USAs historie (1980–1988)

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet.

Artikkelen inngår i serien om USAs historie
Periode
Før 1497 1497–1776 1776–1789 1789–1849 1849–1865 1865–1918 1918–1945 1945–1964 1964–1980 1980–1988 1988–

Et av de mest omtalte demografiske fenomenene på 1970-tallet var fremveksten av det såkalte «solbeltet», som omfatter sørvestlige og sørøstlige deler av landet, spesielt Florida og California. I 1964 passerte California New York som den mest folkerike staten i USA. Innen 1980 hadde befolkningen i solbeltet overgått de industrielle områdene i nordøst og midtvesten. Disse regionene opplevde ikke bare relativ befolkningsnedgang, men i noen tilfeller også en absolutt reduksjon i antall innbyggere.

Fremveksten av solbeltet videreførte en trend med økende vekst i forstadsområder som hadde pågått siden 1950-tallet. Denne utviklingen skyldtes befolkningens økende mobilitet, drevet av bilens stadig større utbredelse. Samtidig bidro veksten i servicesektoren, på bekostning av industri og produksjon, til demografiske skifter fra de industrialiserte statene i nordøst og midtvesten til det såkalte «grenselandet».

Fremveksten av solbeltet har skapt en endring i landets politiske klima, som har styrket konservative krefter. Solbeltet har alltid vært mer konservativt enn mange andre regioner i landet. Mentaliteten preget av rask vekst i denne regionen sto i skarp kontrast til utfordringene i det såkalte rustbeltet – en region preget av økonomisk nedgang, høy befolkningstetthet og store, fattige minoritetsgrupper. Nordøst og midtvesten har hatt en sterkere tilslutning til sosiale programmer og en mer regulert vekst enn de vidstrakte, raskt voksende områdene i sør og vest. Valgtrender i disse regionene reflekterer denne forskjellen; nordøst og midtvesten har i økende grad stemt på Demokratiske kandidater ved føderale, statlige og lokale valg, mens sør og vest nå utgjør en solid base for Det Republikanske partiet.

California ble igjen et lyspunkt for Det demokratiske partiet sent på 1990-tallet, som en reaksjon på det mange oppfattet som republikanernes innvandringspolitikk og motstand mot kvotering av minoriteter. Ikke-spansktalende hvite er nå en minoritet i landets mest folkerike stat.

Etter hvert som flere industrier flyttet sine fabrikker og hovedkontorer fra bykjernene til forsteder med lavere skatter og mindre regulering, opplevde mange urbane områder en svekkelse av sitt økonomiske grunnlag. Lokalsamfunn mistet inntekter fra bedrifter som forlot dem. I de største byene steg arbeidsledigheten, samtidig som kravene til sosiale ytelser økte, mens skattegrunnlaget krympet. Byen New York var på randen av konkurs i 1975, men klarte så vidt å unngå det.

De budsjettmessige problemene i landets største byområder skjedde i en bredere kontekst av demografiske endringer som hadde pågått siden slutten av andre verdenskrig, noe som førte til at mange områder måtte håndtere et redusert skattegrunnlag. Samtidig kjempet konservative mot det de anså som mislykkede liberale sosiale programmer, et tema som preget presidentvalget i 1980 og valgkampen i 1994, da republikanerne vant Det hvite hus etter 40 år med Demokratisk dominans.

Liberale ledere fra 1960-tallet, preget av epoken med Great Society og Borgerrettsbevegelsen, måtte dermed vike for konservative urbane politikere på 1970-tallet. Et eksempel på dette er Ed Koch, den konservative Demokratiske borgermesteren i New York.

Siden 1980-tallet har mange gamle bykjerner gjort et slags comeback, drevet av en bølge av gentrifisering. Sentrumsområder begynte igjen å tiltrekke seg investeringer, noe som førte til at en velstående, øvre middelklasse vendte tilbake, særlig i New York de senere årene. Selv om dette har økt den kommersielle veksten og styrket skattegrunnlaget i byene, har det også drevet opp eiendomsprisene og presset ut fattige innbyggere. Gentrifisering og den økende sosiale ulikheten mellom rike og fattige har gått hånd i hånd med nedgangen i den liberale velferdsstaten fra 1960-tallet. Mangelen på rimelige boliger på 1980-tallet bidro til et av de mest omdiskuterte demografiske fenomenene i perioden: bostedsløshet.

