Thomas Aquinas (1225–1274) var en katolskfilosof og teolog innenfor den skolastiske tradisjonen. Den katolske kirke anser ham som sin største teolog. 4. august 1879 erklærte paveLeo XIII at Thomas' teologiske system skulle være katolsk normalteologi.[3]
Biografi
De tidlige år
Thomas Aquinas' historie forteller mye om senmiddelalderens verden. Han ble født inn i en høytstående familie i det sydlige Italia. Gjennom sin mor, grevinne Theadora av Theate, hadde han slektsbånd like til Hohenstaufen-dynastietstysk-romerske keisere. Fredrik Barbarossa var hans grandonkel. Trolig kom han til verden i sin far grev Landulfs slott Roccasecca[4] i kongedømmet Napoli tidlig i år 1225. Landulfs bror, Sinibald, var abbed i det benediktinskeklosteret på Monte Cassino, og familien ønsket at Thomas skulle følge i sin onkels fotspor. Dette ville ha vært en normal karriere for en yngre sønn av adelig byrd.
Som femåring ble han sendt til klosteret for å påbegynne sin utdannelse, men etter å ha studert ved universitetet i Napoli gikk Thomas inn i dominikanerordenen. Den representerte, sammen med fransiskanerne, et brudd med det veletablerte geistlige systemet i den tidlige middelalderen. Denne endringen i planene ble ikke vel mottatt av Thomas' familie; på vei til Roma ble han grepet av sine brødre og ført til sine foreldre i slottet San Giovanni. Her holdt de ham som fange i ett eller to år, i et forsøk på å få ham til å endre sin overbevisning. Ifølge hans tidlige biografer førte de sogar en prostituert til ham for å friste ham, men han drev henne bort.
Utdannelse
Super libros de generatione et corruptione
Til slutt ga familien opp, og dominikanerne sendte Thomas til Köln for å studere hos Albertus Magnus. Han ankom trolig Köln sent i år 1244. Han reiste med Albertus til universitetet i Paris i 1245, og ble der med sin læremester i tre år før han fulgte med ham tilbake til Köln i 1248. I flere år forble han så hos den berømte skolastiske filosofen, trolig i en rolle som lærer. Thomas var fåmælt, og kraftig av vekst, så studiekameratene gav ham kallenavnet «den stumme oksen». Albertus sa til dette: «Ja, dere kaller ham «den stumme oksen», men det sier jeg dere, at denne oksen kommer en dag til å brøle så høyt at det skal høres over hele verden!»[5] Det lange forholdet mellom Thomas og Albertus var den viktigste påvirkningen i Thomas' utvikling; den ga ham en rik utdannelse og vant ham over til den aristotelske metode. Fra 1100-tallet var ellers ukjente skrifter av Aristoteles og muslimske kommentarer til dem i stor stil blitt oversatt fra gresk og arabisk til latin. Rent naturvitenskapelig var Aristoteles kommet til at verden måtte være evig og ikke «skapt», noe som var i strid med Bibelens ord. Følgelig ble det på 1200-tallet forbudt å studere tekstene hans, men det lyktes Thomas å definere forholdet mellom vitenskap og tro slik at det ble plass til begge deler. Thomas siterte fra muslimske tenkere som Avicenna og Averroës på linje med kristne autoriteter, slik at Aristoteles' syn kunne tjene kirken.[6] Han kristnet «filosofen», som han kalte Aristoteles. Derimot tok han avstand fra Platon, idet Thomas hevder at vår kunnskap om tingene bygger på sanseerfaring, og ikke slik Platon hevder, på medfødte idéer om tingenes vesen. Både våre sanser og vårt intellekt er ifølge Thomas fullt rustet til å oppfatte verden og sannheten. Sannheten defineres som overensstemmelse mellom tingene og vårt intellekt. Aristoteles lærte at verden er evig og uskapt. Thomas bekjente seg til kristendommens lære om skapelsen, og la derfor større vekt på eksistensen. Alt som er skapt, har også en iboende mulighet i seg for å slutte å være til. Bare Gud er til i kraft av seg selv, og opprettholder alt det skapte ved en kontinuerlig skaperakt.[7]
Karriere
I 1252 reiste Aquinas til Paris for å fullføre sin utdannelse. De etablerte professorer på universitetet var fiendtlig innstilt til de nye tiggerordnene, hvilket dominikanerordenen var en del av, og han møtte motstand i sine studier. Til slutt fikk han sin grad ved universitetet, og begynte som lærer i Paris i 1257. Han fungerte i denne rollen i flere år, og skrev samtidig noen av sine verk, og påbegynte flere andre. I 1259 deltok han i et viktig ordensmøte i Valenciennes. På paveUrban IVs befaling flyttet han til Roma, tidligst sent på året i 1261. I perioden 1269–71 var han igjen aktiv i Paris. I 1272 ble det bestemt av ordenen at han skulle skape et nytt studium generale på et sted han selv valgte, og han valgte Napoli.
