Interessen for Hildegard von Bingen har vært stor i Europa i lang tid, og det er skrevet en rekke vitenskapelige arbeider om hennes virke. De senere årene har interessen økt også i USA og i Asia.
Liv og virke
Bakgrunn
Hildegard ble født i Bermersheim 35 km fra Mainz i Rheinland-Pfalz[9] som den yngste av ti barn. Hennes familie bestod av frie adelige riddere i tjeneste hos grevene av Sponheim, nære slektninger av Hohenstaufen-keiserne. Hildegards far var grev Hildebrecht av Hosenbach, vasall[10] under greven av Sponheim - mens hennes mor het Mechtildis eller Mathilda von Hosenbach[11] og kom fra en finere bondeslekt.[12]
Nonne
Hildegard hadde dårlig helse og var fra treårsalderen plaget av visjoner som forvirret både henne og omgivelsene. Som treåring beskrev hun «skygger av det levende lys», og som femåring skjønte hun at dette var visjoner.[13] Moren skal ha vært redd for at synene kunne være fra djevelen, og foreldrene kan ha tenkt at datteren ville bli best ivaretatt i et beskyttet liv i kloster. Som tiende barn var hun bokstavelig talt et tiende til kirken. Da en kvinnefløy ble åpnet i benediktinerklosteret Disibodenberg, oppkalt etter den irske munken Disibod (619-700)[14] på allehelgensdagen 1106, sendte flere tyske adelsfamilier døtrene sine dit. Abbedissen het Jutta av Sponheim og skal ha holdt 8 år gamle Hildegard i hånden da de sammen gikk inn i klosteret. Ettersom begge var adelige, fikk de en tjener til disposisjon. Hildegard forteller i sin memoarer at hun gråt mye og var menneskesky. I klosteret måtte hun lære seg Benedikts klosterregel, søm og husstell og bruk av legende urter, samt latin – som hun aldri ble videre flink i.[15] Hun lærte også å spille et ti-strengers psalterium. Snart gikk hun videre til å komponere selv.[16]
Den 18 år gamle abbedissen Jutta (f. 1084 i Spanheim - d. 22. desember 1136) var søster av grev Meinhard av Sponheim og kjent som eremitt[17] eller «inkluser» (av latin inclusio = innesperring), dvs. at hun lot seg frivillig innemure i en celle med en åpning for å sende inn mat og drikke og hente ut toalettbøtten. I denne cellen levde Jutta resten av livet med en tung lenke om livet. I starten delte Hildegard celle med enken Uda av Göllheim, som i sin tid hadde lært opp Jutta;[18] men 1. november 1112 ble hun murt inne sammen med Jutta, som deretter lærte opp henne og en annen ung kvinne. Jutta hadde samme dag avlagt sitt klosterløfte til abbed Burchard (1108-13), noe Hildegard gjorde som femtenåring i 1113 for biskop Otto av Bamberg (ca 1062-1139, «Pommerns apostel»), som i årene 1112-15 representerte erkebiskop Adalbert av Mainz[19] mens denne var fengslet av den tysk-romerske keiseren Henrik 5.[20]
Hildegard vokste opp på en sparsom diett og gikk med enkle klær. Da Jutta døde i 1136, valgte nonnekonventet Hildegard til leder av det klostersamfunnet som hadde vokst frem rundt Jutta. For den menneskesky Hildegard virket dette uoverkommelig. Hun var så fortvilt at hun ble sengeliggende, noe erkebiskopen i Mainz tolket som ulydighet mot Guds pålegg om at hun skulle tjene som abbedisse. Hun stod da opp og aksepterte utnevnelsen.[21]
Klosteret Rupertsberg før ødeleggelsen under trettiårskrigen.
Abbedisse
Mellom 1147 og 1150 kjøpte Hildegard stedet Rupertsberg beliggende overfor byen Bingen, og lot bygge et kloster der for nonnens medgift. Det ble kanskje Europas mest moderne klosterbygg - med innlagt rennende vann. Hun avskjediget både arkitekter og byggmestere som mente at dette ikke lot seg gjøre. Kunne romerne, kunne frankerne det samme, mente Hildegard, og innlagt vann ble det. Det bratte Rupertsberg var ikke velegnet til jordbruk, men hun løste problemet med å lage hengende hager som ble områdets stolthet. Hun innredet også en sykestue og ble kjent som legekyndig. Urter til medisinsk bruk var hun vokst opp med.[22]
På Rupertsberg slo hun seg ned med 18 nonner. Dette klosteret ble stukket i brann av svenskene 19. april 1632 under trettiårskrigen, men har overlevd i stedsnavn som vingårdene Abtei Rupertsberg, Hildegardisbrünnchen og Klosterberg i området Bingen-Bingersbrück.[23] I klosteret Rupertsberg, velsignet fri for abbed Kunos knugende autoritet, blomstret Hildegard og produserte strålende liturgiske arbeider om sitt klosterkall, med jomfruer i strålende antrekk på æresplass, der de synger og hedrer Gud. I sekstiårsalderen og plaget av sykdom, la Hildegard ut på den første av sine fire turnéer som predikant.[24]
Etter hvert ble Rupertsberg, som var ga plass for 50 nonner, også for lite, og i 1165 grunnla Hildegard klosteret Eibingen på andre siden av Rhinen i nærheten av Rüdesheim. Eibingen kloster finnes fremdeles.[25] Hit sendte Hildegard nonner fra Rupertsberg og ledet begge klostrene. Ifølge benedikterne selv dyrket nonnene vindruer.[23]
Karlheinz Oswalds byste av Hildegard.