Til tross for fremskrittene etter borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet, har den afroamerikanske arbeiderklassen i byene blitt mer marginalisert fra det amerikanske samfunnets hovedstrøm enn deres motparter to tiår tidligere. Dette skyldes demografiske trender som utbredelsen av forsteder og gentrifisering av bykjerner. Butikker og næringsliv har forlatt bykjernene, mens nedgangen i sosiale tjenester og svekkede kvoteringsordninger de siste tiårene har redusert utsiktene for sosial fremgang.

På 1970-tallet ble den amerikanske selvtilliten, som hadde preget 1950- og tidlig 1960-tall, kraftig svekket. Vietnamkrigen og Watergate-skandalen knuste tilliten til presidentskapet. Internasjonale tilbakeslag, som fallet av Sør-Vietnam i 1975, gisselkrisen i Iran i 1979, Sovjetunionens invasjon av Afghanistan, fremveksten av internasjonal terrorisme og akselerasjonen av våpenkappløpet, skapte økt usikkerhet om USAs evne til å kontrollere internasjonale forhold. Energikrise, arbeidsledighet og inflasjon, kalt stagflasjon, reiste grunnleggende spørsmål om fremtiden til amerikansk velstand.

President Jimmy Carters «selvtillitskrise-tale» populariserte begrepet «amerikansk usikkerhet». Sent på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet føltes dette svært relevant. Under lederskapet til Leonid Bresjnev (1964–1982) forbedret Sovjetunionen levestandarden, blant annet ved å doble lønningene i byene og øke produksjonen av forbruks- og hvitevarer. Den industrielle produksjonen i Sovjetunionen økte med 75 %, og landet ble verdens største produsent av olje og stål.

Internasjonalt virket det også som om begivenhetene hadde snudd til Sovjetunionens fordel. Mens USA var preget av økonomisk nedgang og Vietnamkrigen, gjorde pro-sovjetiske regjeringer store fremskritt, særlig i den tredje verden. USA klarte ikke å forhindre nordvietnamesiske styrker fra å ta Saigon, noe som førte til en forening av Vietnam under kommunistisk styre. Andre kommunistiske bevegelser, flere støttet av Moskva, spredte seg raskt i Afrika, Sørøst-Asia og Latin-Amerika. Sovjetunionen holdt fast ved Bresjnev-doktrinen og sendte tropper til Afghanistan i 1979, noe som markerte første gang Sovjet sendte soldater utenfor Warszawapakten, deres østlige motpart til NATO.

Som en reaksjon på oppfatningene av amerikansk tilbakegang, både internasjonalt og innenrikspolitisk, gjorde en gruppe akademikere, journalister og innflytelsesrike politikere opprør mot Det Demokratiske partiets venstredreining i forsvarspolitikken på 1970-tallet. Disse ble kjent som «nykonservative», siden mange av dem fortsatt var Demokrater. De snakket utrettelig om USAs geopolitiske nedgang og la skylden på liberale Demokrater, spesielt etter nominasjonen av George McGovern i 1972. Mange støttet senator Henry M. Jackson, en Demokrat, men senere allierte de seg med Ronald Reagan og Republikanerne, som lovet å konfrontere den pro-sovjetiske kommunistiske ekspansjonen.

Ledet av Norman Podhoretz kritiserte de nykonservative den kalde krigens utenrikspolitikk for å være for ettergivende, ofte referert til som «avspenning», en hentydning til Neville Chamberlains forhandlinger i München. De anså innrømmelser til relativt svake fiender som Sovjetunionen som farlige, og de motsatte seg at Sovjet skulle få status som en foretrukket handelspartner. I stedet støttet de ensidige amerikanske intervensjoner i den tredje verden som et middel til å styrke USAs innflytelse. Før Ronald Reagans valgseier forsøkte de nykonservative, som fikk stadig større innflytelse, å dempe antikrigsfølelsen som var skapt av det amerikanske nederlaget i Vietnam og de store tapene i Sørøst-Asia.

På 1970-tallet var Jeane Kirkpatrick, en fremtredende politisk forsker og senere USAs FN-ambassadør under Reagan, en av dem som stadig kritiserte Det Demokratiske partiet. Kirkpatrick ble tilhenger av nykonservatismen gjennom påvirkning fra tidligere liberale demokratiske akademikere.

