Hvalfangst

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Liten grad av objektivitet, og mangler viktige referanser

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2013-12

Begrepet hvalfangst viser til fangst av hvaler. I løpet av 1800-tallet og utover 1900-tallet, førte en mangelfull forvaltning til en sterk reduksjon av en rekke bestander av store hvaler. I tillegg har fem hvalarter blitt utrydningstruet.

Internasjonalt samarbeid om regulering av hvalfangst startet i 1931, og det finnes per 2008 en rekke multilaterale avtaler om dette. Den viktigste er den Internasjonale konvensjonen for regulering av hvalfangst (ICRW). Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) ble grunnlagt av ICRW i den hensikt å gi forvaltningsråd til medlemmene med utgangspunkt i arbeidet til Den vitenskapelige komité (Scientific Committe; SC).

Medlemmene av IWC stemte i 1982 for å innføre et moratorium for all kommersiell hvalfangst, et forbud som skulle tre i kraft i sesongen 1985–86. Siden 1992 har Den vitenskapelige komiteen etterspurt en tillatelse til kvoter på visse hvalbestander, men dette har inntil nylig (møtet i 2006) blitt avvist av IWC. Til tross for at Norge er medlem av IWC, har man fortsatt fangst av vågehval etter å ha reservert seg mot moratoriet. Dette har medført en rekke protester, blant annet fra miljøorganisasjonen Greenpeace. Imidlertid har Norge holdt seg innenfor en kvote fra ca. 300–700 vågehvaler hvert år, skjønt kvoten for 2012 er høynet til 1286.^[1] Det fanges adskillig mindre enn tildet kvote tross høy bestand.^{[trenger referanse]} Bestanden i Nordøst-Atlanteren av vågehval er rundt beregnet til 103 000 (2008 IWC).

Det er uvisst når mennesker først begynte å fange hval. Den tidligste arkeologiske opptegnelser som indikerer hvalfangst, er funnet i Sør-Korea, hvor helleristninger (datert til 6000 f.Kr.) viser steinaldermennesker som jaktet på hval med båter og spyd. Hvalfangstteknikker har imidlertid blitt mer teknologisk sofistikerte over tid. Hvalfangst var til å begynne med begrenset til nærkystområder, slik som for eksempel den baskiske fangsten, som jaktet på den nordatlantiske retthvalen fra omkring år 1000 til 1700-tallet, og fangsten rundt Svalbard og Grønland fra ca. 1600–1900-tallet. Etter moderne hvalfangstteknikker dukket opp har visse hvalarter blitt alvorlig påvirket av fangstvirksomheten. Disse metodene ble motivert på 1800-tallet først og fremst av en økende etterspørsel etter hvalolje, mens det senere på 1900-tallet var etterspørsel etter hvalkjøtt som var mest utslagsgivende, ettersom hvalolje i større grad ble erstattet av petroleum.

Den moderne hvalfangsten - etter innføring av granatharpun midt på 1800-tallet - var i stor grad basert på hvalfangststasjoner på land. Slike stasjoner ble opprettet bl.a. langs norskekysten, i Sør-Afrika og Sør-Amerika.

Pelagisk hvalfangst ble drevet av store hvalfangstekspedisjoner, som besto av et flytende hvalkokeri og opp mot 10 hvalbåter. Norge, England, Nederland og Japan utrustet slike ekspedisjoner i 1950-årene, og fangsten ble hovedsakelig drevet i Sørishavet.

Hvalfangsthistorien har påvirket både utviklingen av mange kulturer så vel som deres miljø.

Island har en lang tradisjon for hvalfangst. Hvalfangst i forskjellige former er blitt utført på sagaøya helt siden det ble befolket for mer enn 1 100 år siden. Den tidlige avhengigheten av hvaler gjenspeiles i det islandske språket; «hvalreki» betegner både «strandet hval» og «jackpot» (storgevinst).

Island tillot norske hvalfangere å opprette tretten hvalfangststasjoner rundt på øya i 1883. Innen 1915 hadde 17 000 hvaler blitt fanget i islandsk farvann, noe som utryddet den nordatlantiske retthvalen og gråhvalen i dette området. Den islandske regjeringen forbød følgelig hvalfangst i sine farvann for å la bestanden vokse til igjen, men loven ble opphevet i 1928.

