Hartnell var et enebarn av en ugift mor og han ble stort sett oppdratt av tanten sin, Bessie. Hartnell fant aldri ut hvem faren hans var, selv om han prøvde å finne ham etter at han vokste opp. Han ble utdannet hjemme og på Imperial Service College. Etter å ha trent som jockey og bokser, begynte han å studere skuespillkunst på Sylvia Young Theatre School og han begynte å jobbe i teateret i 1924 under Frank Benson. Hans først filmopptreden var i Say It With Music fra 1932. Han spilte i mer enn 60 filmer i løpet av karrieren. Hartnell spilte ofte komiske karakterer frem til 1944, da han fikk rollen som sersjant Ned Fletcher i The Way Ahead. Etter den filmen spilte han stort sett politibetjenter, soldater og kjeltringer. I 1958 hadde han hovedrollen i den første Carry On-filmenCarry On Sergeant, hvor han spilte sersjant Grimshaw. I 1963 spilte han et bystyremedlem i filmen Heavens Above! med Peter Sellers. Hartnell dukket også opp som Will Buckley i Musen som brølte (The Mouse That Roared) i 1959 (også med Peter Sellers).
Hans første faste rolle i en TV-serie var i The Army Game fra 1957 til 1961. I 1963 hadde han en birolle i filmversjonen av This Sporting Life, hvor han spilte en aldrende talentjeger for et rugbylag.
Doctor Who
Hans opptreden i This Sporting Life ble sett av Verity Lambert, produsenten for den nye science fiction-serien Doctor Who hos BBC. Hun tilbød ham tittelrollen og han takket ja, etter at Lambert og regissør Waris Hussein overbeviste ham. Det er denne rollen han er mest kjent for. Hartnell likte oppmerksomheten og hengivenheten barn hadde for denne karakteren og han ble veldig glad i rollen, som gjorde at han tjente £315 per episode i 1966. Hans motspillere, Anneke Wills og Michael Craze, tjente henholdsvis £68 og £52 per episode.[8]
Hartnell led et stort tap i 1965, mens han jobbet på The Myth Makers. Tanten hans, Bessie, døde. På grunn av den fulle timeplanen han hadde mens han jobbet med Doctor Who, kunne han ikke ta fri for å være til stede i begravelsen hennes.
Ifølge noen av hans kolleger på Doctor Who, kunne han være en vanskelig person å jobbe med. Andre, og spesielt skuespillerne Peter Purves og William Russell og produsent Verity Lambert, har snakket om ham på en positiv måte i over 40 år. På grunn av hans sviktende helse (arterosklerose) og at han ikke kom godt overens med de nye produsentene etter at Lambert forlot serien, sluttet han i serien i 1966.
Det har blitt sagt at Hartnells sykdom ble overdrevet av Lamberts etterfølgere, John Wiles og Innes Lloyd, for å rettferdiggjøre at de sparket ham. Andre sier at produsentene og Hartnell bestemte seg for at det var best at han forlot serien. Hartnell hevdet senere at han ikke ville forlate serien i et ofte sitert brev: «I didn't willingly give up the part.» At Hartnells helse sviktet, ser ut til å bli motsagt av det faktumet at han returnerte til krevende teaterarbeid rett etter at han forlot Doctor Who. Han var også med i No Hiding Place og noen andre TV-serier på slutten av 1960-tallet.
Etter Doktor Who
Hartnell spilte rollen igjen i jubileumsspesialen The Three Doctors for 10-årsjubileet i 1973 (historien ble spilt inn i 1972). Han spilte rollen med hjelp av sufflørkort, og han dukket bare opp på videoskjermer i historien på grunn av sin sviktende helse. Hartnell hadde blitt dårligere på begynnelsen av 1970-tallet, og i desember 1974 ble han permanent innlagt på sykehus. I begynnelsen av 1975 fikk han flere slag på grunn av en karsykdom, og han døde av hjertesvikt, mens han sov 23. april1975. Han ble 67 år gammel. Dødsfallet ble rapportert på BBC News, og de viste et klipp av Doktoren i tardisen fra slutten av episoden The OK Corral, den siste episoden i historien The Gunfighters.
Biografisk informasjon om Willian Hartnell er vanskelig å bevise på grunn av motstridende informasjon fra flere kilder. Hartnell fortalte om en oppvekst som er forskjellig fra det som kan bevises, og den eneste utgitte biografien er av hans barnebarn, Jessica Carney. Selv om boken blir beskyldt for å være en hagiografi, forteller Carneys Who's There om vanskelighetene med å finne skikkelig informasjon og gjør det klart at informasjonen har blitt gransket, tatt fra primærkilder og fra Hartnell-familiens omfattende arkiv. Noen kritikere sier at boken er partisk på grunn av forfatterens slektskap til Hartnell.
Referanser
^abAutorités BnF, BNF-ID 14050424v[Hentet fra Wikidata]
^Find a Grave, Find a Grave-ID 19781, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^The Times, «Mr William Hartnell», hefte 59379, side(r) 18, utgitt 25. april 1975[Hentet fra Wikidata]
^David J. Howe, Mark Stammers & Stephen James Walker (1994). The Handbook: The First Doctor – The William Hartnell Years 1963-1966. London: Virgin Publishing. ISBN0-426-20430-1.
Litteratur
Tat Wood & Lawrence Miles (2006). About Time 1: The Unauthorized Guide to Doctor Who 1963–1966. Illinois: Mad Norwegian Press. ISBN0-9759446-0-6.
.jpg)
