Theben (gammelgresk: Θῆβαι Thēbai, nygresk: Θήβα Thíva) er en by i Hellas som ligger nord for fjellkjeden Kithairon og som skiller Boiotia fra Attika, og ved den sørlige enden av den boiotiske sletten.
Byen har spilt en betydningsfull rolle i greske myter som stedet for fortellingene om Kadmos, Ødipus, Dionysos og andre mytologiske figurer. Arkeologiske utgravninger i og i nærheten av Theben har avslørt en mykensk bosetning og leirtavler skrevet i Linear B, noe som indikerer stedets betydning i bronsealderen. I oldtiden var Theben den største byen i regionen Boiotia, og hadde ledelsen i det boiotiske forbund. Byen var den fremste rival til oldtidens Athen, og allierte seg med perserne under Xerxes' invasjon av i 480 f.Kr. Styrker fra Theben brøt Spartas makt i slaget ved Leuktra i 371 f.Kr. under ledelse av Epaminondas. Den hellige bande fra Theben, en enhet av elitesoldater, er berømt for å falt i slaget ved Khaironeia i 338 f.Kr. mot Filip II av Makedonia og dennes sønn Aleksander. Før byens ødeleggelse ved Aleksander i 335 f.Kr. var Theben en betydelig maktfaktor i gresk historie, og var den mest dominerende bystaten ved begynnelsen av Makedonias erobring av Hellas. I løpet av den bysantinske perioden var byen berømt for sin silkeproduksjon. Den moderne byen har et arkeologisk museum, levningene av Kadmeia, Thebens borg i bronsealderen og framover, som i dag er i landsbyen Thiva. og spredte ruiner fra oldtiden og antikken. Dagens moderne Theben (Thíva) er den største byen i Boiotia og ligger om lag 50 kilometer nordvest for Athen.
Historie
Mytiske historie
Historien om Thebens første tid er bevart blant grekerne i en mangfoldig flora av myter og legender som nesten rivaliserer mytene om Troja i deres vide forgreninger og innflytelse slik de ble anvendt i gresk litteratur i klassisk tid. Fem hovedsyklus av fortellingen kan bli adskilt:
Grunnleggelsen av borgen Kadmeia av Kadmos, og fremveksten av spartoí eller «de sådde menn» (antagelig en etiologisk myte som skulle forklare opprinnelsen til de thebiske adelige som bar betegnelsen i historisk tid)
Byggingen av en mur med «syv porter» av Amfion, og de beslektede fortellingene om Zethos, Antiope og Dirke
Fortellingen om helten Laios, hvis udåder kulminerte i tragedien om Ødipus og krigene til «de syv mot Theben» og Epigonoi, og nedgangen til «huset Laios»; Laios pederastiskevoldtekt av Krysippos ble fremmet av del antikke forfattere som første tilfelle av homofili blant dødelige, og kan ha gitt etiologien for praksisen av pedagogisk pederasti for hvor Theben ble kjent.
Kart over Hellas da Theben var på høyden av sin makt i 362 f.Kr., og viser maktblokkene til Theben (gul), Sparta (brunt) og Athen (grønt). Blått er andre greske samfunnVotovfigur i keramisk bjelleform fra Theben, 600-tallet f.Kr., sen geometrisk tid.
