Slekten skal stamme fra landsbyen Vandel i Randbøl sogn i Ribe stift[4] (like øst for Billund). Foreldrene var biskop Hans Iversen Wandal og Margrethe Hansdatter Burchardsen. To år gammel flyttet han til sin mormor Cathrine Nielsdatter Bagger, enke etter rådmann J. Burchardsen i Odense og sønnedatter av handelsmannen Oluf Bager («baker» - slektsnavnet ble senere endret til Bagger). Under keiserkrigen flyktet hun i 1627 til Holland og tok gutten med seg. I 1631 kom han tilbake fra Amsterdam og fikk undervisning av sin morbror, magister Ole Hansen Bagger. Wandal var særlig flink i orientalske språk som hebraisk, syrisk og arabisk. I 1642 ble han student på Viborg skole.[5]
Kongen benyttet seg av Johan Frederiks venn, Valerio Maccioni, som skriftefar. Etter hans
oppfordring utgav Maccioni 1663 et stridsskrift, Nubes lucida («Lysende sky»), om Bibelen og tradisjonen, rettet mot Georg Calixt, men i virkeligheten var det et forsvar og en anbefaling for den romersk-katolske kirken. Wandal forfattet i 1665 et motskrift, Nubes sine aqva («Sky uten vann»), men for ikke å støte kongen gav han det ikke ut i eget navn. En ung teolog, Chr. Andersen Høysgaard, skrev navnet sitt på manuskriptet. Wandal var svært redd for å gjøre noe som kunne tolkes som majestetsfornærmelse etter at teologiprofessor Christian Nold[7] ble avsatt blant annet for å ha skrevet at valgte fyrster er bedre enn fødte.[8]
Wandals store verk uris Regii libri VI om majestetsretten
I årene 1663–72 utgav Wandal sitt store verk Juris Regii libri VI («Seks bøker
om majestetsretten»). Utgangspunktet er problemstillingen om kongemakten som en guddommelig nådegave, som ikke kommer an på folkets valg, men på salvelsen.
Verkets fjerde bok er særlig interessant, der han skriver om majestetens kirkelige myndighet, og hvor han konkluderer med å begrense den til ytre anliggender: forvaltning av kirkens eiendommer. Han mener kirkens åndelige myndighet utøves av prestestanden, mens det påhviler kongen å sammenkalle til synoder, samt bekrefte og håndheve det som blir bestemt. Kallsretten til alle geistlige embeter hevder han hører til majestetens rett. Likevel mener Wandal at menigheten har rett til å stemme ved valget, men han gir ingen anvisning på hvordan dette bør ordnes. Med hensyn til forvaltning av kirkegodset legger han særlig vekt på at det kun skal brukes til gudshus og det som hører til dem.[9]
Biskop over Sjællands stift 1668
Før Wandal hadde fullført sitt verk, ble han i 1668 utnevnt til biskop over Sjællands stift etter erkebiskopHans Svane. Men erkebiskop ble han ikke. I 1670 holdt han sørgetalen over Frederik 3., og i 1671salvet han Christian V i Frederiksborg slottskirke. Wandal mente å ha påvist at eneveldet var i overensstemmelse med Bibelens ord, med kongen som Guds stedfortreder på jord, og bare underordnet Gud. Kongen var ifølge Wandal overhode for kirken, men dette gjaldt bare kirkens ytre ordning, for den åndelige kirkemakten skulle tilhøre geistligheten som forvaltet den på Kristi vegne, tilsvarende Kongeloven og Danske lov av 1683. Ved kongesalvingen i 1671 beskrev Wandal kongen som «en fornem ombudsmann eller stattholder i Guds eget rike», og til kongen selv sa han en gang sagt at «Eders majestet her på jorden representerer oss Gud selv».[10]
Konservativ som han var, tok han sterkt til orde mot kalvinister og jesuitter.[11] Selv den lille katolske menigheten i København var en trussel i Wandals øyne, men dette kan skyldes at dominikaneren Hermann Krattmann (d. 1704) hadde lyktes i å omvende rundt 200 dansker under opphold i Paris.[12]
I 1670 ble han med i en kommisjon som skulle forhandle om et forslag fra det saksiskehoff. Det gikk ut på å opprette en felles kirkedomstol og kirkerett for alle lutheranere. Kommisjonen anbefalte dette forslaget som likevel ikke ble gjennomført, ettersom det nyopprettede kommercekollegiet (1672) hadde foreslått fri religionsutøvelse for alle, både kristne og jøder. Siden flere medlemmer av statsrådet gav kollegiet medhold, sendte Wandal en alvorlig protest. For å bevise det forkastelige i den foreslåtte religionsfriheten støttet han seg til den grunntanke at det er øvrighetens primærplikt å håndheve den sanne religion, dvs. den evangelisk-lutherske læren. Wandal oppnådde at nevnte forslag ble henlagt, men han fikk likevel ikke hindret at regjeringen i praksis fulgte forslaget.[13]
Motskrift mot Heinrich Kircher - om presters rette kall og ordinasjon
Kircher hadde påstått at ingen samfunn utenfor romerkirken hadde rette prester. De manglet det rette kallet og den rette ordinasjon. Til dette svarte Wandal at kallsretten hørte til kongens majestetsrettigheter. Med hensyn til ordinasjonen innrømmet han håndspåleggelsens store betydning som apostolisk skikk, men gjorde også oppmerksom på at denne alltid ble utført i den danske kirke. Når det gjaldt suksesjonen i forbindelse med bispe- og presteordinasjon, viste han til at Skriften ikke kjente denne forskjellen, samt at det også for pavestolen var vanskelig å godtgjøre en uavbrutt rekkefølge. Dette motskriftet kom først ut etter Wandals død. Han hadde tenkt å utgi det som en disputas som skulle innlede den store teologiske doktorpromosjonen som kongen hadde befalt ham å holde, og hvor det skulle inviteres 11 ansette teologer. Wandal hadde fastsatt den til mai 1675, men han døde 1. mai samme år.[15]
Koch, Hal et al. (red) (1959) Den danske kirkes historie. Bind 4 : Det lærde tidsrum 1536-1670 af Bjørn Kornerup. Enevældens første aar 1670-1700 af Urban Schrøder. - Forlag: Gyldendal, 1950-66. DK5=27.6
Kornerup, Bjørn (1928-1968). Biskop Hans Poulsen Resen. Bind 1 fra 1928 (disputats), bind 2 fra 1968. København: Gad. DK5=99.4 Resen