I tillegg til at konservative strømninger fikk økt oppslutning, ble president Carters muligheter for gjenvalg i 1980 svekket av en direkte utfordring fra den liberale senatoren Edward Kennedy fra Massachusetts. Kennedy-navnet hadde en spesiell aura i USA, og Edward Kennedy delte noe av den mystikken som var knyttet til Kennedy-klanen. Dette ga ham et fortrinn over Carter, en tidligere peanøttbonde fra Georgia. Likevel ble Kennedys fordel oppveid av de kontroversene som omga ham, særlig bilulykken i 1969 ved Chappaquiddick-øya i Massachusetts, der en ung kvinne mistet livet. Carter vant enkelt Demokratenes nominasjon på partiets landsmøte, der også norsk-amerikaneren Walter Mondale ble renominert som visepresident.

I et klima preget av økonomisk stagflasjon og oppfatningen av amerikansk svakhet overfor Sovjetunionen, fikk Ronald Reagan, tidligere guvernør i California, Republikanernes nominasjon i 1980. Han valgte sin hovedutfordrer, George H.W. Bush, som visepresidentkandidat. I valgkampen engasjerte Reagan den erfarne diplomaten Jeane Kirkpatrick som utenrikspolitisk rådgiver, noe som bidro til å fremheve Carters sårbarheter innen utenrikspolitikk.

Reagan lovet å avslutte usikkerheten i den amerikanske utenrikspolitikken i tiden etter Vietnamkrigen og gjenopprette landets militære styrke. Han lovet også å sette en stopper for det han kalte «big government» og å gjenopprette økonomisk helse gjennom «forsyningsøkonomi», det vil si å øke produksjonen (tilbudet) av varer og tjenester gjennom skatteletter og redusere reguleringer, med mål om å stimulere økonomisk vekst.^[1] Imidlertid var ikke alle disse målene realistiske innen rammen av en sammenhengende økonomisk politikk.

Forsyningsøkonomene ledet angrepet på velferdsstaten som var bygget opp under New Deal og Great Society. De mente at svakhetene i den amerikanske økonomien i hovedsak skyldtes for høy beskatning, som fordelte penger bort fra private investorer og dermed hemmet økonomisk vekst. De argumenterte for å kutte skattene generelt, særlig for de med høy inntekt, for å stimulere private investeringer. I tillegg ønsket de å redusere statens utgifter til velferdsordninger og sosiale tjenester som var rettet mot fattige grupper i samfunnet, ordninger som hadde blitt utvidet under Vietnamkrigen.

Offentligheten, særlig middelklassen i «solbeltet», støttet Reagans forslag og stemte på ham i 1980. Kritikere svarte med å påpeke at Reagans angrep på føderale hjelpeprogrammer var utformet for å appellere til middelklassen, antagelig uten hensyn til problemene som fattige familier og minoriteter sto overfor. De fremhevet også at internasjonale økonomiske faktorer, som sammenbruddet av Bretton Woods-systemet og energikrisen i 1973, var utenfor presidentenes kontroll.

Presidentvalget i 1980 markerte et viktig vendepunkt i amerikansk politikk. Det innvarslet den nye velgermakten til folk i forstedene og «solbeltet». Videre representerte det et skifte i tenkningen rundt statlige programmer mot fattigdom og «positiv særbehandling», som å gi fortrinnsrett eller ekstra støtte til underrepresenterte grupper. Valget signaliserte også en vending mot en mer aggressiv utenrikspolitikk.

Reagans valgkamp fikk en ytterligere utfordring da representanten John Anderson fra Illinois, en moderat Republikaner, stilte som uavhengig kandidat. De viktigste sakene i kampanjen ble økonomi, nasjonal sikkerhet og gisselkrisen i Iran. Den sittende presidenten, Jimmy Carter, klarte ikke å kontrollere inflasjonen og hadde ikke lykkes med å få frigitt de amerikanske gislene i Teheran.

Reagan vant en overbevisende seier, og republikanerne fikk kontroll over senatet for første gang på 25 år. Reagan fikk 50,7 % av de totale stemmene, mens Carter fikk 41 %. Dette ga Reagan 489 stemmer i valgmannsforsamlingen mot Carters 49. John Anderson fikk ingen stemmer i valgmannsforsamlingen, til tross for at han fikk over 5,7 millioner stemmer totalt. Andersons 6,6 % var imponerende for en tredjekandidat i USA og viste at en betydelig del av velgerne ikke aksepterte Reagans sterkt konservative agenda, samtidig som de var skuffet over Carter.