Innen 1935 hadde islendingene igangsatt sin egen kommersielle hvalfangstdrift for første gang. De jaktet for det meste på sei-, finn- og vågehval. I de første årene av denne driften ble også blå-, sperm- og pukkelhval jaktet på, men dette ble snart forbudt ettersom bestandene ble redusert. Mellom 1935 og 1985 fanget islandske hvalfangere ca. 20 000 hvaler.^[2]

Harpunering av hvaler for hånd begynte i Japan på 1100-tallet, men det var ikke før i 1670-årene at hvalfangst for alvor tok til å spre seg rundt om i landet, da nye fangstmetoder med nett hadde blitt utviklet. I 1890-årene fulgte Japan internasjonale trender, da de først skiftet til moderne hvalfangstteknikker med harpun, og etter hvert til fabrikkskip for stordrift. I 1940- og 50-årene ble hvalkjøtt den primære proteinkilden i Japan som følge av hungersnøden i etterkrigsårene. I mange hvalfangstnasjoner resulterte oppdagelsen av petroleumsprodukter som kunne erstatte industrielt viktige deler av hvalen, som oljen, i at hvalfangst generelt ble mindre viktig. Dette var imidlertid ikke tilfellet i Japan, hvor hvalkjøtt var en viktig matkilde, og hvor hvalfangstindustrien var en kilde til stolthet i et land som ellers var (og fortsatt er i en ikke ubetydelig grad) avhengig av matimport for å brødfø befolkningen.

Hvalfangstindustrien i USA kan grovt sett deles i to; de innfødtes hvalfangst og kommersiell hvalfangst (skjønt det finnes overlappinger). De innfødtes hvalfangst er en tradisjon som kan spores tilbake til de tidligste nybyggerne i Nord-Amerika, årtusener før den europeiske koloniseringen. Kommersiell hvalfangst i USA var midtpunktet for hvalfangst i verden på 1700- og 1800-tallet, og var mest ansvarlig for utryddelsen eller nær-utryddelsen av visse hvalarter. New Bedford i Massachusetts og Nantucket-øya var hovedsakelige hvalfangstsentrene på 1800-tallet. I 1857 hadde New Bedford 329 registrerte hvalbåter^{[trenger referanse]}. I forkant av 1920-tallet da den kommersielle hvalfangsten i USA avtok og petroleumsprodukter begynte å erstatte hvalolje, var mange fiskehavner egentlig hvalfangsthavner hvor det ble bygget hvalbåter.

Hovedformålet med hvalfangst i USA var lampeoljen som ble lagd av det store fettlageret i hvaler. Hvalbåtene hadde med seg utstyr til å ekstrahere fett fra hvalene så snart de ble heiset opp i båtene. Utenom fettet og enkelte bein ble de fleste kadavrene kastet tilbake ut igjen i vannet, siden det ikke fantes noe marked for hvalkjøtt. På den tiden hadde hvalolje den beste kvaliteten som lampeolje.

Oppdagelsen av petroleum i Pennsylvania på slutten av 1800-tallet ble begynnelsen på slutten av kommersiell hvalfangst i USA da parafin, destillert fra råolje, erstattet hvalolje i lamper. Senere erstattet elektrisitet oljelamper gradvis, og innen 1920-tallet hadde etterspørselen etter hvalolje forsvunnet helt.

I dag påminner New Bedford Whaling National Historical Park om arven etter både kommersiell og tradisjonell hvalfangst i USA, der den ligger i New Bedford i Massachusetts, med forbindelser til Inupiat Heritage Centre i Barrow i Alaska.

Hvalfangst har vært drevet langs norskekysten av norske fangstfolk i århundrer. Vågehvalfangst langs norskekysten nevnes i skriftlige kilder allerede på 800-tallet, fangst med harpun var vanlig på 1200-tallet.

I 1843 prøvde skipsreder Christian Stephansen fra Arendal seg på Norges første pelagiske hvalfangstekspedisjon i Stillehavet.^[3] Forsøket ble ikke vellykket økonomisk og det skulle gå flere ti år før norske hvalfangere prøvde seg på fangst i sydligere strøk.

