Svend Foyns ishavsflåte tar farvel på begravelsesdagen 8. desember 1894. Fra venstre: «Morgenen», «Freya», «Haabet», «Immanuel», «Arctic», «Spes & Fides» og «Providentia».Svend Foyns bedehus i krysset Øvre Langgate og St. Olavs gate.
Foyn reiste til sjøs i ung alder og ble skipper allerede da han var 24 år. Han studerte språk i Frankrike og England, seilte på Spania og Frankrike og drev samtidig med eksport og import. Han gjorde et banebrytende arbeid innen selfangst og skapte en betydningsfull ny næringsvei. Han deltok selv i en selfangstekspedisjon i 1844 og tegnet en ishavsskute som ble mønster for bygging av slike.
I 1860-årene la Svend Foyn grunnlaget for moderne industriell hvalfangst. Fra 1864 drev han eksperimentell hvalfangst i Finnmark, og han kombinerte tre faktorer: Harpun og granat ble bygd sammen til en moderne granatharpun og plassert i en ny type hvalbåt med dampmaskin. Granatharpunen ble utviklet med bistand fra Morten Thrane Esmark.
Verdens første dampdrevne hvalfangstskute, «Spes & Fides», ble bygd for Svend Foyns regning i 1864 ved Nylands mekaniske verksted i Christiania. Fartøyet var 94 fot langt, med en 20 hestekrefters maskin; maksimal fart var syv knop. Fartøyet var utstyrt med dampmaskin og skonnertrigg. I 1863 fikk han laget verdens første granatharpun med eksploderende hode. Fangsvåpenet var basert på Erik Eriksens og Jacob Nicolai Walsøes idé og design. I 1864 ble kanonen montert på verdens første dampdrevne hvalfangstskute.
Fra 1873 var hvalfangsten i Finnmark lønnsom næring. 14. januar 1873 fikk Foyn patent på sitt fangstsystem, og han fikk fangstmonopol på hval fra 1873 til 1882. I 1877 fikk Foyn konkurranse av Jarfjordselskapet, og i 1880 av Hvalfangserselskabet Vestfold. I 1881 inngikk Foyn kontrakt med rederiet O.B.Sørensen i Arendal om bruk av Foyns fangstteknikk.
I 1881 var det en hel flåte fra Vestfold som drev hvalfangst i Finnmark. 169 mann fra Vestfold deltok i fangsten, og de fanget 285 hval.[9]
Svend Foyn revolusjonerte hvalfangsten, på godt og vondt. Ved sin død etterlot han seg en formue på 4 millioner kroner. Industrien han utviklet skulle etter mange år nesten utrydde de største havpattedyrene, blåhvalene.
Foyn bidro med finansiell støtte til misjonsvirksomheten og til oppførelse av arbeiderboliger, bedehus, skoler og barnehjem i Tønsberg. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1853, forfremmet til kommandør i 1870 og mottok storkorset i 1893. I en kåring i 1989 skulle det avgjøres hvem som var tidenes største Vestfold-kjendis. Her fikk Svend Foyn en stemme mer enn skøyteløperen Fred Anton Maier, og på tredje- og fjerdeplass kom henholdsvis Thor Heyerdahl og Trygve Bratteli.[10]
Svend Foyn har etterlatt seg et arkiv. Det er på 11,4 hyllemeter og dekker årene 1842–1894. Arkivet inneholder kopibok, flere serier med korrespondanse og regnskap. Arkivet inneholder også en dagbok fra 1862–1883, denne er en del av Norges dokumentarv. Arkivet er oppbevart hos Vestfoldarkivet.
Svend Foyn er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
^Bjarne Berulfsen: Norsk uttaleordbok, Aschehoug 1969, s. 107.
^ Arne Odd Johnsen: Finnmarksfangsten. I Den moderne hvalfangsts historie. Opprinnelse og utvikling. Bind I. Oslo 1959.
^Gjermundsen, Tom A., red. (juni 2014). «Fred Anton Maier – tidenes beste idrettsutøver i Vestfold». Tønsbergs Turnforening 150 år – 1864–2014. Tønsberg: Cicero Grafisk. s. 83. ISBN9788299372886.
Kilder
Anders Svors statue av Svend Foyn på Svend Foyns plass rett ved Tønsberg domkirke ble «skiænket Tønsberg By av Hvalfangere 1915».
Foto: 2015
Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Grøndahl & Søns Forlag, Oslo, 1947
_Norwegian_whaling_magnate_Portrait_Colorised_photo_1894_Slottsfjellsmuseet_Museum_T%C3%B8nsberg_Norway_2020-01-21_DSC02149_adusted.jpg)