Grekerne tilskrev grunnleggelsen av Theben til den mytiske Kadmos, en fønikisk fyrste fra Tyr (i dagens Libanon) og bror av Europa. Kadmos var kjent for å ha lært grekerne alfabetet og for å bygge akropolis i Theben, som ble kalt Kadmeia i hans ære, og som ble et intellektuelt, åndelig og kulturelt senter. Arkeologiske utgravninger i og rundt Theben har avdekket gravkister datert til mykensk tid som inneholdt våpen, elfenbein og steintavler på inskripsjoner med Linear B. Dets navn på de lokale tavlene, og i tavler funnet i Mykene, ble transkribert TE-QA-I (TH Ft 140.1), forstått til å bli lest som *Tʰēgʷai (gammelgreskΘῆβαι, Thēbai),[1] og TE-QA-DE (MY X 508; TH Wu 65.a) for *Tʰēgʷasde (gammelgreskΘήβασδε, Thēbasde).[2]
Det synes trygt å slutte at *Tʰēgʷai var et av de første greske samfunn som ble trykket sammen bak en befestet by, og at den eide sin betydning i forhistoriske dager — som senere — til sin militære styrke. Forskeren Sigrid Deger-Jalkotzy har hevdet at statuebasen fra Kom el-Hetan i det egyptiske kongedømmet (LHIIIA:1) til farao Amenhotep III, omtaler et navn tilsvarende til Theben, stavet i kvasi-stavelser med hieroglyfer som d-q-e-i-s, og betraktes å være en av fire tj-n3-jj (Danaan?) kongedømmer verd å nevne (ved siden av Knossos og Mykene). *Tʰēgʷai tapte kontakt med Egypt, men fikk den med «Milatos» (hettittiskeMilawata) og «Kypros» (hettittiske Alasiya).[3] På slutten av LHIIIB, i henhold til Palaima, [4], var *Tʰēgʷai istand til å trekke ressurser fra elven Lamos i nærheten av fjellet Helikon, og fra Karystos og Amarynthos på gresk side av Euboia.
Det er vanskelig å trekke ut noen som helst historiske fakta ut av mengden av myter. De forskjellige gruppene kan ikke være fullt ut koordinert, og i tillegg er Theben utelatt i de homeriske diktene. På den andre siden kan ikke disse mytene fullstendig forkastes, som ble vist av utgravninger i 1909 av Kadmeia. Det ble funnet en samling av mesopotamiske sylinder-segler, inkludert et som refererte til en kassittisk konge som hersket mellom 1381 og 1354 f.Kr.
Som et befestet samfunn, tiltrakk Theben seg oppmerksomhet fra angripende dorere, i henhold til tidlig historiefortellinger, og det faktum av dorernes erobring av Theben er antagelig gjenfortalt i fortellingene om påfølgende legendariske angrep på byen.
Thebens sentrale posisjon og militære sikkerhet av byen ga den en framgang og ledende posisjon på Euboia, og fra de tidlige dager sikret Theben seg et overherredømme blant deres stammefrender i nabobyene. Denne sentraliserte politikken er like mye grunnleggende fakta av Thebens historie som den motstand som de mindre byene ga for å motstå underleggelse og overherredømme. Det finnes ingen detaljer i Thebens tidligste historie som er bevart, unntatt at den ble styrt av en landeiende adel og som trygget sitt herredømme med strenge lover om eiendom og eierutbytte.
Arkaisk og klassisk tid
Epaminondas, idealisert skulptur av hærføreren og statsmannen fra Theben som gjorde byen til en stormakt.
På slutten av 500-tallet f.Kr. kom Theben for første gang i fiendtlig forhold med Athen, som hadde bidratt med hjelp til den lille landsbyen Plataiai for å opprettholde sin uavhengighet mot dem, og i 506 f.Kr. gjorde de et angrep inn i Attika. Athens uvilje kan best forklare den tilsynelatende upatriotiske holdningen som Theben viste under den persiske invasjonen av det greske fastlandet (480–479 f.Kr.). Selv om en hær på 400 menn ble sendt til Thermopylene og ble der med Leonidas I av Sparta inntil rett før den siste forsvarskampen da de overga seg til perserne, [5] og deretter gikk Thebens styrende aristokrati snart over på persernes side, og slåss for Xerxes I av Persia med stor ferdighet i slaget ved Plataiai i 479 f.Kr.[6][7] De seierrike grekerne straffet deretter Theben ved å frata byen lederskapet i det boiotiske forbund, men et forsøk fra Sparta på å fordrive byen fra det delfiske amfiktyoni ble dog forhindret ved at Athen gikk imellom.[8]
I 457 f.Kr. trengte Sparta en motvekt mot Athen i sentrale Hellas og endret sin politikk og reinstallerte Theben som den dominerende makten på Boiotia. Den store borgen Kadmeia tjente denne hensikten godt ved å være en motstandsbase da Athen angrep og okkuperte resten av landet (457–447 f.Kr.). I Peloponneskrigen ble Theben bitre over den støtte som Athen ga de mindre byene på Boiotia, og særlig til Plataiai som thebanerne forsøkte forgjeves å utrydde i 431 f.Kr. Med hjelp fra Sparta beleiret thebanerne Plataiai og greide til sist å ødelegge byen etter at den ble erobret i 427 f.Kr.[9][10] I 424 f.Kr. greide thebanerne å slå tilbake og påføre athenerne et betydelig nederlag i slaget ved Delion, og for første gang klarte de å full effekt av den stramme militære organiseringen som til sist gjorde Theben til en dominerende makt i Hellas.[11][12]