Den moderne industrielle hvalfangsten ble utviklet av Svend Foyn fra Tønsberg i 1860-årene. Han hadde lang erfaring fra selfangst i nordlige farvann, og fra 1864 drev han eksperimentell hvalfangst i Finnmark. Han kombinerte tre faktorer: Harpun og granat ble kombinert til en moderne granatharpun og plassert i en hvalbåt drevet av dampmaskin. Hvalbåten "Spes & Fides" på 94 fot ble levert i 1864, og var utstyrt med dampmaskin og skonnertrigg. Granatharpunen eller sprengharpunen ble utviklet til 1866. Fra 1873 var hvalfangsten i Finnmark lønnsom næring. 14. januar 1873 fikk Foyn patent på sitt fangstsystem, og han fikk fangstmonopol fra 1873 til 1882. Han eksperimenterte også for å forbedre kvaliteten på hvaloljen. Hans oljeraffineri sto på Revsodden i Tønsberg. I 1877 fikk Foyn konkurranse av Jarfjordselskapet, og i 1880 av Hvalfangserselskabet Vestfold. I 1881 inngikk Foyn kontrakt med rederiet O.B.Sørensen i Arendal om bruk av Foyns fangstteknikk. I 1881 var det en hel flåte fra Vestfold som drev hvalfangst i Finnmark. 169 mann fra Vestfold deltok i fangsten, og de fanget 285 hval. I 1882 var det hvalstasjoner flere steder på Finnmarkskysten: Sørvær, Tyfjord, Syltefjord, Engelsviken, Jarfjord og Damasjavarre. Hvalstasjonene var svært enkle; hvalen ble dradd inn i fjæra og flenset der.^[4]

På 1900-tallet deltok norske hvalrederier også i storstilt fangst på storhval i Sørishavet. Denne fangsten ble stoppet først da hvalbestandene stod på randen av utryddelse.

Motoriseringen av fiskeflåten i 1920-årene gav støtet til den moderne vågehvalfangsten. I 1938 ble det innført krav til konsesjon. På 1950-tallet kom regler om maksimumsfangst per båt og bestemmelser om at lisenshavere skulle være fiskere som eide båtene og selv deltok i fangsten. I 1976 ble det innført årlige maksimalkvoter. I 1982 vedtok Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) en fangststopp (moratorium) for all kommersiell hvalfangst med virkning fra 1986. Norge reserverte seg mot stans i småhvalfangsten i Nordøst-Atlanteren, men innførte midlertidig stans i vågehvalfangsten fra 1987 i påvente av bedre kunnskap om bestandsstørrelsen. Vitenskapskomiteen i IWC har lagt fram både sikrere bestandsanslag og en revidert forvaltningsprosedyre, men kommisjonen har siden 1990 likevel ikke vært villig til å revurdere moratoriet og fangstkvotene.

Selv om hvalolje har liten kommersiell verdi i dag, har hvalkjøtt kommet til å bli betraktet som en delikatesse, særskilt i Japan og Norge. Den arten som først og fremst blir jaktet på i dag er vågehvalen, den minste av bardehvalene. Nylige vitenskapelige kartlegginger antyder en bestand på 180 000 i det sentrale og nordøstlige Atlanterhavet^{[trenger referanse]} og 700 000 rundt Antarktis^{[trenger referanse]}, dog det siste anslaget er blitt trukket i tvil^{[trenger referanse]}, og noen anslag regner med en antarktisk bestand som bare er halvparten så stor^{[trenger referanse]}.

Hvalfangst på Færøyene har blitt praktisert i hvert fall siden 900-tallet.^[5] Rundt tusen grindhvaler blir fanget i den årlige hvalfangsten av færøyske fiskere.^[6] Årlig fangst er blitt bokført så langt tilbake som 1584, og statistikken går uavbrutt tilbake til 1709.^[7] Denne statistikken er verdens lengst bokførte for fangst av ville dyr.^[7] Denne fangsten kalles på færøysk Grindadráp, og alle kan delta. Fremstøtet foregår slik: Hvalen bli omringet i en halvsirkel av båter og drives mot en strand. Aktivister mot hvalfangst fremhever den færøyske hvalfangsten som spesielt forkastelig, da de mener denne metoden å drepe på er «umenneskelig».^{[trenger referanse]} Færøyingene deler, tradisjon tro, byttet etter endt fangst likt. Byttet brukes primært til eget bruk (mat), men salg av andre produkter som skinn og olje har også vært vanlig. Den årlige kvoten av hvaler som kan fanges på Færøyene reguleres av landet selv, og alle fangster arrangerte av et bygdesamfunn blir overvåket av en lokal tjenestemann, som oftest kommunens borgermester. Færøyene har autorisert følgende steder til å ha hvalfangst: Bøur, Fámjin, Fuglafjørður, Syðrugøta, Húsavík, Hvalba, Hvalvík, Hvannasund, Klaksvík, Miðvágur, Norðskáli, Sandavágur, Sandur, Tórshavn, Tvøroyri, Vágur og Vestmanna. I 2008 mottok Færøyenes regjering hele 2 346 e-poster fra motstandere av grindhvalsfangst, som ble karakterisert som «barbarisk» og «kaldblodig».^[8]

