gjemt i den gamle høybyen, og bevisstheten om landets umåtelig rike kulturarv dukket mildt sagt opp av jorden.

Man utførte antikvariske undersøkelser, hadde antikvitetssamlinger, lagde forfalskninger, utførte innskrifter med eldre tegnformer og fantaserte omkring skrifttegnenes utviklingshistorie. Den oldkyndige babylonerkongen Nabonid var en flittig antikvar. Under restaureringen av de gamle kultsentre i Babylonia undersøkte han fundamentet og fant gamle innskrifter og gjenstander fra en fjern fortid. Han gravde blant annet i Sippar, hvor han nådde helt ned i lag til den oldakkadiske kongen Naram-Sins tid (2254–2218 f.Kr.). Noen funn oppbevarte han i et slags museum i tempelanlegget i Ur, hvor han hadde innsatt datteren som yppersteprestinne. Blant funnene var en statue av Kong Shulgi fra Ur-III dynastiet(2094–2047 f.Kr.), en av Larsa-kongenes leirespiker fra det tidlige 2. årtusen, samt en kassitisk grensestein fra slutten av det 2. årtusen.

Inntil midten av det 19. århundre var Mesopotamias historie i den vestlige verden bare kjent fra beretninger i Bibelen og fra enkelte antikke forfattere. I det 12. århundre finner vi de første iakttagelser av de gamle ruinhøydene fra en reisende i området, som siden skulle bli etterfulgt av flere nysgjerrige sjeler. I det 17. og 18. århundre beskrev europeere Persepolis' ruiner og laget kopier av oldpersiske kileinnskrifter, som delvis ble tydet av den tyske forskeren Georg Grotefend i 1802. Blant de tidlige reisende var Carsten Niebuhr, som besøkte Ninive i 1766 under den danske ekspedisjonen til Arabia felix («Det lykkelige Arabia»).

De første vitenskapelige undersøkelsene i Mesopotamia ble foretatt av orientalisten Claudius Rich, som ble etterfulgt av den unge Henri Austen Layard. I begynnelsen av 1840-årene reiste han rundt i området og ble dypt betatt av de gamle, hemmelighetsfulle ruinhøydene, og i en alder av 28 år begynte han i november 1845 å grave i Nimrud, hvor han fant Assurnasirpal IIs palass. Året etter foretok han noen prøvegravninger i Ninive, hvor han etter et år fant Sankeribs palass og avdekket til sammen tre kilometer med assyriske palassrelieffer. Helt eksepsjonelt gjorde Layard Mesopotamias historie kjent for en begeistret viktoriansk offentlighet som drømte om å grave helt tilbake til Adam og Evas tid.

Den gamle kileskriften ble brukt fra slutten av det 4. årtusen f.Kr. frem til det 1. århundre e.Kr. til å skrive bortimot femten forskjellige språk, som for eksempel akkadisk, (assyrisk og babylonisk), sumerisk, eblaittisk, elamittisk, hettittisk, hurrittisk, urarteisk, ugaritisk og oldpersisk. Skriften ble tydet på bakgrunn av en trespråket klippeinnskrift av Kong Dareios I ved Bisutun i det sydvestlige Iran. Etter en møysommelig kopiering av den oldpersiske inskripsjonen utga Henry Rawlinson en tolkning i 1846. I neste omgang ble resten av inskripsjonen kopiert, og i 1851 tolket han den babylonske inskripsjonen.

I senere tid ble den siste inskripsjonen på elamittisk tolket av Edwin Norris, på bakgrunn av Henry Rawlinsons notater i 1855. Dermed var grunnen lagt til en kileskriftforskning som fremdeles pågår i assyriologien.

• (en) Mesopotamia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Søkbar digitalkopi av Margaret Oliphants Oldtidens sivilisasjoner : rikene, kulturene, herskerne (Grøndahl Dreyer, 1993)