Da Theben fikk vite, etter Athens nedgang ved slutten av Peloponneskrigen, at Sparta ville beskytte de bystater som de hadde til hensikt å annektere, brøt de alliansen. I 404 f.Kr. hadde krevd fullstendig ødeleggelse av Athen, men i 403 f.Kr. hadde de likevel i all hemmelighet støttet gjeninnførelsen av demokratiet for å få en motvekt mot Sparta. Noen få år senere, påvirket muligens av persisk gull, utgjorde thebanerne kjernen i et forbund mot Sparta. I slaget ved Haliartos (395 f.Kr.), [13] og slaget ved Koroneia (394 f.Kr.), [14] viste Theben igjen deres økende militære kapasitet ved å holde stand mot spartanerne. Resultatet av krigen var likevel ødeleggende for Theben da fredsavtalen i 387 f.Kr. innebar fullstendig selvstendighet for alle greske byer og tap thebansk politisk kontroll. Thebens makt ble ytterligere minsket i 382 f.Kr. da en spartansk styrke okkuperte Thebens borg ved et forrædersk kupp. Først tre år senere ble den spartanske garnisonen forvist og en demokratisk konstitusjon ble opprettet istedenfor det tradisjonelle oligarkiet. I de påfølgende krigene mot Sparta, viste den thebanske hæren, trenet og ledet av Epaminondas og Pelopidas, som en framragende krigsmaskin. Etter noen år med flyktige kamper, hvor Theben etablerte kontroll over hele Boiotia, endte krigen i 371 f.Kr. i formidabel seier over spartanerne ved Leuktra.[15][16] Seierherrene ble hyllet over hele Hellas som forkjempere for de undertrykte. De bar sine våpen til Peloponneshalvøya og i spissen for et stort forbund, knuste de endelig Spartas makt; ikke bare militært, men også ved å frigjøre mange slaver, som var grunnlaget for Spartas økonomi. Tilsvarende hærtokt ble ført i Thessalia og i Makedonia for å regulere de politiske forholdene i disse regionene.
Byste av Demosthenes
Imidlertid var Thebens overtak av kort varighet da de bystater som byen beskyttet, nektet etter hvert å bli varig underlagt Thebens politiske kontroll. Byens fornyede rivalisering med Athen, som hadde alliert seg med Theben i 395 f.Kr. i frykt for Sparta, hadde siden 387 f.Kr. klart å balansere Thebens makt og således forhindret et thebansk storrike. Da Epaminondas ble drept i slaget ved Mantineia i 362 f.Kr., [17] sank byen igjen ned til en posisjon som en sekundær makt. I en krig med nabostaten Fokida som varte i årene 356–346 f.Kr., klarte Theben ikke en gang å opprettholde sin makt i sentrale Hellas, og ved å invitere Filip II av Makedonia for å få knust Fokida en gang for alle, sørget de også for å utvide den makedonske monarkens makt innenfor farlig nærhet av sine egne grenser. Et skifte i stemningen kom i 338 f.Kr. da folketaleren Demosthenes overtalte thebanerne til å alliere seg med Athen i et siste forsøk på å forhindre Makedonias innmarsj i Attika. Soldatene fra Theben tapte det avgjørende slaget ved Khaironeia i 338 f.Kr., [18] og med det også et hvert håp om gjenopptakelse av kontrollen over Hellas. Filip var bestemt på å frata Theben dets herredømme over Boiotia, men et ikke suksessfullt opprør i 335 f.Kr. mot Filips sønn Aleksander og hans greske allierte førte til at byen ble straffet med ødeleggelse, unntatt, i henhold til tradisjonen, templene og huset til poeten Pindar.[19]
Mens Aleksander triumferte i nord, gjorde thebanerne og athenerne nok et opprør. Aleksander reagerte øyeblikkelig, men mens andre greske byer igjen nølte, besluttet Theben å gjøre motstand med all sin kraft. Det var nytteløst, og byen ble rasert til grunnen med massakre av dets innbyggere, og dets områder og eiendommer ble fordelt mellom andre byer i Boiotia. De thebanerne som overlevde ble solgt som slaver. Igjen sparte Aleksander kun prestene, de som støttet Makedonia, og etterkommerne av Pindar. Ødeleggelsen av Theben fikk Athen til å underkaste seg, og i henhold til Plutark, et særskilt sendebud fra Athen, statsmannen Fokion, en motstander av den antimakedonske fraksjonen, klarte å overtalte Aleksander til å oppgi sine krav om at de antimakedonske lederne skulle sendes i landflyktighet, da særlig Demosthenes.[20]
Hellenistisk og romersk tid
Den makedonske hærføreren Aleksander den store ble den største ulykke for Theben.