Samtidige kilder beskriver Thomas som en storbygget mann, korpulent og svartmusket, med et stort hode og påbegynnende måne. I hans fremferd syntes det at han kom fra en fin familie; han blir beskrevet som forfinet, hyggelig og lett å like. I diskusjoner beholdt han selvkontrollen og nedkjempet sine motstandere med sin personlighet og gode utdannelse. Thomas hadde en enkel smak. Folk som kom i kontakt med ham ble imponert av Thomas' evne til å huske. Når han satt i dype tanker kunne han imidlertid totalt glemme sine omgivelser. Tankene han formulerte i disse konsentrerte periodene, kunne han beskrive for andre på en systematisk, klar og enkel måte.
Thomas understreket at absolutt lydighet mot paven er en betingelse for å bli frelst, og han var den første som innførte læren om pavens ufeilbarlighet (noe som vanskelig lar seg forene med at pave Honorius I ble fordømt som kjetter etter sin død). Hva nattverden angår, forsvarte Thomas utdelingen i én skikkelse, dvs. at det på den tid var blitt vanlig at altergjestene bare fikk brød, men ingen vin. Thomas støttet dette ut fra en frykt for å sløse med Kristi «blod» (vinen). Dessuten er hele Kristus angivelig til stede i hvert av elementene, så altergjester som bare får brød, mottar like fullt hele Kristus. Om botens sakrament hevdet Thomas at man bare får tilgivelse for dødssynder om man bekjenner dem for presten, som deretter gir syndsforlatelse. Hva avlatshandel angår, forsvarte han denne ved å hevde at kirken sitter på et overskudd av Kristi og helgeners velgjerninger, som andre kan få andel i gjennom avlat.[8]
Thomas' bevis for sjelens udødelighet er at sjelen er immateriell. Former som er bundet til kroppen, f.eks. dyrenes sjel, oppløses etter døden liksom dyrekroppen. Menneskesjelen derimot, forstår allmenne begreper utover enkelte ting og vesener, og må derfor ha en stoffløs eksistens. Dermed er den også hevet over den fysiske verden. Den kan ikke utslette seg selv, fordi dens vesen er uløselig knyttet til eksistens, slik at den ikke kan opphøre å være. I tillegg mener Thomas at sjelen har en iboende lengsel etter udødelighet, og ifølge Thomas kan en naturlig lengsel ikke forbli uoppfylt.[9]
Blant andre Origenes betvilte berettigelsen av en evig helvetesstraff, men Thomas forsvarte den med at dødssynd fortjener evig straff, fordi dødssynder er brudd på Guds lov, gjort med fullt overlegg og fri vilje. Desto høyere stilling i samfunnet den fornærmede part har, desto større er krenkelsen. Følgelig må det å krenke Gud selv innebære uendelig ondskap, og til denne uendelige skyld samsvarer en uendelig straff. Siden menneskekroppen ikke er i stand til å lide en uendelig intens smerte, må straffen være utstrakt over uendelig tid for at kravet om uendelighet kan oppfylles. Det onde øver en så sterk tiltrekning på menneskenaturen at ingen tidsbegrenset straff eller trussel om utslettelse vil kunne avskrekke den fra synd. Truer Gud med evig straff, må han også utøve den. Motstandere av dette dogmet anfører at den kristne gud er en barmhjertighetens gud. Men barmhjertigheten er forbeholdt denne verden, mens Gud i det hinsidige praktiserer absolutt rettferdighet.[10]
