12. juni fikk Dag-Eilev Fagermo sparken som hovedtrener.[1]Jan Frode Nornes overtok treneransvaret midlertidig. 12. juli ble Geir Bakke presentert som ny hovedtrener.[2]
I løpet av vinteren hadde kaptein Jonatan Tollås Nation lagt opp, og man solgte blant annet Henrik Udahl, Tobias Christensen og Osame Sahraoui. 30. mars meldte flere medier at Amor Layouni ikke hadde møtt på trening etter at et bud fra en utenlandsk klubb var blitt avslått av Vålerenga.[6][7] Vålerenga var i starten ordknapp, men Fagermo uttalte etter hvert at det å ikke møte opp på jobb fordi du er misfornøyd med at en overgang ikke gikk i orden både var overraskende og uakseptabelt overfor Vålerenga som arbeidsgiver.[8] Halvannen uke senere ble det klart at Layouni ble lånt ut til Western Sydney Wanderers. Samtidig fortalte Layouni sin versjon av saken til TV 2, hvor han gikk hardt ut mot Vålerenga som ikke ville selge han, samtidig som han forklarte at grunnen til at han ikke hadde møtt på trening var at han ventet barn og hadde reist hjem til Sverige med telefonen avslått for å være med kona.[9] Vålerenga så seg i etterkant av intervjuet nødt til å gå ut med en pressemelding hvor de listet opp en tidslinje i saken som skulle bevise at Layouni sitt fravær først og fremst handlet om at han ville bort fra klubben.[10]
Stefan Strandberg ble foran sesongen utnevnt til ny kaptein.[11] I intervjuer med media fortalte den ferske kapteinen at lovnader han ble gitt da han kom til klubben ikke var blitt holdt, og at de per dags dato var langt unna toppen av Eliteserien.[12] Strandberg mente klubben trengte flere kvalitetsspillere som gikk rett inn og hevet laget, og at det kanskje ble for mange unge spillere samtidig.[12][13] Også Dag-Eilev Fagermo uttrykte bekymring over at troppen ikke var styrket siden sesongen før.[14] Treningskampene til Vålerenga imponerte heller ingen, og en måned før seriestart ble Vålerenga rangert som tredje dårligst i TV 2s powerranking over styrkeforholdet mellom klubbene i Eliteserien.[15]
Medias spådommer for tabellplassering for Vålerenga før sesongen
Vålerenga serieåpnet på bortebane mot Aalesund, hvor de fikk med seg en knepen ettmålsseier. I første hjemmekamp runden etter gikk de på tap, 0–2, mot Sarpsborg 08, etterfulgt av et nytt tap borte mot Brann i tredje serierunde. I den fjerde serierunden ventet derbyet mot Lillestrøm på hjemmebane. Vålerenga åpnet klart best og ledet 3–1 etter en halvtime foran et fullsatt stadion. Men etter 37 minutter ble Simen Juklerød utvist, og Vålerenga måtte fullføre kampen med 10 mann. Vålerenga holdt unna lenge, og med to minutter igjen av ordinær tid ledet de 3–2. Ett minutt før fulltid utlignet Lillestrøm, før de seks minutter på overtid scoret enda en gang og tok med seg alle tre poengene.[22] Vålerenga reiste dermed til Trondheim i den femte serierunden med tre tap på fire kamper foran møte med Rosenborg. Men mot RBK tok de en overbevisende 3–1 seier, Vålerengas første seier på Lerkendal på 18 år.[23]
Etter uavgjort mot Haugesund i den sjette serierunden, ble det 16. mai en komfortabel 3–0-seier hjemme mot HamKam. Den åttende serierunden ble en ny nedtur med tap borte mot Stabæk. I slutten av mai kom NM også i gang og etter seier mot Råde i første runde, ble Vålerenga satt opp mot Oslo-rival Lyn i den andre cuprunden.[24] Begge lags supportere mobiliserte bra til kampen som endte med 2–1-seier over 2.-divisjonslaget foran 7777 tilskuere på Bislett stadion.[25][26] I den niende eliteserierunden ventet serieleder Bodø/Glimt på hjemmebane, en kamp som endte med nok et hjemmetap for Vålerenga før man noen dager senere slo Sotra på bortebane i den tredje runden av NM.