Selv om Theben ble ødelagt av Aleksander den store, har den senere antikke litteraturen tendert til å behandle det som en utsvevelse og en av de få misgjerninger som Aleksander var ansvarlig for. Theben hadde tradisjonelt vært særegen til hvilken gresk bystat som til enhver tid var ledende. De allierte seg med Perserriket mot den spartanske og athenske allianse, allierte seg med Sparta da Athen synes allmektig, og allierte seg med Makodonia mot Fokis.
Aleksanders far Filip hadde vokst opp i Theben, om enn som et velstående gissel, og hadde lært mye om krigskunsten fra den thebanske hærføreren Pelopidas. Filip selv æret dette faktum og søkte alltid allianse med Theben og Boiotia, selv i hendelsene opp mot Khaironeia. heben ble også oppfattet som den eldste og mest fornemme av de gresk byer med en historie på over 1000 år. Plutark har fortalt at når Aleksander i sine senere erobringer kom om over en tidligere thebaner, forsøkte han å bøte på sin ødeleggelse av Theben med å favorisere disse. Etter at Aleksander var død ble Theben reetablert av Kassandros, kanskje for avhjelpe Aleksanders overgrep, men Theben kom aldri tilbake til sin tidligere storhet.
I 197 f.Kr. gjorde Theben sammen med flere andre byer i Boiotia oppgjør mot Makedonia, og ble isteden gjort til vasall av romerne. Romertiden var preget av fred, Pax Romana, over en lang periode. I 86 f.Kr. gikk Mitridates VI av Pontos til krig mot Romerriket, og Boiotia støttet ham, men gikk tilbake til romerne da Lucius Cornelius Sulla invaderte landet. Under den romerske okkupasjonen var det en generell nedgang for både Theben og Boiotia. På 100-tallet e.Kr. økte nedgangen, avbefolkningen og utarmingen. Strabon beskriver den som knapt en landsby, og på Pausanias tid (midten av 100-tallet e.Kr.) var det bare citadellet som var bebodd. På 200- og 300-tallet var tiden preget av invasjoner fra germanske folkeslag. Kristendommen kom tidlig til området, allerede på 100-tallet. Den første biskopen av Theben, apostelen Rufus (egentlig Roufos), også kalt «den utvalgte» og nevnt i Paulus' brev til romerne[21] og døde martyrdøden en gang mellom 54-68 e.Kr.[22]
Bysantinsk og latinsk tid
Ikonbilde av Rufus, den første biskop av Theben.
Boiotia fikk først økonomisk framgang under Østromerriket. Theben ble den fremste byen i området i bysantinsk tid (395-1204 e.Kr.). Området utviklet flere kommersielle aktiviteter, også landbruksprodukter. Fra 900-tallet ble Theben et senter for den nye silkehandelen i slik grad at på midten av 1100-tallet var byen blitt den største produsenten i hele Det bysantinske riket og overgikk selv Konstantinopel. Kvinnene i Theben var berømte for deres dyktighet som vevere. Silke fra Theben ble priset over alt annet i denne tiden, både for kvalitet og sitt gode omdømme.
