Selen ble oppdaget i 1817 av den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius i slam fra blykamrene ved en svovelsyre-fabrikk. Til å begynne med antok han at det røde slammet var tellur, men etter nærmere undersøkelser skjønte han at han sto overfor et hittil ukjent grunnstoff.
Berzelius oppkalte det nye grunnstoffet etter den greske månegudinnen Selene, siden det var beslektet med tellur (som er oppkalt etter Jorden).
Selen er et ikke-metall som kjemisk er beslektet med svovel og tellur. Det er sjeldnere enn sølv, og er giftig i store mengder (over 5 mg daglig), men livsnødvendig som sporstoff. Selen i ren form opptrer i flere allotropiske former hvor den mest stabile er en tett lillagrå metallaktig halvleder med trigonalstrukturertepolymer-kjeder. Denne allotropen er fotosensitiv (har mindre resistivitet i lys enn i mørke), en egenskap som har vært benyttet i fotoceller. I andre allotropiske former er selen en isolator (leder ikke elektrisk strøm).
Ved oppvarming i luft brenner det med en blå flamme og danner selendioksid (SeO2). Over 400°C binder det seg med hydrogen til hydrogenselenid (H2Se).
Selen oksiderer ikke like lett som svovel. Det reagerer med salpetersyre og danner selensyre (H2SeO4), men løses ikke opp i vann.
Isotoper
Naturlig forekommende selen består av 6 isotoper. 5 av disse er stabile: 74Se (0,89 %), 76Se (9,37 %), 77Se (7,63 %), 78Se (23,77 %) og 80Se (49,61 %), og én er ustabil (og dermed radioaktiv): 82Se (8,73 %) med halveringstid 9,83 × 1019 år (den lange halveringstiden gjør at denne isotopen ofte betraktes som stabil). I tillegg er 24 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 79Se med halveringstid 1,13 × 106 år, 75Se med halveringstid 119,779 døgn og 72Se med halveringstid 8,4 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 8 timer, og de fleste kortere enn 1 time.[1]
Selen forekommer i ren form i naturen, men i svært små mengder.
Selen finnes i drivverdige mengder i svovelholdig malm som for eksempel i svovelkis (pyritt), der selen delvis overtar svovelets plass. Selen-mineraler finnes også (clausthalitt og naumannitt, men disse er sjeldne.
Den viktigste kilden til selen er som biprodukt fra kobber-,sølv- og bly-fremstilling. Selen utvinnes av anodeslam fra disse prosessene. På verdensbasis produseres årlig cirka 1 550 tonn selen, og de største produsentlandene i 2007 var Japan (740 tonn), Canada (300 tonn) og Belgia (200 tonn). Verdens utvinnbare selen-reserver anslås til 82 000 tonn.[2]
Anvendelse
Selen har vært brukt i fotoceller, telefaks-maskiner, likerettere, fotokopi-maskiner og lysmålere for å nevne noe. I våre dager er imidlertid selen stort sett fortrengt fra disse bruksområdene av andre lettere tilgjengelige stoffer, og selens viktigste bruksområde i dag er til glass, kjemikalier og fargepigmenter.
