Share to: share facebook share twitter share wa share telegram print page

Seriemaer

Seriemafamilien
Svartbeinseriema, Chunga burmeisteri
Nomenklatur
Cariamidae
Bonaparte, 1853
Populærnavn
seriemaer,
seriemafamilien
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSeriemafugler
OverfamilieCariamoidea
Økologi
Antall arter: 2
Habitat: gressganger, savanne, tørr krattskog og åpent skogslandskap
Utbredelse: Sør-Amerika
Inndelt i

Seriemaer eller seriemafamilien (Cariamidae) er en liten familie som består av store, langlemmede terrestriske rovfugler.[1] Familien tilhører ei slektslinje som kan ha eksistert i omkring 60 millioner år. Den er endemisk for Sør-Amerika og består av to slekter, med én art i hver. Også artene er monotypiske. Seriemaene fyller omtrent samme økologiske nisje i Sør-Amerika som sekretærfuglen gjør i Afrika.

Taksonomi

Rødbeinseriema, Cariama cristata

Tradisjonelt ble disse fuglene regnet til tranefuglene (Gruiformes), men morfologiske og genetiske studier har siden avslørt at seriemafuglene tilhører en selvstendig orden,[2] som er basal i kladen Australaves.[3] Gruppen bekreftes også i en studie av hele genomet, der 48 individer fra begge arter var med. Det er imidlertid ikke full konsensus om å dele de to artene inn i hver sin slekt, i det noen, for eksempel HBW Alive, mener at begge artene kan plasseres i slekten Chunga.[4]

Biologi

Seriemaer er store, langlemmede fugler med en kroppslengde på cirka 70–90 cm og ei vekt rundt 1 000–2 275 g, avhengig av art.[4] Artene har føtter med tre tær og kraftige klør, en semi-lang hals og et relativt lite hode (i forhold til kroppen) med et haukelignende nebb. Begge artene har lang stjert og dus grålig fjærdrakt.[4]

Seriemaene er endemiske for det sentrale og østlige Sør-Amerika, øst for Andes og sør for Amazonas, fra Brasil til Argentina. Atene trives i semi-åpent landskap og relativt tørt klima. Habitatet består typisk av en kombinasjon av gressganger, savanner, tørr krattskog (tornekratt) og åpent skogslandskap, sånn som cerradoen og caatingaen i det nordøstre og sentrale Brasil og chacoen i deler av Bolivia, Paraguay og Argentina har å by på.[4]

Seriemaene er dagaktive, territoriale standfugler, og opptrer som regel solitært eller i par. Selv om fuglene kan fly, tilbringer det aller meste av tiden rolig spankulerende rundt på bakken, der de leter etter mat. Av og til kan tre eller flere fugler samle seg i små grupper og ete sammen. Trolig er det et par og deres avkom. Fuglene er svært vaktsomme og tar raskt til flukten om noe skremmer dem. Siden disse fuglene ikke flyr, tar de beina fatt. Av og til kan dem også gjemme seg, gjennom å legge seg flatt ned bak en trestamme eller lignende.[4]

Maten består av animalsk føde, som leddyr (spesielt gresshopper og biller), men det hender også at fuglene tar større krypdyr, som slanger. De leter ofte etter mat nær kveg og hester, og eter trolig insekter som samler seg ved disse dyrene. Artene eter også små virveldyr, som frosker, øgler og slanger, samt mindre fugler og gnagere. Også grønt løv, frukt og frø står på dietten.[4]

Seriemaene hekker solitært og redene bygges alltid i trær (normalt fra én til fem meter over bakken, men slik at fuglene kan nå redet uten å måtte fly), med god avstand til andre par. Selve redet er stort og bygget av kvister og strå, og innvendig fôret med løy, leire og kumøkk. Begge kjønn bidrar under byggingen, som gjerne tar omkring 30 dager. Seriemaene legger to egg som hovedsakelig ruges ut av hunnen i løpet av 24–30 dager. Avkommet mates av begge foreldrene og ungene forlater redet etter cirka 14 dager.[4]

Inndeling

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Gonzaga & Bonan (2016).[4]

Treliste

Referanser

  1. ^ McClure, C. J., Schulwitz, S. E., Anderson, D. L., Robinson, B. W., Mojica, E. K., Therrien, J. F., ... & Johnson, J. (2019). Commentary: Defining Raptors and Birds of Prey. Journal of Raptor Research, 53(4), 419-430. DOI:10.3356/0892-1016-53.4.419
  2. ^ Hackett, Shannon J.; m.fl. (27. juni 2008). «A Phylogenomic Study of Birds Reveals Their Evolutionary History». Science. 320 (5884): 1763–1768. PMID 18583609. doi:10.1126/science.1157704. Besøkt 8. mai 2016. 
  3. ^ Jarvis, E. D.; Mirarab, S.; Aberer, A. J.; Li, B.; Houde, P.; Li, C.; Ho, S. Y. W.; Faircloth, B. C.; Nabholz, B.; Howard, J. T.; Suh, A.; Weber, C. C.; Da Fonseca, R. R.; Li, J.; Zhang, F.; Li, H.; Zhou, L.; Narula, N.; Liu, L.; Ganapathy, G.; Boussau, B.; Bayzid, M. S.; Zavidovych, V.; Subramanian, S.; Gabaldon, T.; Capella-Gutierrez, S.; Huerta-Cepas, J.; Rekepalli, B.; Munch, K.; m.fl. (2014). «Whole-genome analyses resolve early branches in the tree of life of modern birds» (PDF). Science. 346 (6215): 1320–1331. PMID 25504713. doi:10.1126/science.1253451. Besøkt 8. mai 2016. 
  4. ^ a b c d e f g h Gonzaga, Luiz P. & Bonan, A. (2016). Seriemas (Cariamidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.

Eksterne lenker
Kembali kehalaman sebelumnya