Tiende (av norrønttí und, fra latindecima (pars), «tiende(part)») er en skatteform tidligst kjent fra Mesopotamia[1] og nevnt i Bibelen, der det i Femte Mosebok 14,22 står: «Pass på å gi tiende av avlingen din, alt det som vokser på åkeren, år for år.»[2]
I Norge avløste tienden den gamle «prest-reida»[3] samt gebyr for de enkelte kirkelige handlinger, en ordning innført i Sigurd Jorsalfares tid (1103–39), visstnok først i Nidaros bispedømme. Etter Magnus Erlingssons lovrevisjon (dvs endringer i landskapslovene) ble tienden innført i det meste av Norge, og påbød den enkelte gård å avgi 1/10 av sin avling til kirken. Dette ble så fordelt med 1/4-part hver på kirke, biskop, prest og fattige.[4]
I tillegg til tiende var det i Norge innført «peterspenger» eller «Roma-skatt» i 1153, slik at alle med eiendom til en verdi av over tre mark, var pålagt å betale én penning til pavestolen årlig.[5] Det er den eldste skatten i Norge vi kjenner til som måtte utredes i mynt.[6] I 1163 presset erkebiskopØystein Erlendsson i Nidaros igjennom å få innkreve høyere pengebøter og kreve dem utbetalt i «sølvvurdert ørtug», verd dobbelt så mye som vanlig mynt, noe kirken tjente godt på.[7] Erkebiskop Øystein fikk dette igjennom takket være Erling Skakke, som støttet Øysteins krav i bytte mot at denne gikk med på å krone Erlings sønn Magnus til konge over Norge og støtte hans krav på tronen.[8]
I 1277, under Magnus Lagabøte, sikret kirken seg en større bit av tienden i «sættargjerden» (= overenskomsten) fra riksmøtet i Tønsberg. Denne fordelen måtte kirken oppgi under Eirik Magnussons formynderstyre.[9] Kirkemøtet i Lyon i 1274 hadde vedtatt pavens rett til et særskilt «korstogstiende» til inntekt for hans påtenkte korstog. Kong Eiriks formynderstyre vedtok også et forbud mot salg av sølvgjenstander til geistlige, og blokkerte dermed kirkens utførsel av korstogstiende.[10]
I et bispemøte i Oslo i 1436 med erkebiskop Aslak Bolt som formann, ble det besluttet at erkebispen og hver biskop i provinsen skulle sørge for at egnede klerker ble hjulpet til universitetsstudier, finansiert ved den fjerdeparten som ifølge kristenretten skulle ha tilfalt de fattige.[11]
Fjerdeparten som var tiltenkt de fattige, ble kalt «bondeluten» eller «bondelodden» og brukt i de enkelte bygder. Fordelingen sto fast frem til reformasjonen, men kirkeordinansen fra 1537 endret delingsforholdet, og fjernet bondeluten. Menighetene ble stående uten midler til å hjelpe sine fattige, og reagerte sterkt på dette.[12]
«Fisketienden» var fra gammelt en avgift av de store fiskeriene til kirke og stat. I 1848 ble den avløst av «fisketiende-fondet», med inntekt fra en eksportavgift på varer som tørrfisk, klippfisk og tran. Av rentene ble det utredet bidrag til kirken, og avgiften skulle fjernes når fondet var stort nok. Men i 1873 ble det vedtatt at avgiften skulle vedvare, men nå tilfalle havnefondet. Fisketiende-fondet ble først avviklet i 1962.[13]
Kongetiende
Etter reformasjonen i 1536/37 ble kirkens tiende avløst av såkalt kongetiende, noe som betød at kongen fikk hele skatten og selv kunne fordele denne. Ved forordning av 1801 ble kongetienden gjort om til en grunnbyrde eller grunnskatt på fast eiendom, utredet in natura etter kapiteltakst eller i rede penger, og opphevet først i 1918.[14]
Adel var etter reformasjonen fritatt for å betale tiende mot å innkreve jordleien av kongens bønder, og av denne fikk de også beholde en god del selv.[15]
Tiende i nyere tid
I en del kristnetrossamfunn praktiseres fortsatt tiende som en frivillig fromhetshandling, det vil si at medlemmene frivillig betaler 1/10 av sin inntekt til kirken.[16]
Tiende i Danmark
Adam av Bremen var rundt 1068 opprørt over at selv de fattigste danskene skulle betale for kirkelige tjenester, men på 1130-tallet synes tiende å være godtatt som ordning. Når bøndene høstet, ble hvert tiende nek brakt til kirkens låve. I andre land ble tienden delt i fire: Til biskop, prest, kirke og de fattige, men i Danmark foregikk bare en tredeling, der de fattige ingenting fikk. Dette var den første egentlige skatten danske bønder var blitt pålagt, og det var biskopens andel de protesterte mot. Hans andel ble derfor kalt «biskopsgave».[17]
