Slaget om Kalmar

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Slaget om Kalmar i 1611 var det kongelige oppgjøret om herredømmet over Kalmar der 18 000 soldater deltok under det største slaget under Kalmarkrigen. Det var også det minste kjente storslaget i nordisk krigshistorie som var ikke et tradisjonelt slag på åpen lend mellom styrker i slagorden. Begge parter foretrekket å kriget fra hverandres forskansninger så slaget var mer et festningsslag enn et vanlig slag.

Med feidebrevets ankomst i Örebro hvor den svenske konge Karl IX oppholdte seg, begynte de første svenske krigsforberedelser etter 4. april 1611. Med mesteparten av de svenske styrker i Finland og Estland under de pågående kriger mot Russland og Polen som skyldes et feilaktig inntrykk hos Karl IX om Danmark-Norges manglende evne for et krigsutbrudd, ble krigsforberedelsene langsomt og utilstrekkelig. etter hvert som de svenske rapporter om de danske styrkeutplasseringer strømmet inn, ment svenskene å ha identifisert danskenes hensikter om et felttog inn i Sverige. Svenskene sluttet seg til at fremstøtet fra vest over Älvsborg vil være det farligste, det var gått fra at danskene vil rettet deres oppmerksomhet mot stridens kjerne, den nye byen Göteborg. Tross advarsler om at danskene vil angripe Kalmar, fortsatte Karl IX styrkeoppbyggingen ved Jönköping for å kommet det danske fremstøtet fra vest i møte.

Christian IV startet beleiringen av Kalmar ved 3. mai med en sterk styrke på 5700 mann, da hadde Karl IX brutt opp fra Örebro med en marsjgruppe mot Jönköping over veien øst om Vättern mens hans sønn Gustav Adolf med 2600 mann rykte på veien vest om Vättern over byene Skara og Falköping. Formålet med framrykningen til Jonköping var å avvente et angrep fra vest slik at kronprinsen skulle voktet på deres høyre flanke mot vest mens kongen med hovedstyrken tok seg fram til Jonköping beskyttet av sjøen Vättern. Det kostet dem verdifull tid, først ved ankomsten i Jonköping 18. mai måtte Karl IX konstaterte at Kalmar var under større fare enn Göteborg. Han måtte ventet på hertug Johan av Östergötland som var ved å samle troppene i Östergötland fram til 23. mai. Gustav Adolf kunne ikke når fram til Jonköping i tid så han måtte fulgte etter sin far fram til Högsby. Der kunne Karl IX mønstret de fleste tropper som var samlet på et sted ved 28. mai 1611. Hvor mange hadde sluttet seg til kongen er omstridt, det er sagt å være mellom 21 000 og 6000 mann.

Nyheten om Kalmar bys fall 27. mai forvansket Karl IXs planer om unnsetting av forsvarerne for det ment at danskene hadde tatt byen med dens forsvarsverker under deres kontroll. Samlingen av troppene i Högsby avslørte mange ulemper, det var dårlig med logistikk for en lite øvet hær som måtte trenes. Framrykningen over Långemåla, Ålem og Ryssby ble langsom, kanskje som et resultat av de dårlige forberedelser i våren i en uventet krig. Med bare seks tusen pålitelige mann innså Karl IX at han måtte få nye forsterkninger. Han hadde beordret Jesper Mattsson Kruus som feltherre for västergöterhæren på 2100 mann tidlig i mai om å ikke sluttet seg til hovedstyrken i troen på at man måtte bundet ned det danske fremstøtet. Nå måtte han i flere uker framover vente på forsterkninger over Växjö fra Kruus som måtte forsterket hans egne korps.

Det tok sin tid å samle alle styrker. Dessuten vil kongen ha den svenske flåten i Kalmarsund så han sendte mange brev til Stockholm med befalinger og påminnelser i mai og juni. Skjærgårdsflåten spredt langs den østlige svenskekysten ble samlet med en fart i Nyköping og Västervik for ferd ned i Kalmarsund.

