Det russiske konsulat i Shanghai.En gruppe russiske emigranter ankommer Shanghai. Foto fra den russiskspråklige Shanghai-avisen Shankhaiskaja zarija, 23. februar 1930.Den russisk-ortodokse kirkeleder Johannes ankommer Shanghai - han ble senere helligkåret av den russisk-ortodokse kirke
Uttrykket shanghairussere gjelder den russiske diaspora som blomstret i Shanghai i Kina mellom første og annen verdenskrig. Det anslås at det i 1937 var så mange som 25 000 antibolsjevikiske russere som bodde i byen, noe som gjorde dem til en største europeiske befolkningsgruppen der. De hadde sine egne forretninger og kafeer der, og langs The Bund lå den russokinesiske bank.
De fleste av dem hadde kommet fra den russiske delen av Det fjerne østen, de «hvite» russere med japansk assistanse hadde klart å holde seg frem til høsten 1922.
Allerede mot slutten av 1800-tallet kom de første russere til Shanghai. Det kom i gang en fast skipsrute mellom Shanghai og Vladivostok, og russiske kjøpmenn slo seg til i Shanghai og livnærte seg særlig med tehandel. Et russisk konsulat ble åpnet i 1896. Rundt 250 russere var bosatt i Shanghais internasjonale bosetning i 1905.
Men storinnrykket kom fra Vladivostok da den provisoriske Amurregjeringen brøt sammen mot avslutningen av den russiske borgerkrig. Bare i admiral Starks skvadron kom det med mange tusen hvite russere fra Vladivostok til Shanghai i 1922. Mange harbinrussere kom etterhvert fra Mandsjuria i løpet av de påfølgende år, lokket av forlydender og den økonomiske vekst der. Noen reise til Paris eller Berlin viste seg å være umulig for de aller fleste, så for mange var ikke Shanghai første valg. Men Shanghai var ofte eneste mulighet på grunn av at innreise dit ikke krevde verken visum eller arbeidstillatelse. Av samme grunn strømmet senere mange jøder på flukt fra nazistene til byen.
Mange av russerne holdt til rundt vestre ende av gaten Nanjing lu i det som i dag er distriktet Jing'an, der det fremdeles (2002) overlever spor etter dem som pelsforretningen Nr. 1 Xibilia (=Sibir) og Shanghai Kafei-hus. Ellers var det en betydelig russisk bosetning i Avenue Joffre i den franske konsesjon.
De første shanghairusserne måtte tilpasse seg vanskelige levekår. Sovjetregjeringen hadde fratatt alle russiske emigranter deres statsborgerlige rettigheter i 1921, og det eneste reisedokumentet de fleste av dem kunne oppvise var Nansenpass, utstedt av Folkeforbundet. Til forskjell fra andre utlendinger i Kina nøt de ingen ekstraterritoriale rettigheter, som ellers tilerkjente utlendingene i Shanghai immunitet fra vanlige kinesisk lokal lov og rett.
I tillegg var det vanskelig for dem å gå inn i det vanlige yrkesliv. Utlendinger i Shanghai måtte kunne gjøre seg godt forstått på enten engelsk eller fransk, og det var mer enn de fleste russerne klarte. Hele familier ble avhengige av hustruers og døtres inntekter som taxidansere (dansepartnere til utleie). En undersøkelse utført for Folkeforbundet i 1935 skal ha konkludert at rundt 22 prosent av alle Shanghais russiske kvinner mellom 16 og 45 var i noen grad innblandet i prostitusjon.[1]
Noen kom seg inn i det vanlige yrkeslivet som musikklærere eller fransklærere. Andre kvinner sydde kjoler, arbeidet i butikker eller i frisørsalonger. Mange menn ble etterhvert yrkessoldater i Shanghai Russian Regiment, den eneste profesjonelle stående styrke innen Shanghai Volunteer Corps. Litt etter litt klarte det russiske miljø ikke bare å holde på et slags indre samhold, men begynte å blomstre, både økonomisk og kulturelt. I midten av 1930-årene hadde byen to russiske skoler, og det fantes flere kulturklubber og sportsforeninger for russerne. Det fantes russiske aviser og en russisktalende radiostasjon. Den lokale russisk-ortodokse kirke var av stor betydning innen miljøet.
Mange eksilrussere etablerte seg med restauranter i det område som ble kjent som Lille Russland, og russiske musikere (som for eksempel den svenskættede Oleg Lundstrem) oppnådde en viss dominans innen det utenlandske orkestermiljø i byen. En kjent russisk sanger, Aleksander Vertinskij, flyttet fra Paris til Shanghai; og Fjodor Sjaljapin turnerte i Shanghai. Vladimir Tretchikoff, «kongen av kitsj», tilbragte sine ungdomsår i byen. Russiske lærere underviste innen teater og dans. Den engelske ballerinaenMargot Fonteyn studerte som barn i Shanghai under russiske instruktører; én av dem, George Gontcharov, hadde tidligere danset i Bolsjojteateret i Moskva. Men det var de russiske kvinners bidrag i underholdningsindustrien som gav byen mye av sitt eksotiske rykte i mellomkrigstiden.
Under den japanske okkupasjon av Shanghai opprettet de nye myndigheter et eget byrå for russerne; det utstedte de nødvendige identifikasjonspapirer for bosted, arbeid og reise. shanghairusserne måtte velge mellom sovjetisk statsborgerskap eller fortsatt status som statsløse. De statsløse russerne ble offisielt favorisert av byrået, men i virkeligheten stolte man ikke på dem, de ble gjerne mistenkt for å spionere for Sovjetunionen. De ble også gjerne innkalt til arbeidstjeneste for hæren nær grensen mot Sovjetunionen. Etter 1941, da Sovjetunionen og Nazityskland skilte lag og ble fiender, ble situasjonen for shanghairusserne enda mer utsatt. For bedre å skjelne mellom de antiibolsjevikiske russere og sovjetrusserne ble de førstnevnte beordret å bære et nummerert aluminiumsmerke i tsarens farger på sine klær.
Etter annen verdenskrig flyktet shanghairusserne i 1949 fra kommunistene til en flyktingeleir på øya Tubabao i Filippinene og derfra til USA eller Australia.
De russiske minnesmerker i Shanghai unnslapp ikke kulturrevolusjonens herjinger mot slutten av 1960-årene. Statuen av Aleksandr Pusjkin, som var blitt avduket på hundreårsdagen for dikterens død, ble smadret av rødegardistene i 1966. Den ble restaurert i 1987.
Den ortodokse St. Nikolai-katedralen, som ble innviet i 1933 og rikt dekorert med fresker, ble først omgjort til en fabrikk for vaskemaskiner, og senere omgjort til restaurant. Byregjeringen avsluttet leieavtalen til restauratøren i 2004.