Ved oppstandelsen gjenskapes menneskekroppen av sine oppløste stoffer. Men hva hvis personen ernærte seg av andre menneskers kjøtt? Thomas klargjør problemet med kannibalisme med at det ikke består noen fare for at flere mennesker vil gjøre krav på de samme stoffene, siden en ganske liten stoffmengde som engang har tilhørt en kropp, er nok til at Gud i sin miskunn gjenskaper hele kroppen. I tilfellet med kannibalen er det nok med sæden han engang ble skapt av for å gjenskape hele kannibalen. Om også hans far var kannibal, vil likevel sæden gjenoppstå i det som ble skapt av denne sæden.[11]
Om barn som dør uten dåp, antar Thomas at de kommer til dommedag, ikke for å dømmes, men for å skue dommerens glorie.[12] På spørsmål om ikke de frelste i paradis vil få gleden over sin frelse spolert av å se slekt og venner pines i helvete, svarer Thomas at de salige er fullkomment enige i Guds vilje, slik at de ikke lenger føler noen sorg over de fordømtes lidelser. Ikke minst er straffens grusomhet en evig ansporing for de frelste til å føle takknemlighet mot Gud, som i sin miskunn har spart dem selv for slik smerte.[13]
Død og helgenstatus
Tidlig i 1274 beordret paven Thomas å delta på det andre møtet i Lyon, og den da sykelige Thomas påbegynte reisen. På veien stoppet han over i et slott eid av en niese, og der ble han alvorlig syk. Han ønsket å ende sine dager i et kloster, men var ute av stand til å nå et av sin ordens klostre. Derfor ble han ført til en annen ordens kloster, Fossanuova, en mil fra Sonnino, og her døde han den 7. mars samme år. Munkene i Fossanuova var så redde for å gå glipp av den kostelige relikvien at de bokstavelig talt syltet ned den døde: Hodet hans ble løsnet fra kroppen, kokt og preparert.[14]
På Thomas' tid var Aristoteles' skrifter nettopp gjenoppdaget, men det var kontroversielt å gjøre bruk av dem, noe som også gjorde Thomas til en omstridt skikkelse i samtiden. Aristoteles var rent naturvitenskapelig kommet til at verden er evig og derfor ikke «skapt», i konflikt med Bibelens syn på saken. På 1200-tallet ble det dermed forbudt å studere Aristoteles' tekster.[15] Aquinas gikk like fullt i gang med å utarbeide et filosofisk system som samordnet den kristne doktrinen med elementer fra Aristoteles' filosofi. Generelt utvidet han den nyplatonske filosofien som, etter Augustin, ble svært viktig for middelalderens filosofer. Til dette brukte han innsikter hentet fra Aristoteles. Det er diskutabelt i hvilken grad denne utvidelsen også er et skritt vekk fra nyplatonismen.
Slik har Thomas overtatt Aristoteles' gudsbevis som forutsetter at det må finnes en «første beveger» for at noe skal skje, og dette må være Gud. Alt kan heller ikke være tilfeldig, slik at Gud må anses å være nødvendig.[16]
Thomas Aquinas' skrifter kan klassifiseres som:
(1) exegetikalske (forklarende), homiletikalske (prekener) og liturgiske;
Officium de corpora Christi (1264). Flere andre verker er tilskrevet ham.
Kategori (2) inkluderer:
In quator sentenariumQuaestiones disputataeQuaestiones quodlibetales duodecium; Summa catholicae fidei contra gentiles (1261–64);
Summa theologica – St. Thomas Aquinas' magnum opus
Også: Exposito in librum beati Dionysii de divinis nominibus; Expositiones primoe et secundoe devretalis; In Boethii libros de hebdomadibus;Proeclare quoestiones super librum Boethii de trinitate.
Kategori (3) inkluderer:
Tretten kommentarer til Aristoteles, og tallrike filosofiske opuscula av hvilke fjorten anses som genuine.