Reagans tilnærming til presidentskapet var en avstand fra hans forgjengere. Han delegerte en stor del av arbeidet til sine underordnede og lot dem håndtere det meste av regjeringens dag-til-dag-drift. Reagan selv fremmet brede temaer og skapte en sterk personlig tilknytning til velgerne.

Se også Reaganomics

Ronald Reagan lovet en økonomisk fornyelse som ville påvirke alle sektorer av befolkningen. Han foreslo å oppnå dette målet ved å kutte skatter og redusere omfanget av føderale programmer. Kritikere av planen hans mente at skattekuttene ville redusere inntektene og føre til store føderale underskudd, noe som igjen ville føre til høyere renter og dermed begrense de økonomiske fordelene. Reagan og hans tilhengere, som bygget på teoriene til forsyningsøkonomene, hevdet at skattekuttene ville øke inntektene gjennom økonomisk vekst, og dermed gjøre det mulig for den føderale administrasjonen å balansere sine budsjetter for første gang siden 1969.

Reagans økonomiske lov fra 1981 var derimot en blanding av rivaliserende programmer for å tilfredsstille ulike konservative grupperinger, inkludert monetarister, tilhengere av en hard linje mot Sovjet, vaklende middelklassevelgere og velstående velgere. Monetaristene ble tilfredsstilt gjennom tett kontroll av pengeforsyningen, mens de nykonservative som Kirkpatrick, fikk store økninger i forsvarsbudsjettet. Velstående skattebetalere fikk solide skattelettelser over tre år, både for individuelle skatter (marginalskatten ble til slutt redusert fra 70 % til 50 %) og selskapsbeskatning. Samtidig ble ikke middelklassens pensjoner og rettigheter rørt. Reagan erklærte utgiftskutt for sosialtrygdens budsjett, som utgjorde nesten halvparten av de føderale kostnadene, men dette ble ansett som et mål utenfor rekkevidde på grunn av frykt for velgerflukt. Reagan hadde imidlertid vansker med å forklare hvordan hans program med omfattende skattekutt og store forsvarsutgifter ikke ville øke underskuddet.

Budsjettdirektør David Stockman jobbet raskt for å få Reagans program godkjent i Kongressen innen tidsfristen på førti dager. Stockman var overbevist om at utgiftskutt var nødvendig, og han kuttet utgifter på alle områder (med unntak av forsvarsutgifter) med 40 milliarder dollar. På spørsmål fra Kongressrepresentanter om et budsjett som tilsynelatende ikke var i balanse, viste han til den såkalte «magiske asterisken», og at «fremtidige besparelser skal identifiseres».^[2] Budsjettkuttene ble vedtatt i Kongressen relativt enkelt.

Tidlig i 1982 sto Reagans økonomiske program overfor problemer. Landet gikk inn i den alvorligste nedgangstiden siden den store depresjonen. På kort sikt førte Reaganomien til et stort budsjettunderskudd. Myndighetene lånte penger, samtidig som pengeforsyningen ble strammet inn, noe som resulterte i skyhøye renter (som nådde rundt 20 % i en kort periode) og en alvorlig resesjon med 10 % arbeidsledighet i 1982. Noen regioner i «rustbeltet» opplevde nesten depresjonstilstander. Kun inflasjonen ble umiddelbart løst av Reagans budsjettprogram.

Selv om Reagan ble gjenvalgt i et historisk brakvalg i 1984, sank velgernes tillit til ham i meningsmålingene i de vanskeligste månedene av den økonomiske nedgangen i 1982. Demokratene vant mellomvalgene og gjenvant det tapte terrenget fra den tidligere valgsyklusen. Kritikere anklaget ofte Reagan for å styre budsjettene og håndtere den økonomiske krisen uten klar retning, samtidig som han var mer opptatt av å fortelle historier fra sin tid som skuespiller, samt å bruke slagord og sitater. I 1982 skrev for eksempel den tidligere budsjettdirektøren: «Jeg visste at Reagans revolusjon var umulig; den var en metafor uten forankring i politisk og økonomisk virkelighet.»^[3]

Opptakten til den økonomiske nedgangen strakte seg langt tilbake til 1970-årene, lenge før Reagans økonomiske program. I tillegg fungerte den amerikanske økonomien under Reagan betydelig bedre enn i Margaret Thatchers Storbritannia, som var bestemt i sin gjennomføring av et monetaristisk regime.