I den 10. serierunden hadde Vålerenga ny hjemmekamp mot Strømsgodset som heller ikke hadde startet sesongen spesielt bra. Men etter 0-1-tap lå Vålerenga på 13.-plass med 10 poeng og var ligaens dårligste hjemmelag med 1 seier og 4 tap. Dagen etter tapet, den 12. juni, var det planlagt både styremøte samt et medlemsmøte mellom klubbens medlemmer og eier Tor Olav Trøim, samtidig økte presset mot Dag-Eilev Fagermo.[27] Etter tapet mot Strømsgodset ble det sunget «Ut med Fagermo» fra supportertribunen.[28] På formiddagen dagen etter kunne TV 2 erfare at styret i Vålerenga ønsket å fjerne Fagermo.[29] Noen timer senere, samtidig som det ble annonsert på medlemsmøtet kom det en pressemelding fra klubben om at Fagermo hadde fått sparken som hovedtrener.[30][31]
I ukene etter ble det kritiske søkelyset til supporterne rettet videre mot daglig leder Erik Espeseth. På sosiale medier tok svært mange til orde for at Espeseth også måtte ut av klubben, og i de påfølgende kampene ble det vist fram banner med teksten ¨Ut med SPZ¨ samtidig som supporterne ropte budskapet.[32][33]
Etter at Fagermo måtte forlate klubben, fikk assistenttrener Jan Frode Nornes oppgaven med å lede laget til ny trener var på plass. Kampen mot Strømsgodset var også siste kamp for Henrik Heggheim før låneoppholdet gikk ut.[34] 22. juni ble det kjent at Vålerenga hadde solgt Odin Thiago Holm til Celtic FC, i det som skal være klubbens største salg noen sinne.[35][36] Dermed mistet man to viktige spillere som man ikke fikk erstattet før overgangsvinduet åpnet 1. august.
Nornes sin første kamp med hovedansvaret var mot Stjørdals-Blink i 4. runde av NM, en kamp Vålerenga vant 5-0.[37] Helgen etter ble det tap på hjemmebane mot Viking, det fjerde tapet på rad i Eliteserien. Runden etter reiste laget til bortekamp mot Tromsø, som lå på sølvplass i serien. Mot Tromsø manglet blant annet Stefan Strandberg, Fredrik Oldrup Jensen og Daniel Håkans, i tillegg til spillerne som hadde forlatt klubben. Dermed fikk de to 17-åringene Aleksander Hammer Kjelsen og Filip Thorvaldsen sin første kamp fra start i Eliteserien. Vålerenga fikk med seg ett poeng i kampen som endte 0-0.[38]
På morgenen Onsdag 12. juli, samme dag som Vålerenga skulle møte Brann i Kvartfinalen i NM, kom det en pressemelding fra Vålerengas erkerival Lillestrøm om at deres hovedtrener Geir Bakke ga seg i klubben for å bli hovedtrener i Vålerenga.[39] Nyheten sendte sjokkbølger gjennom Fotball-Norge, og TV 2s fotballekspert Yaw Amankwah kalte det ¨et av tidenes sjokk i norsk fotball¨, mens hans kollega Jesper Mathisen kalte det et jordskjelv.[40][41][42][43] Noen timer senere ble det bekreftet av Vålerenga at Geir Bakke hadde signert en kontrakt ut 2027 som ny hovedtrener i klubben, samtidig som det ble kalt inn til pressekonferanse.[44] Dermed var Bakke tilbake i klubben som han var assistenttrener for i seks sesonger fra 2000 til han forlot etter 2005-sesongen, men denne gangen som hovedtrener, og på en overgang direkte fra klubbens argeste rival. Leder av sportsredaksjonen i Aftenposten kalte det ¨Vålerengas ultimate ydmykelse av Lillestrøm¨.[45] På pressekonferansen var sportssjef Joacim Jonsson klar på at klubben hadde fått sitt førstevalg i jakten på ny hovedtrener.[46] Det ble samtidig klart at Vålerenga gjorde endringer i organisasjonsstrukturen, og at det nå var sportssjef Joacim Jonsson som var øverste ansvarlig for sport i klubben, og ikke hovedtreneren.[47] Det innebar at sportssjefen har ansvaret for å se de lengre linjene og har også hovedansvar for spillerlogistikken, slik at Bakke kunne fokusere på laget og det å vinne fotballkamper.[48][49]
Samme kveld som ansettelsen av ny hovedtrener ble klar, skulle den midlertidige treneren Jan Frode Nornes lede laget i Kvartfinalen i NM mot Brann. Foran kampen ble Geir Bakke ønsket velkommen av Vålerenga-supporterne med banner med påskriften ¨Gamle helter vender hjem - En ny gullalder stiger frem¨.[50] Kampen så ut til å bli et antiklimaks da Vålerenga la under 0–2 allerede etter seks minutter. Men VIF snudde kampen og vant 3–2, og tok seg dermed videre til semifinalen med den ny hovedtreneren på tribunen.[51]