Da totalforbudet mot kommersiell hvalfangst ble introdusert av IWC i 1982 utstedte Japan en offisiell protest, men trakk tilbake denne protesten i 1987 etter at USA truet med sanksjoner. Følgelig ble Japan bundet av totalforbudet, i motsetning til Norge, Russland og (mer debatert) Island. Derfor stoppet Japan i 1987 all kommersiell hvalfangstaktivitet i antarktisk farvann. Allikevel påbegynte Japan et kontroversielt vitenskapelig hvalfangstprogram, JARPA (eng. Japanese Research Program in Antarctica).

Den japanske regjeringen rettferdiggjør denne typen hvalfangst på grunnlag av at analyser av mageinnhold gir innsikt i hvalers spisevaner, og at analyser av ekte vev er den eneste måten å fastslå alderen på en hval, så vel som graden av innavl i bestanden. Dette er noe som gir vesentlig innsikt i hvalbestandenes utbredelse, hevdes det.

Japans hvalforskningsprogram har gjenstått som kontroversiell, da grupper som ønsker en sterk grad av beskyttelse av hvaler og anti-hvalfangstnasjoner som USA og Australia holder fast ved at antallet hvaler som blir drept er mye større enn det som trengs til vitenskapelige formål. Kritikerne av dette programmet har også hevdet at det egentlig bare fungerer som et skalkeskjul for å forsyne det indre japanske markedet med hvalkjøtt. For å imøtekomme slike påstander har japanske myndigheter fremhevet at hvalfangst for vitenskapelige formål er godkjent under IWC-reguleringer, og at disse reguleringene dessuten spesifikt ber om at hvalkjøttet blir utnyttet fullt ut etter forskningsarbeidet er utført. Videre har japanske myndigheter uttalt at det er hyklersk og inkonsistent å hevde at forskningsmateriale om hvalbestand er unøyaktig og utilstrekkelig i forbindelse med kommersiell hvalfangst, samtidig som å hevde at forskningshvalfangst er unødvendig.

I 1994 forsøkte Australia å stoppe noen av de japanske hvalfangstprogrammene ved å håndheve en «eksklusiv økonomisk sone» (eng. EEZ) med et omfang på 200 nautiske mil rundt det australsk-antarktiske territorium. Dog, antarktiske territorier er generelt ikke anerkjent internasjonalt. I Antarktis-traktaten, som Australia har signert, står det spesifikt at alle krav til antarktiske territorier forblir uløste så lenge traktatene gjelder. (Traktaten ble opprinnelig planlagt for å avverge konflikt mellom Sovjetunionen og USA under den kalde krigen). Juridisk rådgivning gitt til den australske regjeringen indikerte at forsøk på å stanse japansk hvalfangst i det australsk-antarktiske territoriet ved å ty til internasjonale domstoler faktisk ville ha ført til at Australia hadde mistet kravet på det territoriet.

I 2002 fanget japanske hvalfangere fem sperm-, 39 sei-, 50 bryde- og 150 vågehval i det nordre fangstområdet og 440 vågehval i det søndre fangstområdet. Fangsten ble utført under IWCs spesielle lisens for hvalforskning.

Ifølge offisielle tall fra IWC var det totale antallet for hvalfangstsesongen 2004-2005 441 vågehvaler (SH-området åpent hav), 100 vågehvaler (NP-området åpent hav) og 60 vågehval i kystområder i Japan. Tre spermhvaler og 51 brydehvaler ble også fanget (på åpent hav) i løpet av denne perioden, noe som brakte det totale antallet hvaler i 2004-2005-sesongen opp i 780^{[trenger referanse]}.

I 2005 ble JARPA erstattet av JARPA-II, som øker vågehvalkvoten til 900, og enda mer kontroversielt; legger til finnhvaler i programmet, med en kvote på 10 hvaler i 2005. Dette har medført mye motstand blant anti-hvalfangstnasjoner, særskilt fordi finnhvaler er å finne på listen over utrydningstruede arter. Fra og med 2007 planlegger Japan å fange opp til respektivt 50 pukkel- og finnhvaler årlig^{[trenger referanse]}.