I motsetning til Thatcher kombinerte Reagan det stramme pengeregimet til Sentralbanken med en ekspansiv budsjettpolitikk. Etter nedgangen i 1982 var den høye pengebruken fra myndighetene en av faktorene som førte til sterk vekst (4,2 % årlig i perioden 1982–1988). Samtidig bidro reduksjonen i skatteratene også til et betydelig budsjettunderskudd.

En annen faktor bak oppgangen fra den verste perioden i 1982 var det radikale fallet i oljeprisen, som eliminerte inflasjonens press fra stigende drivstoffpriser. Kollapsen av OPEC-kartellet gjorde det mulig for regjeringen å lette på den stramme pengepolitikken, noe som bekymret konservative monetarister som begynte å presse på for lavere renter og en utvidelse av pengeforsyningen. Dette førte til at bekymringen for inflasjon (som nå virket under kontroll) ble overskygget av bekymringer for arbeidsledighet og synkende investeringer.

I midten av 1983 hadde arbeidsledigheten falt fra 11 % i 1982 til 8,2 %. BNP-veksten var på 3,3 %, den høyeste siden midten av 1970-tallet, og inflasjonen var under 5 %. Men BNP-veksten skjulte økende ulikheter i inntektsfordelingen; fattigdommen vokste, og reallønnen sank for de lavtlønte.

Etter den økonomiske oppturen som begynte i 1983, resulterte «Reaganomics» i et betydelig budsjettunderskudd, ettersom utgiftene fortsatte å overgå inntektene på grunn av skattekutt og økte forsvarsutgifter. Militære budsjetter steg, mens skatteinntektene, til tross for økning sammenlignet med de stagnerende sene 70-årene og tidlige 80-årene, ikke klarte å dekke de voksende utgiftene.

I sin første periode fortsatte Reagan å kreve årlige økninger på opp til 10 % til forsvarsbudsjettet. I mellomtiden etterforsket kongresskomiteer påstander om at 1000 milliarder dollar av de amerikanske militære kostnadene i Reagans første periode resulterte i overraskende lite, noe som kunne indikere dårlig styring i Pentagon. I løpet av 1980-årene ble nesten 50 av de største amerikanske forsvarskontraktørene etterforsket for overprising og andre former for lovstridig virksomhet.

Skattekuttene i 1981, som var de største i amerikansk historie, reduserte også den føderale regjeringens inntektsgrunnlag på kort sikt. Samtidig overgikk den massive økningen i militære utgifter, omtrent 1600 milliarder dollar over fem år, langt kuttene i sosiale velferdsprogrammer. Dette til tross for den betydelige byrden disse kuttene påførte noen av de fattigste delene av befolkningen.

Mot slutten av 1985 hadde kongressen kuttet innenriksprogrammene så mye som de politisk kunne tolerere. I denne sammenhengen steg det føderale underskuddet fra 60 milliarder dollar i 1980 til sin topp på 220 milliarder dollar i 1986, som utgjorde over 5 % av BNP. I løpet av denne perioden doblet den nasjonale gjelden seg fra 749 milliarder dollar til 1746 milliarder dollar.

Underskuddspolitikken under Reagan hadde verdi som en økonomisk stimulans, og hjalp med å gjenopprette økonomien etter 1982. Men de store underskuddene i 1980-årene førte også til ulemper som høye renter og en overvaluert dollar. Dette svekket investeringer og eksport, noe som resulterte i et voksende amerikansk handelsunderskudd.

En annen konsekvens var at siden amerikanernes sparerate var svært lav (omtrent en tredjedel av Japans), ble underskuddet hovedsakelig finansiert av utenlandske lån. På bare noen få år gikk USA fra å være verdens største kreditornasjon til verdens største låntaker. Dette var ikke bare en alvorlig endring i USAs økonomiske status, men representerte også et dramatisk skifte i det etterkrigstidens finansielle system, som tidligere hadde vært preget av eksport av amerikansk kapital til resten av verden.