Geir Bakke sin første kamp på trenerbenken kom bare to dager etter at han hadde hatt sin første trening med laget, mot Molde, den 15. juli. Kampen endte med nok et hjemmetap, 0–4 og Vålerengas sjette tap på hjemmebane på syv kamper i serien.[52] Bakke uttalte etter kampen at det ikke var noen grunn til å la være å prate om nedrykksstrid da det var realiteten, samtidig som han påpekte at laget måtte forsterkes i kommende overgangsvindu.[52][53] Runden etter ventet Odd i Skien, en kamp som fikk mer fokus på grunn av VAR enn selve fotballen. En halvtime ut i kampen scoret Odd, men målet skulle sjekkes på VAR før det ble godkjent. Reprisene rullet og gikk, og avgjørelsen lot vente på seg. Etter hele sju minutter ble avgjørelsen omsider tatt, i ettertid viste det seg at det var snakk om 15 mm onside.[54] Ekspertene reagerte sterkt å kalte det tull å bruke så lang tid på en sånn avgjørelse. Vålerenga utlignet i andre omgang, men VAR-kontroversene var ikke over. Rundt ti minutter før slutt var Vegar Eggen Hedenstad i en duell med en Odd-spiller, Hedenstad fikk en rotasjon i lufta og landet på foten til Odd-spilleren. Ingen reagerte i utgangspunktet på hendelsen, men etter at VAR grep inn endte det med straffespark og rødt kort til Hedenstad.[54] I etterkant av kampen uttalte styreleder i Vålerenga, Tuva Ørbeck Sørheim at «Sånn som praktiseringen av VAR er nå, fungerer det ikke. Fotballen som vi er så glad i lider under det».[55] Dagen etter kamp kom det en pressemelding fra Vålerenga med overskriften «Det VAR ikke verdt det».[56] I pressemeldingen som var signert nevnte styrelder ble det forklart hvorfor Vålerenga var en av klubbene som gikk inn for at VAR skulle innføres i Eliteserien, til tross for at supporterne advarte mot det. Videre i pressemeldingen sto det å lese «Etter halvspilt sesong ser vi at de hadde rett. Vi tok feil. VAR ødelegger kampopplevelsen for alle de lojale på tribunen som støtter klubbene sine i tykt og tynt. Fotballen svikter de som aldri svikter fotballen når jakten på mest mulig rettferdighet trumfer alle andre hensyn.» Pressemeldingen ble avsluttet med at det er ingen skam å snu når man ser at noe fungerer, og med en oppfordring til de andre klubbene i Eliteserien om å ta en ny vurdering for sammen kan man rette opp feilen som var begått.[56]
Den 29. juli skulle Vålerengas 110-årsdag feires, med hjemmekamp mot bunnrival Sandefjord. Det ble bydd inn til fest med arrangement på stadion hele dagen, men nok en gang fungerte det ikke på banen. Sandefjord avgjorde kampen med sin 3-2-scoringen på overtid, og forverret krisen i Vålerenga som gikk på sitt sjuende hjemmetap for sesongen, og sin niende kamp på rad uten seier.[57]
Den 3. august ble det kjent at tidligere klubbdirektør Kjetil Siem var engasjert som arbeidene styreleder i Vålerenga Fotball AS.[63][64] Han uttalte at investor Tor Olav Trøim ønsket en mer tilbaketrukket rolle og hadde utrykt et ønske om at Siem skulle overta styringen.[65]
5. august tok Vålerenga sin første seier under Geir Bakkes ledelse, da de vant 3-1 borte mot Strømsgodset. Deretter gikk de på en rekke med fire uavgjorte kamper mot Haugesund, Molde, Odd, og Viking. 28. september tok VIF i mot Bodø/Glimt til semifinale i NM. Lagene hadde møttes til seriekamp i Bodø helgen i forveien, en kamp som Glimt vant 4–2. Også i semifinalen vant de gule 4–2, og Vålerengas cupreise endte i semifinalen.[66]
4. september ble det kjent at daglig leder Erik Espeseth var ferdig i klubben etter sesongen.[67][68]
Den 22. oktober var det duket for det første derbyet mot Lillestrøm siden Geir Bakke sin overgang mellom klubbene. Det var knyttet stor spenning til mottakelsen Bakke ville få da han for første gang var tilbake på Åråsen som Vålerenga-trener, og det ble også satt inn ekstra sikkerhetstiltak foran kampen.[69][70] Like før lagene skulle gå til pause ble det heist opp et stort banner over spillertunellen, hvor Bakke var karikert som en rotte hengende i en galge med «Judas» skrevet i pannen. Samtidig ble det sunget «Etter matchen skal du dø» av Lillestrøm-supporterne.[71][72][73] Lillestrøm vant oppgjøret 2–0.