I løpet av de siste forhandlingene som IWC nå har gjennomført 16-19. juni, har Japan sammen med bl.a. Norge og andre pro-hvalfangstnasjoner fått gjennomslag for St. Kitts og Nevis-proklamasjonen, som sikrer opphevelse av totalforbudet som IWC vedtok i 1982. Dette indikerer at japanske hvalfangere kan se fram til større kvoter i nærmere framtid^{[trenger referanse]}.

Den 30. juni 2019 trakk Japan seg ut av Den internasjonale hvalfangstkommisjonen etter mer enn 60 års medlemskap.^[9]

Norge har registrert en protest mot IWCs totalforbud, og er derfor ikke bundet av den.

I forkant av totalforbudet fanget Norge rundt 2.000 vågehvaler hvert år^{[trenger referanse]}. Den nordatlantiske fangsten er delt inn i fem områder og varer vanligvis fra tidlig i mai til sent i august. Norge eksporterer en begrenset mengde hvalkjøtt til Færøyene og Island. Norge har også forsøkt å eksportere til Japan i mange år, men dette ble bremset av juridiske protester og bekymringer i det indre japanske markedet for effekten av forurensing på atlanterhavshvaler.

I 1993 støttet Japan Norge under IWC-møtet i Kyoto. Norsk fiskeeksport til Japan var da på over kr 1,4 milliard årlig.^[10] I 2018 tok Norge minst 434 hvaler, Island tok 81, og Norge økte sin hval-kvote med nesten 30 % til over 1.200 dyr, selv om fangsten lå vesentlig under dette nivået.^[11]

I mai 2004 vedtok Stortinget en resolusjon som vil øke vågehvalkvoten betydelig for de kommende årene. Mens kvoten var på 670 i 2004, er den 1.052 i 2006. Den økte kvoten har allikevel ikke ført til økt fangst, men har holdt seg nokså stabil siden 1998, med en årlig fangst av mellom 5-600 dyr^{[trenger referanse]}. Fiskeridepartementet kom også med et forslag om å satellittovervåke diverse andre hvalarter for å undersøke om det er mulig å gjenoppta fangst av disse.

Det skarpeste punktet i debatten om hvalfangst i dag angår miljøspørsmålet om hvalartenes miljøstatus^{[trenger referanse]}. I dag er det en verdensomspennende konsensus om at det er moralsk galt å utrydde dyrearter^{[trenger referanse]}. Tidligere uregulert hvalfangst har forminsket den samlede hvalbestanden i betydelig grad, og fire hvalarter er fortsatt utrydningstruet. Altså er det usannsynlig at for eksempel blåhvalen vil bli jaktet på i overskuelig fremtid da dens bestand har stagnert siden fangstforbudet for den arten ble utstedt på 1960-tallet^{[trenger referanse]}.

Andre arter, særskilt vågehvalen, har imidlertid aldri vært ansett som utrydningstruet og enda andre arter har vist tegn til gjenøking^{[trenger referanse]}. Det er disse hvalartene som hvalfangere ønsker å drive kommersiell fangst på under regulerte forhold.

Det er en utbredt oppfatning^{[trenger referanse]} i land som støtter og/eller bedriver hvalfangst at bevaring bare er en unnskyldning brukt av anti-hvalfangstsiden, hvis ståsted har sin opprinnelse i kulturell argumentasjon snarere enn vitenskapelig^{[trenger referanse]}. En nylig trekk hos anti-hvalfangstgrupper, å mangfoldiggjøre sine argumenter, har blitt oppfattet som en bekreftelse på denne mistanken^{[trenger referanse]}.

Allikevel argumenterer anti-hvalfangstaktivister med at en tilbakevending til omfattende kommersiell hvalfangst vil føre til at økonomiske hensyn overkjører hensynet til bevaring^{[trenger referanse]}. Det er også en pågående debatt mellom hver side om hvordan en skal beskrive tilstanden til hver art^{[trenger referanse]}. For eksempel er naturvernere fornøyd med at seihvalen fortsetter å stå på listen over utrydningstruede arter^{[trenger referanse]}, men Japan hevder at arten har vokst fra 9000 i 1978 til rundt 28 000 i 2002^{[trenger referanse]}. Derfor mener Japan at dens fangst av 50 seihvaler i året er trygt, og at klassifikasjonen som «utrydningstruet» bør bli revurdert for den nordlige stillehavsbestanden.