Underskuddene under Reagan-administrasjonen holdt rentene høye, selv om de hadde falt fra de ekstreme 20 %-nivåene tidligere i perioden på grunn av en endring i pengepolitikken. Regjeringen måtte låne så mye penger for å dekke sine utgifter at dette drev opp lånekostnadene. Til tross for forsyningsøkonomenes løfter om økte investeringer som følge av skattekutt på både toppinntekter og for selskaper, ble vekst og investeringer hemmet av de høye rentene.

En annen alvorlig konsekvens av underskuddene var at dollaren forble overvaluert. Etterspørselen etter dollar, drevet av regjeringens store lånebehov, økte dens verdi i forhold til andre store valutaer. Dette gjorde amerikanske eksportvarer dyrere og mindre konkurransedyktige, spesielt i forhold til japanske produkter som i stor grad dro nytte av situasjonen. Den sterke dollaren gjorde det vanskelig for utlendinger å kjøpe amerikanske varer og oppmuntret amerikanerne til å importere flere utenlandske produkter, noe som skapte ytterligere press på den amerikanske eksportsektoren.

I løpet av Reagans presidentperiode forverret den amerikanske handelsbalansen seg betydelig, med et handelsunderskudd som økte fra 20 milliarder til over 100 milliarder dollar. Amerikanske industrier, spesielt bil- og stålprodusenter, sto overfor økt konkurranse fra utenlandske selskaper, både i det globale markedet og innenlands.

Disse underskuddene hadde røtter i tidligere politiske valg, spesielt Lyndon B. Johnsons «våpen og smør»-politikk, som forsøkte å balansere Vietnamkrigen og utvidelsen av Great Society-programmene, kombinert med økt konkurranse fra G7-nasjonene etter deres økonomiske gjenoppbygging etter andre verdenskrig. Reagan-administrasjonen valgte imidlertid ikke å begrense dette underskuddet, men lot det utvikle seg.

Selv om Reagan til tider ble anklaget for å vise liten oppmerksomhet til detaljer og for å ha et «maktvakuum» i sitt presidentskap, var kritikken om underskuddsbruk ikke alltid like presis. Mange budsjettkonservative og Demokrater kritiserte ham for det enorme omfanget av underskuddsfinansieringen, særlig med hensyn til forsvarsutgiftene. I januar 1985 kommenterte den kjente spaltisten William Safire i The New York Times Magazine at «Reaganomi gir voodoo et dårlig navn», en henvisning til George H.W. Bushs kritikk av Reagans økonomiske planer under nominasjonskampanjen i 1980, og bemerket at «USA har mistet kontroll over sine finansielle markeder til utlendinger».^[4]

I 1980-årene, under Ronald Reagans presidentskap, ble det en betydelig økning i militære utgifter, med omtrent 1600 milliarder dollar over fem år, noe som resulterte i et nytt våpenkappløp og en forverring av forholdet mellom USA og Sovjetunionen til et nivå som man ikke hadde sett siden 1960-årene.

Reagan-administrasjonen valgte en forholdsvis aggressiv tilnærming til den kalde krigen, særlig i utviklingsland og den såkalte tredje verden. Etter Vietnamkrigen var mange amerikanere skeptiske til kostnadene ved større militære forpliktelser. For å unngå store, kostbare bakkekonflikter som i Vietnam og Korea, foretrakk Reagan-regjeringen i stedet å fokusere på billigere strategier, inkludert raske spesialstyrkeoperasjoner og «lavintensitetskonflikter», som krevde mindre ressurser og politisk støtte.

Den arabisk-israelske konflikten spilte en viktig rolle i å utløse amerikanske militære operasjoner i Midtøsten på 1980-tallet. I 1982 invaderte Israel Libanon med mål om å ødelegge PLO, noe USA opprinnelig støttet. Etter massakrene i Sabra og Shatila, som resulterte i stor politisk krise og internasjonal fordømmelse av Israel, intervenerte amerikanske styrker i Beirut for å forsøke å få Israel til å trekke seg ut.

USA ønsket både å opprettholde sin støtte til Israel og samtidig motvirke innflytelsen til Syria, som var en pro-sovjetisk fiende i regionen. Men USAs inngripen i den komplekse libanesiske borgerkrigen fikk katastrofale konsekvenser. Den 23. oktober 1983 ble en amerikansk marineforlegning i Beirut utsatt for et bombeangrep som drepte 241 amerikanske soldater. Dette førte til at USA kort tid etter trakk sine gjenværende styrker på 1600 soldater ut av Libanon.