3. juni 1611 kom en dansk rytterpatrulje utsendt for å undersøke rykter om svensker ved Ålem, over en rytteravdeling på førti ryttere cirka 25 kilometer nord for Kalmar ikke langt fra Ålem. Danskene måtte vende om for å varsle om den svenske nærheten, dagen etterpå rykte 400 ryttere ut på rekognosering langs kysten mot Kalmarsund. De fant ikke svenske rytterpatruljer eller avdelinger, men kort etterpå fikk danskene melding fra Peder Nielsen som ledet den danske eskadren av galeier og jagter. Nielsen hadde tatt en båt som hadde forsøkt å ta seg til slottet med et brev fra Karl IX. Brevet underrettet at han hadde kommet til Ålem og ventet på å være i Ryssby snart etterpå.

8. juni 1611 nådde svenskene Ryssby en dagsmarsj fra Kalmar der han fikk reist en leir med sterke befestninger som skremt bort en dansk rytterstyrke som hadde kommet dit i ly av mørket. De første kamper mellom danskene og svenskene var ved Kläckeberga og Ladegaard nord for Kalmar 12. juni.

Dette slaget var et forsøk på å overrumple den svenske hæren for å drive den vekk, men Karl IX var forsiktig ved å stilt hæren på trolige 1400 ryttere og 4600 infanterister i slagorden mens de reiste en leir på Perstorps äng. Fra Kalmar by angrepet de danske rytterne delt i 4 rytterfaner med trolig 500 til 800 ryttere.

Angrepet skal ha utviklet seg til et slag da en stor andel av den danske hæren på kanskje 5000 mann fulgte etter rytterfanene fra byen. Kommandanten Lucas Krabbe som hadde ledelsen i Christian IVs fraværelse, falt under de hektiske kampene som så flere adelige ble drept eller skadet. Etter hans død trekket danskene seg vekk, men svenskene var hardt medtatt til å kunne følge etter. Karl IX skal etter en beretning ha vært fra seg av vrede så han skamslå en dansk adelige som var tatt til fange, deretter befalt fangene legget under jern, dette skal ha opprørte den unge Gustav Adolf.

Hvor mange hadde falt er ikke kjent, tapene skulle ha vært lik fordelt på begge parter, opplysningen om opptil 700 danske døde etter svenske kilder virket kraftig overdrevet. Men Christian IV som måtte overtok ledelsen, var for alvor redd for at svenskene skulle følge opp deres seier ved Perstorps änge med et angrep på hans leir på Sandåsen vest for Kalmar by. Men Karl IX våget ikke å slåss med en lik sterk styrke som dessuten står bak en feltbefestet linje langs Sandåsen vendt mot nord.

Byggingen av forsvarslinjen med innbyggede skanser i mai var et heldig trekk av danskene som med Kalmar by nå satt med de sterkeste forsvarsverker for deres nå underlegne styrker som fremdeles støttes av Urnes eskadre av seilskip og Nielsens galeieskadre til sjøs.

Karl IX måtte vente på forsterkninger som fremdeles var ikke ankommet fra Västergötland, for å støttet forsvarerne i Kalmar slott måtte han ha sjøstyrker i Kalmarsund. Christian IV beordret med et brev Sten Maltesen Sehested som kommandant av det vestlige korpset i Halland om å rykket med forsterkninger til unnsetning for kongen. Samtidig var Kruus klar ved Älvsborg om å avdelte hans styrker til Kalmar. Ved en skjebnes lune satt Sehested med sine beste enheter ut på marsj fra Varberg 25. juni bare en dag etter Kruus hadde sendt hans styrker mot Växjö i Småland. De to kolonner av forsterkninger kunne ha støttet på hverandre om den opprinnelige planen for Sehested ved å rykke over Växjö var fulgt, men kongen satt seg mot så Sehested måtte til Åhus i Skåne og gjennom Blekinge mot Kristianopel.

Beleiringen av Kalmar tok en vending til det verste for danskene etter de svenske sjøstyrkene hadde tvunget seg ned i Kalmarsund der en lokal sjøkrig tok seg til. Gustav Adolf ledet et raid mot Blekinge med 1500 ryttere der han overrumplet Kristianopel, ødela forrådene midt i en skånselløs massakre på befolkningen ved 26. juni. Ved 8. juli hadde admiral Bielkenstierna med 11 orlogsskip kommet til Kalmarsund der de drevet den danske eskadren på 4 skip under Urne vekk fra sundet mellom Kalmar Slott og Öland.