Å drive hvaloppdrett i fangenskap har aldri blitt forsøkt og ville nesten helt sikkert være logistisk umulig^{[trenger referanse]}. Altså, i motsetning til mange andre dyr som oppdras i fangenskap, vil hvalkjøtt utvikle seg helt organisk^{[trenger referanse]}. Hvaler blir imidlertid ofte drept med eksplosive harpuner som punkterer huden på hvalen og så eksploderer inne i kroppen. Anti-hvalfangstaktivister sier denne drapsmetoden er grusom, spesielt hvis utført av uerfarne skyttere, fordi det kan ta flere minutter eller endog timer før hvalen dør. I mars 2004 utgav Whalewatch (en paraplyorganisasjon for 140 naturvern- og dyrebeskyttelsesgrupper fra 55 land) en rapport, Troubled Waters^{[trenger referanse]}, som konkluderte med at hvaler kan ikke garanteres å bli drept menneskelig, og at all hvalfangst følgelig bør stoppes. De siterte statistikk som viste at 20% av norskdrepte og 60% av japanskdrepte hvaler ikke døde med en gang de ble harpunert. John Opdahl fra den norske ambassaden i London svarte^{[trenger referanse]} med å si at norske myndigheter jobbet med IWC for å utvikle de mest humane fangstmetodene. Han sa at den gjennomsnittlige tiden det tar for en hval å dø var enten den samme som eller mindre enn den tiden det tar for storvilt å dø under safarijakt. Hvalfangere har også uttalt at hvalens frie livsstil fulgt av en rask død er mindre grusom enn langtidslidelsene som dyr oppalt i fabrikker gjennomgår^{[trenger referanse]}.

Høge Nord Alliansen, en hvalfangstorganisasjon, peker på inkonsekvens i enkelte anti-hvalfangstnasjoners politikk^{[trenger referanse]}. For eksempel tillater Storbritannia kommersiell jakt på hjort uten at jaktmetoden føyer seg etter standarden for britiske slaktehus, samtidig som at landet krever at hvalfangere må rette seg etter disse standardene før de kan støtte hvalfangst. Videre er revejakt hvor rever blir skamfert av hunder lovlig i mange anti-hvalfangstnasjoner. Denne inkonsekvensen blir brukt for å hevde at hvalen for disse har samme status som kua i India; den er bare hellig. Argumentet om grusom fangstmetode blir derfor bare et uttrykk for kulturelle fordommer, ville noen forkjempere for hvalfangst si, omtrent som negative vestlige holdninger til at det spises hund i noen østasiatiske land.

Anti-hvalfangstsiden argumenterer ofte med at de hvalene som stort sett blir fanget og drept er de hvalene som er mest nysgjerrig på båtene, noe som derfor gjør de lettere å drepe^{[trenger referanse]}. Disse individene er imidlertid også de mest verdifulle hvalene for hvalsafariindustrien i kystområder, og disse «vennligsinnede» hvalene er best egnet til å gi kundene en vellykket opplevelse. Debatten om hvorvidt hvalen er mest verdt død eller levende er komplisert og vil antakeligvis forbli uløst. Hvalsafariindustrien og de som motsetter seg hvalfangst på etisk grunnlag hevder at når alle fordeler til lokale bedrifter som hoteller, restauranter og andre turisttilbud blir regnet med, i tillegg til det faktum at en hval kan bare drepes en gang men sett mange ganger, veier det økonomiske hensynet mer til fordel for ikke å drive hvalfangst. Dette økonomiske argumentet er spesielt en kappestrid på Island, som har noen av de best utviklede hvalsafariene i verden^{[trenger referanse]}, og hvor fangst av vågehval begynte på ny i august 2003. Debatten kan ikke i samme grad overføres til antarktisk farvann, hvor Japan ønsker å drive fangst, ettersom det finnes langt flere vågehvaler der, samtidig som det er langt færre hvalsafarier. Mange såkalte u-land som Brasil, Argentina og Sør-Afrika (skjønt det kan diskuteres om disse spesifikt er u-land^{[trenger referanse]}) påstår på sin side at hvalsafari er en voksende milliardindustri, og at den gir større statlige inntekter og jevnere fordeling av fortjenestene enn det som hadde vært tilfelle med kommersiell hvalfangst utført langt ute til havs av hvalfangstskuter fra fjerntliggende i-land^{[trenger referanse]}. Disse landene forsvarer sin rett til den uskadelige bruken av hvalressurser og nekter å bøye seg for presset fra hvalindustrien om å tillate gjenopptakelse for hvalfangst i deres områder. Foruten Indonesia driver intet land på den sørlige halvkule hvalfangst og har heller ingen planer om det^{[trenger referanse]}. Forslag om å forby hvalfangst sør for ekvator blir forsvart av de ovennevnte u-landene samt Peru, Uruguay, Australia og New Zealand, som motsetter seg sterkt en fortsettelse av japansk hvalfangst i Antarktis^{[trenger referanse]}.