Bare to dager etter bombingen av marineforlegningen i Beirut, invaderte USA Grenada. Denne invasjonen ble utført som svar på et statskupp den 19. oktober, der visestatsminister Bernard Coard, en marxist-leninist, tok makten og ønsket å styrke Grenadas bånd til Cuba, Sovjetunionen og andre kommunistiske land. Reagan-administrasjonen rettferdiggjorde invasjonen med behovet for å beskytte rundt 500 amerikanske og vestlige medisinstudenter på øya. Den vellykkede operasjonen bidro til å øke amerikansk moral, som var svekket etter det tragiske angrepet i Beirut, og flyttet medias fokus bort fra den hendelsen.

Grenada-invasjonen ble senere sett på som en modell for USAs «lavintensitets-konflikter». Denne taktikken ble også brukt i 1986, da USA angrep Libya. Dette var som svar på funn som knyttet Libyas leder, Muammar al-Gaddafi, til bombingen av et diskotek i Berlin, som var populært blant amerikanske militære. Bombingen kostet tre mennesker livet, deriblant to amerikanske soldater.

Reagan-regjeringen støttet militærregjeringer i El Salvador og Honduras, samt i Guatemala, der general Efraín Ríos Montt, en høyreorientert militærdiktator, styrte fra 1982 til 1983. Disse regjeringene mottok midler og våpen fra USA. Reagan-administrasjonen reverserte også Jimmy Carters offisielle fordømmelse av den argentinske militærjuntaen for brudd på menneskerettighetene, og lot CIA samarbeide med argentinsk etterretning for å finansiere de nicaraguanske Contras-styrkene. Sentral-Amerika var et viktig fokus for Reagan-regjeringen, spesielt El Salvador og Nicaragua. I Nicaragua hadde sandinistene, en marxistisk bevegelse, styrtet den USA-støttede Somoza-familien. El Salvador og Nicaragua hadde en historie preget av dominans fra [multinasjonalt selskap|multinasjonale selskaper]] og landeiende oligarker, mens flertallet av befolkningen levde i fattigdom. Dette førte til økende støtte blant bøndene for revolusjonære marxistiske ledere i begge land.

I 1982 organiserte og finansierte CIA, med hjelp fra argentinsk etterretning, høyreorienterte paramilitære styrker i Nicaragua kjent som Contras. Denne hemmelige finansieringen ble avslørt og førte til den beryktede Iran-Contras-skandalen. I 1985 autoriserte Reagan salg av våpen til Iran i et forsøk på å sikre frigivelsen av amerikanske gisler som ble holdt i Libanon, en strategi som viste seg mislykket. Reagan hevdet senere at han ikke var klar over at underordnede ulovlig omdirigerte midlene fra våpensalget til å finansiere Contras. Oberstløytnant Oliver North, en rådgiver for den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John M. Poindexter, tok mye av skylden for denne ulovlige operasjonen.

I Afrika søkte Reagan-regjeringen, med støtte fra apartheidregimet i Sør-Afrika, å fjerne de kubansk- og sovjetisk-støttede marxist-leninistiske regimene til FRELIMO i Mosambik og MPLA i Angola under borgerkrigene i disse landene. USA støttet opprørsgruppene RENAMO i Mosambik og UNITA i Angola, og ga dem hemmelig militær og humanitær hjelp.

I Afghanistan opptrappet Reagan den militære og humanitære støtten til mujahedin-opprørerne som kjempet mot den sovjetisk-støttede regjeringen. USA leverte blant annet Stinger-missiler til opprørerne, som ble brukt mot sovjetiske helikoptre. Støtten fra USA ble supplert av allierte som Saudi-Arabia og Pakistan. På grunn av den stadig mer kostbare og seige geriljakrigen begynte Sovjetunionens Generalsekretær, Mikhail Gorbatsjov, å trekke sovjetiske tropper ut av Afghanistan, noe som til slutt avsluttet Sovjets engasjement der.