Etter å ha gjenreiste forbindelsen med forsvarerne i Kalmar Slott ble forsyninger overført til slottet som fikk nesten hele sin besetning skiftet ut med minst 1500 til 2000 mann, for det meste vervede leieknekter fra vestlige Europa inkludert irlendere og skottere. Restene av byens befolkningen med kvinner og barn var ført vekk til fastlandet eller Öland. Karl IX planlagt nå et knipetangsangrep fra to retninger mot Christian IV som hadde bare litt over halvparten av den opprinnelige hæren på 5700 mann tilbake, resten var døde eller syk.

Men unnsetningen fra det vestlige korpset sammen med overførte kompanier på skip fra København med Sehested og Gert Rantzau nådde Kalmar mellom 7. og 8. juli. Christian IV rådet nå over en hær på 4 rytterfaner og 25 fotkompanier på tilsammen 650 ryttere og 6.400 infanterister eller over 7000 mann. Et sammenstøt mellom de to befestede leirer som lå bare et stykke fra hverandre, hendt 8. juli. Først ved 16. juli hadde forsterkninger på 6 rytterfaner og 9 fotkompanier fra Västergötland nådde fram til leiren ved Ryssby.

Knipetangsangrepet med tilsammen 10 000 mann startet om morgen 17. juli 1611 da det ble løst to kanonskudd fra slottstårnet som signal for begynnelsen av slaget. Svenskene med et par tusen mann skulle stormet inn i Kalmar by fra det sydvestre tårn over lønporten mens resten, åtte tusen mann under svenskekongens ledelse skulle angripe danskene på Sandåsen. Christian IV hadde i mellomtiden forberedert et angrep på slottet så han utplasserte et regiment i byen med forsterkninger under Gert Rantzau avdelt til en ny leir mellom nordre og vestre port langs ringmuren. Dagen før ropte svenske forposter til de danske at det vil ble et oppgjør den neste dagen, så Christian IV straks stilt sin hær klar til slag langs deres forsvarslinjer utover natten til 17. juli. Etter midnatt så danskene den svenske hæren rykte fram under slagorden ut av deres leir i full slagorden. Etter en spent stund trakk Karl IX seg tilbake, men det var en krigslist. De danske soldatene måtte holdes våken gjennom natten fram til det var avblåst i troen på at faren var over for deretter å rettet deres angrep i et håp om å overraske den danske hæren.

Om morgen mellom 5 og 6 på klokken kom signalet. Fra den svenske leiren brøt to stormkolonner frem mot de danske forsvarsverker fulgte av rytteravdelinger som beskyttet stormkolonner mot utfall. Den ene vendte seg mot forsvarslinjen langs ringmuren på nordsiden av Kalmar by, den andre mot Sandåsen utenfor Vesterport. Svenskene rykte over brystvernet mot de danske forsvarerne så det kom til vill nærkamp på brystvernet langs forsvarslinjen, tre ganger på det ene sted og to ganger på det annet sted var svenskene slått tilbake, men flere ganger plante svenskene deres faner på brystvernet. Gert Rantzau med hans uthvilte styrker var nødt til å angripe med deres reserver for å kastet ut svenskene. I deres rygg brente byen opp med våpengny fra mellom de brennende bygninger.

Angrepet fra slottet førte av oberst de Ville som stormet ut gjennom lønporten på det sydvestre slottstårnet, kom som en overraskelse på de danske forsvarerne på stranden mot havnen og vannspeilet. Etter å ha tatt batteriet ved Munkporten trengte de seg inn i byen der de kom over danskene i deres løpegraver. Regimentet under Godske Alefeld var innkvartet i byen der de ble overfalt, senere tvunget mot Vesterporten. Men byen var fylte med forråder som leiesoldatene straks oppdaget. Oberst de Villes avdeling på flere hundrer av leiesoldater spredte seg i byen for plyndring så Godske fikk et pusterom. Fra den danske leiren stormet danske avdelinger inn gjennom den søndre porten som var så trang at det kom til et grufullt sammenstøt mellom den svenske vaktstyrken og fotkompaniet. Etter å ha tatt seg gjennom angrepet danskene den svenske styrken under oberst de Ville som måtte trekket seg tilbake. Svenskene satt fyr på byen for å stoppet det danske motangrepet. Christian IV kunne ikke lot sine forråder ødelegges under bybrannen så han stoppet sine tropper som måtte evakuerte de gjenværende vekk fra flammene.