Forkjemperne for hvalfangst fremhever at motstandernes argumenter impliserer at fangstvirksomheten blir gjort på en ikke-bærekraftig basis^{[trenger referanse]}. Hvalfangere vil si at dersom hvalfangsten foregår bærekraftig, må argumentet om at hvalsafariindustrien og hvalfartsindustrien er i konkurranse være feil, og at sammenhengen debatten i seg selv har en slagside til fordel for anti-hvalfangstretorikk. Hvalen er det største dyret i verden; én enkel fangst gir betydelig mer kjøtt en det som er tilfelle med en rekke andre dyr. Hvalfangst o.l. fortsetter å sørge for arbeidsplasser og økonomisk stimulering for fiskeri-, logistikk- og restaurantnæringene. Hvalfangsttilhengere har generelt ingenting imot bruk av hvaler som turistattraksjoner; det er tross alt bare en annen måte å ta i bruk hvalen som en ressurs.

Spørsmålet om graden av intelligens hos hvaler har også blitt debattert, primært av motstandere av kommersiell hvalfangst, fordi enkelte påstår at hvalens intelligens er på nivå med menneskets^{[trenger referanse]}. Ingen vitenskapelige undersøkelser har kunnet gi solid bevisførsel for slike påstander. Noen undersøkelser har allikevel vist at hvaler kan være i stand til visse typer atferd som ellers bare assosieres med mennesker, primater og andre dyr ansett som uvanlig intelligente, som griser^{[trenger referanse]}.

Det meste av forskningen på hvalintelligens har bestått av atferdsundersøkelser utført på delfiner^{[trenger referanse]}. Tumlerdelfinen, for eksempel, kan gjenkjenne sitt eget speilbilde. Til tross for det har delfiner scoret lavere enn ildre når det gjelder tilegnelse av informasjon. Generelt blir både delfin- og griseintelligens rangert høyere enn hos hunder, og lavere enn hos mennesker^{[trenger referanse]}. På den andre siden er det nærmest umulig å overføre slike tester til hvaler generelt^{[trenger referanse]}.

Uansett hevder mange anti-hvalfangstaktivister at dyr under cetacea-ordenen er blant de mest intelligente utenom mennesker, og at det derfor er moralsk forkastelig å fange dem for mat^{[trenger referanse]}. Tilhengere av hvalfangst vil da svare med å si at uansett hvor intelligente hvaler kan være, er også bl.a. griser blant de mest intelligente dyrene. Dersom man først er motstander av hvalfangst, men samtidig ikke motsetter seg at man spiser svinekjøtt, vil man ha litt av et forklaringsproblem, uansett hvilke andre betraktninger man trekker inn. Følgelig vil tilhengere av hvalfangst si at hvis dreping og spising av andre relativt «intelligente» landdyr ikke er et problem, kan ikke protester mot dreping og spising av hvaler være logisk grunnet på påstått hvalintelligens.