Etter de påfølgende to kampene ble det tap hjemme mot Rosenborg, og borte mot Sarpsborg 08, og Vålerenga lå på direkte nedrykksplass før møtet med bunnrival Stabæk i tredje siste serierunde. Den kampen endte 0–0, og Vålerenga lå fortsatt på nedrykksplass med to kamper igjen.[74] I den nest siste serierunden ventet HamKam på bortebane, en kamp som var avgjørende for at Vålerenga skulle klare å holde seg i Eliteserien. Scoringer av Andrej Ilić og Daniel Håkans sørget for at VIF vant 2–0, man lå fortsatt på nedrykksplass, men kunne holde seg med én kamp igjen.[75] Før den siste runden kunne både Vålerenga, Stabæk, Sandefjord og Haugesund fortsatt rykke ned. Vålerenga møtte Tromsø som jaktet sølvmedalje. Ilić sendte Vålerenga i ledelsen, før TIL utlignet på overtid. Men da Stabæk tapte for Haugesund gikk Vålerenga forbi på målforskjell og klatret opp fra direkte nedrykksplass til kvalifiseringsplass.[76]
Bare tre dager etter siste kamp i Eliteserien ventet første kamp på bortebane mot Kristiansund i Kvalifiseringen til Eliteserien 2024. Vålerenga vant kampen 2–0 og sikret seg et meget fint utgangspunkt før returkampen på hjemmebane.[77] Fire dager senere, den 10. desember ble returkampen spilt. Kampen var lenge jevn og sjansefattig, men 14 minutter før slutt scoret KBK og skapte ny spenning. Seks minutter senere scoret KBK igjen, dermed sto det 2–2 sammenlagt, et resultat som sto seg etter 90 minutter. Dermed gikk kampen til ekstraomganger, men da begge ekstraomgangene endte målløse skulle det avgjøres i straffesparkkonkurranse. I tur og orden scoret både Torgeir Børven, Andrej Ilić, Henrik Bjørdal og Mohamed Ofkir, men KBK scoret også på sine straffer. Og da Christian Borchgrevink bommet på den femte straffen for Vålerenga, avgjorde KBK kampen når de scoret på den påfølgende straffen, dermed rykket Vålerenga ned til OBOS-ligaen for første gang siden år 2000.[78][79][80]
^Fossedal, Henrik Myhrvold Simensen, Joachim Remvik, Christian August Cederblad, Henrik (22. oktober 2023). «- Du skal dø». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 25. oktober 2023.
^«TURNERINGSBESTEMMELSER ELITESERIEN 2023»(PDF). NFF. Besøkt 26. oktober 2023. «Dersom to eller flere lag ender på samme poengtall, skal rekkefølgen avgjøres etter følgende kriterier: 1) Målforskjellen, dvs. forskjellen mellom scorede og innslupne mål. 2) Antall scorede mål. Det lag som har scoret flest mål går foran. 3) Resultatet av innbyrdes kamper avgjørende. Ved likhet teller scorede mål på bortebane dobbelt.»