Dette utnyttet de Ville for et nytt angrep fra løpegravene foran slottet, på gatene var hundrer av menn innblandet i en forrykte strid mellom brennende bygninger der regimentsjefen Godske Aleferd ble drept. En del av de Villes avdeling klart å ta seg fra stranden over på egnen syd for byen der den danske leiren lå. Derfra ville svenskene ta seg inn i leiren som lå mot Vesterporten og Sandåsen. I mellomtiden fornyet de svenske stormkolonner deres anstrengelser med et konsentrert angrep på Sandåsen. I leiren var et ukjent antall fanger, kanskje flere dusin, anholdt av danske vakter. Fangene gjorde opprør og angripe deres vokter som deretter så seg nødt til å massakre alle fanger. Karl IXs seier synes nær.

Men danskene under Christian IV klart å reorganiserte de gjenværende styrker man hadde til disposisjon for et nytt motangrep i leiren opp mot Vesterporten der de under sjællenderen Søren Bugge utryddet de svenske avdelingene i en skarp forfølgelse langs byvolden. I mellomtiden stormet Peder Basse sine rytterne i adelsfanen inn i byen etter å ha ryddet leiren, overrasket de Ville som hadde ikke ventet et angrep over stranden fra sør. Bybrannen ble til slutt så voldsomt at stridighetene stoppet så de Ville måtte tilbake til løpegravene foran slottet mens danskene stod på ringmuren og portene. Stormkolonnene hadde fått nok, gikk tilbake til deres leir med deres sårede.

Den neste dagen, 18. juli, var byen helt nedbrent. Christian IV umiddelbart rykte inn i byen og besatte plassen omkring den nedbrente kirken med tre fotkompanier. Mot aften kom en flåte av flere skip opp i Kalmarsund til stor glede for de danske forsvarerne. Sten Maltesen Sehested var kommet med 1200 mann. Disse nye styrker ble med en gang sendt inn i ruinene av byen der de samlet seg bak flere nylige reiste jordverker om kirken og portene.

Natten til 19. juli kastet de danske troppene seg mot løpegravene foran slottet hvor det kom til et hardt slag mellom styrker som for det meste besto av leiesoldater fra hele vestlige Europa. Oberst de Ville ble hardt såret og måtte lot seg bringe inn på slottet. Uten deres ledelse begynte de svenske troppene å oppløste seg i kaos under et voldsomt press der vill forvirring var nær total. Slottets befalene dro opp broen, etterlatt hundrer av soldatene tilbake på løpegravene der de slåss for livet. De svenske soldatene forsøkt å brøt seg ut over Munkeporten, men ble stoppet og presset ut mot vannspeilet som var en dyp vanngrav. Resultatet ble en massakre. Angivelige 600 til 800 var drept eller tatt til fange. Muligens en overdrivelse.

Men slaget sluttet med at Christian IV hadde gjenvunnet det tapte. Svenskene hadde lidd et nederlag.

Slaget om Kalmar var et hardt slag der over 18 000 mann hadde utkjempet blodige kamper hvor trolig en seksdel av alle involvert var drept eller såret. Bare ved 17. juli skulle over 2000 svensker ha falt, de danske tapene var også betydelige.

Tapet av løpegravene foran slottet der en meget stor andel av de opptil to tusen menn i slottet var gått tapt, gjort et uutslettelig inntrykk på de gjenværende som tross Karl IXs besøk den samme dag var nedslått. Dessuten var den danske hovedflåten fra Gotland på vei. Bielkenstierna måtte rømte Kalmarsund natten til 22. juli 1611. Herredømmet over sundet var nå gått tapt etter admiralene Urne og Ulferd oppnådde kontakt. Forsterkninger fra det vestlige korpset fortsatte å komme til Kalmar, en viktig rytterstyrke på flere hundrer mann under Rantzaus fane forsterket rytterandelen i hæren til minst 900-1000 ryttere. Med det besluttet Christian IV å ta opp slag.