Mange av Hildegards omfattende skrifter er bevart, bl.a. beskrivelser av religiøse syn som hun hevdet at hun mottok fra svært ung alder, musikk, medisin og brev. Fem år etter at hun ble valgt til abbedisse, hevdet hun at hun fikk et profetisk kall fra Gud om å «skrive hva hun så». Visjonene samlet hun i tre bøker, Scivias, Liber Vitae Meritorum og De operatione Dei (også Liber Divinorum Operum).
I Scivias fremlegger hun en kosmologi med et geosentrisk, symbolsk verdensbilde omfattende antikkens lære om de fire elementer. Gud er overalt nærværende, selv i de mosegrodderullesteinene langs Rhinens bredder: «Tre krefter er i steinen...Det fuktiggrønne er Faderen som aldri tørker ut og forgår...Den følbare avsluttethet er Sønnen, som man kan berøre, da han er født av jomfruen. Den funklende ild er den hellige ånds bilde som lyser og brenner i steinen, som i den troendes hjerte.»[26]
Hun utviklet et nært, intenst forhold til den adelige nonnen Richardis fra Stade.[27][28][29] Da Richardis ble utnevnt til abbedisse i et annet kloster, tryglet Hildegard forgjeves kirkens myndigheter om å sende Richardis tilbake til Rupertsberg. Av tonen i brevene hennes fremgår klart at hun desperat håpet å redde det nære vennskapet til et annet menneske.[30]Margarethe von Trotta laget i 2009 filmen Vision om vennskapet mellom de to kvinnene,[31] der Hildegard spilles av Barbara Sukowa.[32]
Hildegards sekretær, munken Volmar, var enda en viktig person i hennes liv.[33] Visjonene hennes fortsatte inn i voksen alder, men først mange år etter Juttas død i 1136, da Hildegard var magista (leder) for nonnene, mottok hun det hun tolket som en guddommelig ordre om å videreformidle innholdet i sine visjoner. Det var Volmar hun da betrodde seg til, ettersom han hadde ansvaret for nonnenes åndelige velferd. Volmar støttet og oppmuntret henne, og trosset motstand fra skeptikere. Et viktig trekk ved Hildegards åndelige liv var hennes opplevelse av å bli ledet av Gud på sin vei gjennom visjonene. Når hun motsatte seg det hun oppfatte som den guddommelige ordren, følte hun seg fysisk syk og tvunget til å gripe pennen og nedskrive ikke bare sine syner, men instrukser og oppmuntring både til vanlige mennesker og datidens sekulære og religiøse ledere.[24]
Hennes omfattende korrespondanse med blant andre keiser Fredrik Barbarossa, Bernhard av Clairvaux og pavene Eugenius III, Anastasius IV,[34]Hadrian IV og Alexander III, er bevart.[35] Disse kildene viser at hun kunne rette alvorlige anklager mot selv høyt ansatte personer i samtiden, og de beretter om lange sjelesørger-reiser som også omfattet offentlig forkynnelse. At en kvinne fikk et slikt handlingsrom i middelalderen, tyder på at omgivelsene delte den profetiske selvforståelsen hennes. Hildegard skal en gang ha begravet en mann i viet jord, selv om han var ekskommunisert. Hun gjorde dette fordi mannen kom til henne og ba om tilgivelse for sine synder før sin død. Imidlertid fantes ingen vitner til hendelsen, og ekskommunikasjonen var derfor ikke offisielt opphevet. Dermed fikk Hildegard problemer, men som ellers stod hun fast på sitt.[36]
Helgen og kirkelærer
Den katolske kirken feirer Hildegard 17. september. Helgenkulten rundt henne ble uformelt godkjent av pave Johannes XXII i 1324. En formell helligkåringssak pågår. Ettersom det foreligger en gammel helgenkult føres ikke helligkåringsprosessen etter de normale reglene, men etter en forenklet prosedyre. Siden Hildegard helt siden 1400-tallet har stått i helgenlistene, har dette liten praktisk betydning.