Reagan-regjeringen motsatte seg det vietnamesisk-installerte kommunistregimet til Heng Samrin, og senere Hun Sen, i Kambodsja, som hadde styrtet det brutale Røde Khmer-regimet etter at Vietnam invaderte landet i 1979. Reagan-administrasjonen godkjente militær og humanitær støtte til den republikanske KPNLF og de rojalistiske FUNCINPEC-opprørerne. Samtidig støttet USA fortsatt FN-anerkjennelse av koalisjonsregjeringen i Demokratisk Kampuchea, en allianse bestående av KPNLF, FUNCINPEC og de gjenværende Røde Khmer-styrkene, fremfor å anerkjenne det vietnamesisk-støttede Folkerepublikken Kampuchea.

Reagan-administrasjonen støttet også president Ferdinand Marcos på Filippinene, en sterk anti-kommunistisk leder. I en presidentdebatt sponset av League of Women Voters forsvarte Reagan sin støtte til Marcos, selv om Marcos hadde blitt kritisert for å undertrykke demokratiske rettigheter. Reagan argumenterte for at det ikke var et reelt alternativ til Marcos, med henvisning til den kommunistiske opprørsbevegelsen i Filippinene som truet landets stabilitet.^[5] USA hadde også viktige strategiske interesser i Filippinene, inkludert militærbaser som var essensielle under den kalde krigen. Marcos ble imidlertid avsatt i februar 1986 etter den fredelige People Power-revolusjonen, ledet av Corazón Aquino, som ble landets nye president.

Reagan-administrasjonen førte en hard linje mot Sovjetunionen og karakteriserte supermakten som et «ondskapens imperium» tidlig i sin første periode. Selv om Jimmy Carter offisielt avsluttet avspenningspolitikken etter den sovjetiske intervensjonen i Afghanistan i 1979, nådde spenningen mellom øst og vest nye høyder tidlig på 1980-tallet, på nivåer som ikke var sett siden Cubakrisen i 1962. Det strategiske forsvarsinitiativet (SDI), populært kalt «Star Wars», ble utviklet som et resultat av de forverrede amerikansk-sovjetiske forholdene. SDI var et omfattende forskningsprosjekt som hadde som mål å utvikle et rakettforsvarssystem og krevde flere milliarder dollar i investeringer.

Før Reagan tiltrådte i 1981 hadde Sovjetunionen allerede oppnådd viktige seire på den internasjonale scenen, inkludert gjenforeningen med Vietnam i 1976 og en rekke sosialistiske revolusjoner i Sørøst-Asia, Latin-Amerika og Afrika. Imidlertid skjulte de styrkede båndene til flere land i den tredje verden de alvorlige strukturelle problemene som plaget den sovjetiske økonomien. I perioden fra 1964 til 1982 manglet det betydelig reform, noe som resulterte i alvorlige forsyningsmangler av forbruksvarer. Disse problemene begynte å kvele økonomien og svekket den internasjonale troverdigheten og tiltrekningskraften til sovjetkommunismen.

Øst-vest-spenningene begynte å avta etter at Mikhail Gorbatsjov tiltrådte som leder av Sovjetunionen i 1985. Dette kom etter en periode med tre eldre sovjetiske lederes bortgang på rad, noe som banet vei for en ny generasjon ledere. Gorbatsjov og hans reformorienterte team, bestående av relativt unge teknokrater, fikk makten og innførte politiske og økonomiske liberaliseringstiltak, som hadde som mål å fremme varmere relasjoner og handelsforbindelser med Vesten.

Gorbatsjovs fokus på perestroika, som innebar en restrukturering av økonomien, ble imidlertid utfordret av de eksisterende byrdene fra den kalde krigens våpenkappløp og de store beløpene av utenlandsk og militær bistand som Sovjetunionens sosialistiske allierte hadde blitt vant til. Under Gorbatsjov begynte sovjetiske beslutningstakere i økende grad å akseptere advarslene fra Reagan-administrasjonen om at våpenkappløpet ville utgjøre en betydelig byrde for Sovjetunionen. Som et resultat av dette oppstod det innrømmelser til USA, samt en intern økonomisk og politisk restrukturering (perestroika) og en større åpenhet i det politiske systemet (glasnost). Disse reformene bidro til å svekke Gorbatsjovs evne til å opprettholde sentral kontroll over landet. Reagans tilhengere har senere hevdet at presset fra de økte amerikanske forsvarsutgiftene spilte en viktig rolle i å drive frem disse reformene i Sovjetunionen.