23. juli brøt hæren på 5 rytterfaner og 13 kompanier på tilsammen 900 ryttere og kanskje opp mot 4000 infanterister opp og rykte langs stranden mot den svenske leiren på Perstorps änga der de stod i slagorden utover dagen fram til kl. 5 om ettermiddag. Karl IXs hær var kraftig svekket, dessuten vil ikke han aksepterte danskenes utfordring. Christian IV våget ikke å angripe de svenske forskansninger hvor opptil seks tusen mann holdte til. Han ved ettermiddag trakk seg mot stranden for å angripe svenskenes havn der transportsflåten lå. Dette provosert svenskene til å gjør et utfall som ble slått tilbake om kvelden. Etter å ha tatt havnen der fartøyene ble plyndret og ødelagt eller ført vekk, lot kongen et par kompanier settes over til øyene Angö og Svinö der en skanse med fire kanoner hadde beskyttet havnestedet. 250 finske soldater overgav seg uten motstand.

Karl IX natten etter kampene evakuerte leiren i all hast og stukket ild på leirene. Da Christian IV var varslet om ødeleggelsen av leiren på Perstorps änga, rykte han ut med sin hær i slagorden. Men svenskene var forlengst dratt vekk, i den brennende leiren fant danskene flere sårede som var entens brent ihjel eller reddet. Karl IX hadde trukket seg tilbake til den gamle leir i Ryssby.

Christian IV befalt Sten Maltesen Sehested som hadde vendt tilbake til Kristianopel, om å kom seg til Kalmar. Først måtte Sehested ødela skansen ved Ljundby som var oppreist få uker før av bøndene sammen med en smålandsk kompani for å truet forbindelsen mellom grensen og Kalmar. Dette var fort overstått da Sehested med fem faner kom til skansen etter en del kortvarige kamper bare for å finne den ødelagt og forlatt av svenskene som hadde dratt til Ryssby.

Med tre andre fotkompanier overført med skip fra Danmark hadde Christian IV ved 26. juli 5 rytterfaner og 21 fotkompanier på 900 ryttere og antakelig opptil 6000 infanterister. Med sin hær på mellom seks tusen og syv tusen mann forsøkt han å overrumplet Ryssby skanse som beskyttet den svenske leiren om morgen 30. juli 1611.

De tok seg over broen over det sydlige vannløpet som ført til skansene med alle rytterne som forsøkt å ta seg gjennom, men det var slått alarm i siste liten. Svenskene kom seg på skansene som hadde feltstykker som ble rettet mot danskene. Forsøket på å overrumplet svenskene hadde mislykket, for å kunne fortsatte angrepet måtte de sendte fram artilleriet for å skyte løs på brystvernet. Terrenget gjort det ikke mulig å omgå de fiendtlige forsvarsverker mens kampene pågikk. Christian IV vil nå avbryte kampene.

Men svenskene så dette og gikk til angrep på de danske baktroppene som var tilbake. Det var trolig to rytterfaner og en fotkompani på tilsammen fem hundre mann eller mer. Men Gert Rantzau og Jørgen Grubbe med deres rytterfaner hvorav en på 300 mann var avdelt som reserve for unnsetning. De gikk til motangrep der de slo tilbake svenskene. Selveste Karl IX var sagt å ha deltatt i det svenske rytterangrepet der han var nesten tatt til fange av de danske ryttere. Tapene på begge sider den 30. juli var betydelig.

Karl IX fikk melding senest den 3. august om at beleiringen var sluttet med overgivelse av Krister Some. Fem dager senere var Öland underlagt dansk herredømme uten strid. Karl IX måtte innse at slaget var tapt, nå måtte han stoppet den danske avansementen nordover fra Kalmar. Dette kom under Slaget om Ryssby 20-23. august 1611.

• Jahn, F.H. Historie om Kalmarkrigen, Kjøbenhavn, 1820
• Axel Larsen, Kalmarkrigen: et Birdrag til de nordiske Rigers Krigshistorie: efter trykte og utrykte kilder, København, 1889
• Jonas Hedberg Kungl. artilleriet. Yngre vasatiden 1985
• Ulf Sundberg, Svenska Krig 1521-1814 1998 ISBN 91-89080-14-9
• Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen Danmark i krig 2006 ISBN 87-567-7269-6
• Göte Göransson, Gustav II Adolf och hans folk 1994 ISBN 91-7119-128-3