Det ble konkurrert i 109 øvelser i 15 idretter med 2 871 utøvere. 91 forskjellige nasjonslag deltok, hvorav 90 nasjonale olympiske komiteer samt ROC (Russian Olympic Committee), et lag bestående av utøvere fra Russland som deltok under den russiske olympiske komiteens flagg. Utøverne ble godkjent av Den internasjonale olympiske komité (IOK) etter at Russlands antidopingbyrå, RUSADA, først ble suspendert i fire år av World Anti-Doping Agency (WADA) på grunn av de mange bruddene på dopingreglementet som ble avdekket i forbindelse med Vinter-OL 2014.[1] Utestengelsen ble i desember 2019 justert til to år av Den internasjonale voldgiftsretten for sport (CAS).[2]
Ifølge den uoffisielle medaljestatistikken ble Norge lekenes mestvinnende nasjon med 16 gull-, 8 sølv- og 13 bronsemedaljer. Med 16 gullmedaljer satte Norge ny rekord i antall vunnede gull for én nasjon i samme vinterleker.[3] Med 37 medaljer sammenlagt var Norge kun to medaljer unna tangering av sin egen rekord fra 2018 i antall medaljer vunnet i ett og samme vinter-OL.[4]Tyskland, som ble nest beste nasjon, vant 12 gull.
Valg av vertsby
Fem byer utarbeidet søknader om å få arrangere lekene. Frist for å melde sin interesse for vinter-OL 2022 til Den internasjonale olympiske komité (IOK) var 14. november 2013, og frist for innsendelse av «questionnaire» (søknad) til IOK var 14. mars 2014. IOK valgte deretter kandidatbyer til neste søkerrunde samtidig med undertegning og betaling av kandidaturavgift sommeren 2014. Frist for ferdig utarbeidet søknad var januar 2015.[5]
Søkerbyer
Da fristen for å melde sin interesse for Vinter-OL 2022 gikk ut 14. november 2013 hadde seks byer meldt interesse,[6] noe som ble redusert til fem da Stockholm senere trakk seg.[7]
På sitt landsmøte på Gardermoen vedtok Fremskrittspartiet den 4. mai 2014 å si nei til å gi statsgaranti for et OL i Oslo i 2022.[16] Opposisjonspartiet Arbeiderpartiet hadde ikke noe landsmøtevedtak, men gikk gradvis over til å støtte et OL. Den 11. juli 2014 sa åtte fylkesledere ja, syv nei, mens fire ikke hadde bestemt seg.[17] Den 25. september hadde stemningen snudd til et nei blant fylkeslederne,[18] men nå var partiledelsen for. Det ble spekulert i om partiet kom til å bruke «partipisken» til å tvinge frem et ja-standpunkt.[18] Partileder Jonas Gahr Støre, partisekretær Raymond Johansen og LO-leder Gerd Kristiansen var positive til et OL.[18] Derimot var stortingsgruppen dypt splittet, med 16 imot, 14 for og 25 uten klart standpunkt.[19]
Dermed ble Høyres standpunkt avgjørende. Partiet hadde flertall med Arbeiderpartiet på Stortinget, og kunne i teorien sikre flertall for et ja-standpunkt ved å gå utenom regjeringspartneren Fremskrittspartiet. Et internt notat viste at Høyre-ledelsen ville anbefale stortingsgruppen å gi et «betinget ja» til søknaden med medfølgende statsgaranti.[20][21] Den 1. oktober rettet media søkelyset mot kritikkverdige forhold ved IOKs krav til Norge og Oslo, der det ble brukt uttrykk som «pampefest».[22] Mer enn 7 000 sider med dokumenter fra IOK var lagt ut på nettet,[23] og utløste debatt. Samme dag sa Høyres stortingsgruppe nei til OL-arrangementet, og ba regjeringen om å stanse prosessen videre.[24][25]
Logoen for Lvivs søknad.
Byer som trakk søknaden før avstemningen
Oslo (Norge):[26] I en folkeavstemning gjennomført blant innbyggerne i Oslo 9. september 2013 sa 172 837 (55,08 prosent) ja, mens 140 982 (44,92 prosent) sa nei på spørsmålet «Bør Oslo kommune søke om De olympiske vinterleker og Paralympiske leker i 2022?». 9519 (2,94 prosent) av stemmene var blanke.[27][28] Oslo trakk seg da det ikke ble garantert statsstøtte.
I likhet med i alle vinter-OL siden 2002 ble det konkurrert i 15 ulike idretter, med totalt 109 øvelser. Sju nye øvelser var lagt til: big air i freestyle for menn og kvinner, monobob for kvinner, mikslagkonkurranse i freestyle, mikslagkonkurranse i skihopping, mikslagkonkurranse i snowboardcross og miksstafett i kortbaneløp på skøyter.
Beijings olympialandsby ble i 2009 tatt i bruk til andre formål. Det ble derfor bygget en ny olympialandsby i mindre skala. Den nye landsbyen er en del av Olympiaparken i Beijing som er en del av Nasjonalt olympisk sportssenter.[32]
Andre arenaer
Big Air for snøbrett og freestyle ble arrangert i et nyutbygget urbant område i Shijingshan-distriktet i Beijing.[33]
9. desember 2019 kunngjorde World Anti-Doping Agency (WADA) at Russland var blitt utestengt fra all internasjonal idrett i fire år etter at russiske myndigheter ble kjent skyldig i å ha manipulert dopingtester de hadde gitt til WADA i januar 2019. Den internasjonale voldgiftsretten for sport (CAS) opprettholdt dommen, men justerte utestengelsesperioden til to år. Som et resultat av utestengelsen ville WADA kun godta individuelt klarerte russiske utøvere til å delta i lekene, akkurat som i vinter-OL 2018.[38][39][40] Russiske utøvere deltok som nøytrale utøvere under den russiske nasjonale olympiske komités flagg med koden ROC.[41]
Deltakerland
91 nasjonale olympiske komiteer og lag hadde minst én kvalifisert utøver til lekene. (Antall kvalifiserte utøvere i parentes).
På grunn av den pågående koronapandemien ble det foretatt hyppige tester av deltakere, trenere og støttepersonell i forkant av OL. Dessuten hadde Kina strenge smittevernsregler og krav til testing og vaksinering for alle som skulle inn i landet i forbindelse med vinterlekene.[42][43][44][45][46] I likhet med mange av mesterskapene som ble arrangert i perioden fra våren 2020 til våren 2022, var det begrenset med publikum tilstede. Kinesiske myndigheter stanset alt salg av billetter, men små grupper av utvalgte personer fikk tillatelse til å se olympisk idrett fra tribuneplass.[42]
I Norge ble OL-sendingene vist på Discovery Norways kanaler Eurosport og TVNorge, samt strømmetjenesten Discovery+. Øvelsene ble sendt direkte fra klokken 2 om natten til 16 på ettermiddagen.
^Cato Husabø Fossen, Ole Kristian Strøm, Lars Joakim Skarvøy, Pål Ertzaas, Anders K. Christiansen, Ingeborg Huse Amundsen: Slik avgjøres spillet om Oslo-OL, VG, 1. oktober 2014
.jpg)
.jpg)
.jpg)
