Harpunkanon som hvalfangstpioneren og skipsrederen Svend Foyn, opprinnelig selfanger, utviklet på 1860- og 1870-tallet for effektiv hvalfangst i Finnmark. Legg merke til den vridde harpunen (foran i bildet) som viser «hvalens krefter».
Hvalfangst med harpunkanon på 1940- eller 50-tallet.
I 1843 prøvde skipsreder Christian Stephansen fra Arendal seg på Norges første pelagiske hvalfangstekspedisjon i Stillehavet.[2] Forsøket ble ikke vellykket økonomisk, så det gikk flere tiår før norske hvalfangere prøvde seg på fangst i sydligere strøk.
I siste halvdel av 1800-tallet var det hvalfangst i Nord-Norge som gjaldt. Ny teknologi som granatharpun og bedre skip bidro til vekst i næringen. Når Stortinget nedla forbud mot hvalfangst i 1904, skyldtes det press fra de norske fiskerne som savnet hvalen til å jage fiskestimene inn mot land.[3] Rundt 1900 drev Norge hvalfangst verden over, blant annet utenfor Afrika. På begynnelsen av 1900-tallet skulle Vestfold og spesielt Sandefjord innta tronen som verdens hvalfangstmetropol.
Samtidig kom en effektiv metode for å herde hvalolje til hardt fett som kunne blandes i såpe, margarin og sprengstoff. Først og fremst var det stormaktenes opprustning og behov for sprengstoff som forårsaket den voldsomme prisstigningen på hvalolje fra 1905. Etter at foredlingsfabrikken Denofa åpnet i Fredrikstad i 1912, ble en stor del av norsk hvalolje herdet der.[4]
Vestfoldingene tjente store penger på fangst i Antarktis. Hvalfangst i dette området fortsatte helt frem til 1960-tallet. Avviklingen hang sammen med overbeskatning og internasjonale fangstrestriksjoner.
Fangstregulering
Hvalkomiteen (1924) og Hvalrådet (1929) ble opprettet for å koordinere norske interesser i internasjonal hvalfangst, spesielt i Antarktis. I 1938 ble det innført krav til konsesjon. På 1950-tallet kom regler om maksimumsfangst per båt og bestemmelser om at lisenshavere skulle være fiskere som eide båtene og selv deltok i fangsten. I 1976 ble det innført årlige maksimalkvoter.
Ressurssituasjonen
I 1982 vedtok Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) en fangststopp (moratorium) for all kommersiell hvalfangst med virkning fra 1986. Norge reserverte seg mot stans i småhvalfangsten i Nordøst-Atlanteren, men innførte midlertidig stans i vågehvalfangsten fra 1987, i påvente av bedre kunnskap om bestandsstørrelsen. Vitenskapskomiteen i IWC har lagt fram både sikrere bestandsanslag og en revidert forvaltningsprosedyre, men kommisjonen har siden 1990 likevel ikke vært villig til å revurdere moratoriet og fangstkvotene.
I 2004 ble vågehvalbestanden i de områdene i Nordøst- og Sentralatlanteren hvor Norge driver fangst anslått til 107 000 dyr – stor nok til å gi grunnlag for bærekraftig høsting. Totalbestanden i Sentralatlanteren ble i 2001 anslått av Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen til 63 500 dyr.
Etter et opphold på fem år for studier av bestandsgrunnlaget, vedtok regjeringen at fangsten av vågehval skulle gjenopptas i 1993. Reservasjonen mot fangststoppen er hjemlet i Artikkel V i hvalfangstkonvensjonen. Norges juridiske rett til å drive vågehvalfangst er dermed ikke omstridt.
De norske kvotene baseres på vitenskapskomiteens reviderte forvaltingsprosedyre, og var i 2012 på 1.286 dyr.[5]
I januar2007 fikk imidlertid en rekke hvalarter endret sin status på den internasjonale rødlista for truede arter og regnes nå som bærekraftige arter igjen. Dette kan føre til ny fangst på arter som lenge har vært totalfredet. Artene som omfattes av endringen er i tillegg til vågehval, også knølhval, hvithval, narhval, kvitnos, kvitskjeving og nise.[6]
Fangstmetode
Gammel kanon med kaldharpun
Hvalskuta er en vanlig fiskeskøyte rigget for hvalfangst, med et mannskap på 3–8 personer. Vågehvalfangst foregår som regel ved at båten enten legger seg til ro og venter på at hvalen skal komme på skuddhold, eller manøvreres mot det stedet hvor den ventes å komme til overflaten neste gang. Det ble i sin tid reist kritikk mot avlivingsmetodene, og det er lagt ned et stort arbeid med å forbedre dem slik at dyret dør raskest mulig.
Foreløpige resultater indikerer at rundt 80 % av dyrene dør momentant. Det er sannsynlig at flere av de dyrene som ikke er registrert momentant døde, har mistet bevisstheten momentant og dermed ikke kjent smerte. Under 0,5 % måtte avlives med omskudd.[7] Hvert år, før fangsten begynner, må alle skyttere gjennomgå et kurs der skyting og avliving er et sentralt tema. I tillegg er det obligatoriske skyteprøver med både harpunkanon og rifle.
Referanser
^Bratrein, Håvard Dahl: «Ottar» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 27. desember 2021 fra [1]