Området ble herjet av bulgarere i 1040 og plyndret og rasert av normannere i 1146, men Theben kom seg raskt og fortsatte sin økonomiske framgang fram til Det bysantinske riket gikk i oppløsning i 1204 ved det fjerde korstog. I løpet av den første tiden ble området også tilfluktsted for flyktninger. Ifølge den spanske rabbineren Benjamin av Tudela levde det 2000 jøder i Theben engasjert i veving og farging av silke.
Takket være sin rikdom ble byen valgt av det frankiske dynasti de la Roche som hovedstad for den kortlevde staten til det katalanske selskap (Companyia Catalana d'Orient). I 1379 tok et selskap av leiesoldater fra Navarra og Gascogne byen med støtte fra erkebiskop Simon Atumano i kjølvannet av Det latinske riket. Det latinske (katolske) hegemoniet i Theben varte fram til 1458 da det muslimskeosmanske riket erobret Theben, og døpte byen om til İstefe. Osmanerne okkuperte området fram til 1829 (i navnet til 1832), unntatt for en periode da området var okkupert av Venezia i 1687–1699.
Dagens Theben
Dagens Theben er betydelig markedsby sentralt i et jordbruksområde, kjent for sin mange produkter som hvete, olivenolje, vin, tobakk og bomull. Fram til 1980-tallet var det også en del industrielle komplekser, men på slutten av tiåret og begynnelsen av 1990-tallet flyttet det meste av industrien sørover og nærmere hovedstaden Athen. Byen er knyttet med jernbane til hovedstaden. Det bor rundt 20 000 mennesker i dagens by.
Turisme i området er hovedsakelig basert i byen og en del av de omliggende landsbyene. Rundt 20 km sør for Theben ligger stedet for slaget ved Plataiai i 479 f.Kr., som avsluttet perserkrigene. Omtrent like langt unna, 19 km sørvest er slagmarken for Leuktra hvor Theben brøt Spartas makt i 371 f.Kr. Blant de få antikke ruinene i Theben er levningene av bymurene, foruten Kadmeia, den sentrale borgen eller akropolis, som ligger i sentrum av byen. Beklageligvis er den dekket av en moderne bygning som har hindret arkeologiske undersøkelser. Lokaliseringen av byens syv porter er kjent, men kun levningene etter fundamentet til et rundtårn ved porten Elektra på sørøstsiden av den gamle byen finnes fortsatt. I tillegg er det levninger av Ismeneion, det vil si tempelet til Apollon Ismenios. Helligdommen Kabeirion i Theben kommer man til ved å ta vegen til Livadiá og deretter rundt fem km hvor stedet finnes på en høyde stengt bak et gjerde. Ruinene omfatter deler av et tempel og et amfiteater.[23]
Museet i Theben ligger på nordsiden av byen ved siden av frankisk tårn fra 1200-tallet. Blant museets gjenstander finnes lokale kunstgjenstander, blant et antall kouros fra rundt 550 f.Kr., segler fra Midtøsten gjort i lasurstein, og mykenske amforaer med inskripsjoner i Linear B fra 1200-tallet f.Kr. som ble funnet i Kadmos' palass (Kadmeia).
Grunnet Thebens relative nærhet til andre og langt mer berømte reisemål, blant Athen og Khalkis, og ved at dets arkeologiske steder er lite utviklet og tilrettelagt, har Theben ikke dratt fordel av turisttrafikken i samme grad som andre greske steder.[23]
^ Bachhuber, Christoph: s. Aspects of Late Helladic Sea TradeArkivert 24. januar 2013 hos Wayback Machine. (PDF), doktoravhandling, Texas A&M University, s. 70. Sitat: Lastly, a remarkable inscription on a statue base of Amenhotep III in Kom el-Hetan, Egypt, coupled with several objects identified in the Aegean bearing the cartouche of Amenhotep III and his wife Queen Tiyi, have led Cline to an interesting hypothesis describing Egypto-Mycenaean relations. The statue base of Amenhotep III is inscribed with 14 place names, listing important centers in the Mycenaean Aegean (ie Knossos, Boetian Thebes, Mycenae, Troy).
