Domstolen dømte overveiende politiske motstandere av det totalitære nasjonalsosialistiske regimet, og rettsstatlige prinsipper ble det ikke tatt hensyn til under rettssakene.
Tysk høyesterett innvilget de ansatte ved Volksgerichtshof det såkalte dommerprivilegiet i 1956, som innebar at ingen kunne stilles til ansvar for noe som helst så lenge de hadde handlet i overensstemmelse med daværende rett. Bortsett fra én person som ble forfulgt i en amerikansk rett, ble ingen av de 570 dommerne og statsadvokatene holdt ansvarlige senere.
Da Percy Adlon lagde filmenFünf letzte Tage (= Fem siste dager) om motstandsbevegelsen Den hvite rose i 1982, ble det oppdaget at dødsdommene mot medlemmene av Den hvite rose stadig var rettskraftige i Vest-Tyskland. Først i 1985 avgav alle fraksjoner i Forbundsdagen en erklæring om at den nasjonalsosialistiske folkedomstolen hadde vært en terror-enhet, ikke et rettsstatlig element. I 1998 hadde det forente Tyskland opphevet alle dommene som folkedomstolen avsa i den nasjonalsosialistiske perioden.[1]