Hvalfangere sier at hvalfangst er en nødvendighet for en suksessfull drift av kommersielle fiskerier, og dermed den store tilgjengeligheten av mat fra havet som forbrukere har blitt vant med^{[trenger referanse]}. Dette argumentet blir særskilt fremhevet i atlantiske fiskerier^{[trenger referanse]}, for eksempel hva angår torsk og lodde i Barentshavet. En vågehvals årlige inntak består av 10 kg fisk per hver kg kroppsmasse (Sigurjónsson og Vikingsson, 1997^{[trenger referanse]}), som setter et stort press på fiskearter som blir kommersielt utnyttet. Flere hvalfangere hevder til og med at det er nødvendig med en viss grad av hvalfangst for at det skal være tilstrekkelig med fisk for mennesker^{[trenger referanse]}. Hvalfangstmotstandere mener dette argumentet er inkonsekvent; hvis hvalfangsten er liten nok til ikke å påvirke hvalbestanden negativt, vil det også være for liten til å påvirke fiskebestander positivt^{[trenger referanse]}. For å gjøre mer fisk tilgjengelig ville man måtte drepe flere hvaler, noe som igjen ville true bestandene. Hvalfangere vil svare med at noe av hensikten med fangsten nettopp er å holde bestander i sjakk, og ikke å true dem med utryddelse. Professor Daniel Pauly, direktør for Fiskerisenteret ved University of British Columbia kom inn i debatten i juli 2004 da han presenterte et dokument i anledning IWCs 2004-møte i Sorrento^{[trenger referanse]}. Paulys primære forskning har dreid seg om de minkende fiskebestandende i Atlanterhavet, med hjelp av ”Sjøen rundt oss-prosjektet” (Sea Around Us Project). Denne rapporten ble dog gitt i oppdrag av Humane Society International, en aktiv anti-hvalfangstlobbygruppe. I rapporten står det at selv om hval- og selarter er anslått til å spise 600 millioner tonn mat per år (sammenlignet med bare 150 millioner tonn spist av mennesker), så er den typen mat som hvalarter spiser mye av ikke særlig ettertraktet av mennesker (som f.eks. dyphavsblekkspruter og krill). Videre hevder rapporten at de stedene hvor hvaler og mennesker fanger fisk bare overlapper i liten grad. I et intervju med BBC^{[trenger referanse]} uttalte Pauly; «Hovedsaken er at mennesker og sjøpattedyr kan leve sammen. Det er ingen vits i å krige mot dem for å ha fisker å fange. Og det er visselig ingen grunn til å skylde på dem for kollapsen i fiskeriene. Det er virkelig kynisk og uansvarlig av Japan å hevde at u-land ville tjene på å høste av sjøpattedyr. Det er de rike landene som suger fisken ut av de fattige landenes egne hav.» I rapporten tar Pauly også for seg mer indirekte effekter av hvalens matvaner på tilgangen på fisk for fiskeriene. Han konkluderer med at hvaler ikke er en betydelig årsak til at fiskebestander minker verden over.

Matvanene hos hvaler varierer allikevel med art så vel som sesong, sted og tilgjengelighet av byttedyr. F.eks. består spermhvalens byttedyr hovedsakelig av mesopelagisk blekksprut^{[trenger referanse]}. På Island rapporteres det derimot at hvalene i all hovedsak spiser fisk (Sigurjónsson, et al 1998^{[trenger referanse]}). Vågehvaler er kjent for å spise en lang rekke fiskearter som f.eks. krill, lodde, sild, sandål, makrell, torskefisker generelt og torsk, sei og hyse spesielt (Haug et al, 1996^{[trenger referanse]}). Vågehval anslås å forbruke 633 000 tonn atlantisk sild i året i deler av det nordøstlige Atlanterhavet (Folkow et al, 1997^{[trenger referanse]}). I Barentshavet anslås det at et netto økonomisk tap på 5 tonn torsk og sild per fiskeriresultat for hver eneste vågehval i bestanden på grunn av fiskeinntak^{[trenger referanse]}.

• Joost C. A. Schokkenbroek (2008). Trying-out: An Anatomy of Dutch Whaling and Sealing in the Nineteenth Century, 1815-1885. Amsterdam: Aksant Academic Publishers. ISBN 9-052-60283-2; ISBN 978-9-052-60283-7
• Joh. N. Tønnesen og Arne Odd Johnsen (1959–1970). Den moderne hvalfangsts historie. Opprinnelse og utvikling, Norges hvalfangstforbund, Aschehoug, Oslo. 4 b. ill.
• Karlsen, Kjeldsberg, Sandnes, Hay, Juul (red.): Båten, bruket og fangsten ISBN 978-82-8090-020-3
• Sandbæk, Sandnes, Juul (red.): Båten som bedrift ISBN 978-82-8090-021-0

• Den internasjonale hvalfangstkommisjonen
• Norsk hvalfangst
• Fangst
• Jakt

• (en) Whaling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Whaling – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseums hjemmeside
• Hvalfangstmuseets samlinger på Digitaltmuseum.no
• Lenkesamling om hvalfangst på Sandefjord bibliotek Arkivert 17. februar 2007 hos Wayback Machine.
• Online-dokumentar om hvalfangerne fra Lamalera
• Christmas 2005: Greenpeace konfronterer japanske hvalfangere i Sørhavet Arkivert 16. juni 2006 hos Wayback Machine.
• Julen 2005: Åpent brev til Greenpeace Japan fra Japanese Institute of Cetacean Research (PDF)
• Greenpeace-side om hvalfangst
• High North Alliance
• Hvalfangsten i korte trekk
• Hvalfangstarkiver.no