Hildegard var mye syk både som barn og voksen. Hun beskrev sine symptomer slik: «Visjonene så jeg hverken i søvne eller i drømmer eller i galskap eller med mine kjødelige øyne eller med kjødets ører, eller i de skjulte steder, men våken, oppmerksom, med åndens øyne og innvendige ører oppfattet jeg dem klart og etter Guds vilje.»[37] Ut fra hennes beskrivelser har nevrologen Oliver Sacks framsatt en hypotese om at hun led av alvorlig migrene, spesielt på bakgrunn av lysopplevelsene hennes. Sacks og andre går derfor ut fra at hun led av skotom[38] som skapte disse lysfenomenene.[39][40]
Den danske forfatteren Anne-Lise Marstrand-Jørgensen[43] har utgitt en roman i to bind om Hildegard von Bingen. Bind I utkom i 2009, og bind II ble utgitt året etter.[44][45] De to bøkene har også blitt utgitt på norsk.[46]
^Encyclopædia Britannica Online, oppført som Saint Hildegard, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Saint-Hildegard, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^«In 1112 Henry V was excommunicated, and Adalbert fearlessly promulgated the sentence; whereupon the enraged Emperor cast him into a dark dungeon. After three years of cruel imprisonment had reduced him to a mere skeleton, the people of Mainz, rising in a body, forced Henry to release him.» hentet fra [1] Adalbert i Catholic encyclopedia
^Grete Børsand Heyerdahl: Vestens store tenkere (s. 66)
^Grete Børsand Heyerdahl: Vestens store tenkere (s. 67)
^abMedievalists.net (7. august 2014). «Hildegard of Bingen». Medievalists.net (på engelsk). Besøkt 2. november 2021.
^Tollefsen, Syse og Nicolaisen: Tenkere og ideer (s. 542), Gyldendal norsk forlag 1997, ISBN 82-417-0966-8
^«Migraines, Art, Visions : Hildegard von Bingen». The Geography of Illness (på engelsk). 7. februar 2020. Arkivert fra originalen 2. november 2021. Besøkt 2. november 2021. «Hildegard Von Bingen (1098-1179) was a Benedictine Abbess and Polymath, who painted depictions of her visions of God. Much has been written about her work, in particular her first book Scivias, and the paintings within. Hildegard wrote careful descriptions of her chronic illness and her times of being confined to bed, during which, she experienced Divine orders to paint, and write. | Famed neurologist, Oliver Sacks, has suggested that her descriptions were «undisputedly» that of a migraine. | «The visions which I saw I beheld neither in sleep, nor in dreams, nor in madness, nor with my carnal eyes, nor with the ears of the flesh, nor in the hidden places: but wakeful, alert, and with the eyes of the spirit and the inward ears, I perceived them in open view and according to the will of God.»»
^Høvding, Gunnar: «skotom» i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 1. november 2021 fra [2]
^Oliver Sacks: Migraine: Understanding a Common Disorder. Berkeley, 1985, s. 106–108
^Joakim Jacobsen (2010). ««Jeg skrev euforisk» | Weekendavisen». www.weekendavisen.dk (på dansk). Arkivert fra originalen 20. mai 2017. Besøkt 8. februar 2017. «»Jeg kendte selvfølgelig til Hildegard og hendes musik, men ikke mere end det. Jeg vidste ikke noget om middelalderen, og jeg havde kun læst få historiske romaner. Men det var på en måde en fordel for mig: Jeg vidste, at jeg ikke vidste noget. Og jeg havde det, som om jeg blev taget under armen: Kom nu. Jeg begyndte at læse om Hildegard og hendes epoke, og efter kort tid var jeg i gang med at skrive. Det var helt vildt. Jeg oplevede en bølge af energi og mærkede et helt særligt flow. Jeg skrev euforisk. Det var helt fantastisk.«»
^Jensen, Elisabeth Møller (litteraturanmelder) (15. oktober 2009). «Magtfuld kvinde på trods». Berlingske (på dansk). Besøkt 8. februar 2017. «Det mest utrolige ved Anne Lise Marstrand-Jørgensens medrivende roman »Hildegard« er forfatterens evne til at gøre en for nutiden så mærkværdig skikkelse som Hildegard von Bingen forståelig. Hvordan den ekstreme klostertilværelse som benediktinernonne i underkastelse, afsavn og direkte fysisk lidelse kan bane vejen til Gud, har alle dage været denne læser en gåde. Efter 400 siders læse-flow er en af de helt store kvinder i europæisk historie imidlertid overbevisende forklaret og forstået i et så sanseligt, smukt og billedrigt sprog, at læseoplevelsen emnet ufortalt er ren nydelse.»
Monika Klaes (red.): Vita sanctae Hildegardis. Leben der heiligen Hildegard von Bingen. Canonizatio Sanctae Hildegardis. Kanonisation der heiligen Hildegard. Herder, Freiburg [u. a.] 1998, ISBN 3-451-23376-2. (Fontes Christiani, bind 29).
