Johan Sverdrup ble født på Sem like ved Tønsberg. Hans far, Jacob Sverdrup (1775–1841) (Jacob Liv Borch Sverdrup) var en ledende jordbrukspioner, og han startet den første landbruksskolen i Norge i 1825.[8]Georg Sverdrup, Jakobs bror, var professor og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll der han spilte en sentral rolle i utformingen av Grunnloven.[9] Jakobs søster, Elisabeth Sverdrup (1773–1865) var huslærer for sine nevøer Johan og Harald Ulrik. Elisabeth Sverdrup var selvlært innenfor flere akademiske fag og lærte seg dessuten tysk i København, og hun var sterkt påvirket av opplysningstidens ideer. Hun fikk Johan Sverdrup til å studere Rousseau og han lærte om Garibaldis virke i Italia.[10]Hilde Diesen mener det særlig var fra "tante Lise" at Sverdrup fikk sine radikale ideer.[11]
Tidlig karriere
Johan Sverdrup tok embetseksamen i jus i 1841. Året før, 1840, foretok han den første bestigning av Norges syvende høyeste fjell, Surtningssui på 2368 meter over havet. Denne store friluftslivsprestasjonen gjorde ham for en kort tid til det menneske i Norge som hadde vært høyest i landet.
Han arbeidet som sakfører i Larvik, og fra 1851 til 1858 representerte han denne byen og Sandefjord på Stortinget. I 1858 bosatte han seg permanent i Christianias utkant og representerte frem til 1885Akershus amt. Han ble raskt en av de ledende opposisjonsmennene på Stortinget. Han aksepterte bondelederen Ole Gabriel Uelands store autoritet, men gjennom sin allianse med Ueland klarte han å få utvidet og delvis organisert opposisjonen slik at den omfattet store deler av bøndene og de radikale embetsmennene på Stortinget. Han forsøkte å få til en mer formell organisering av embetsmannsopposisjonen gjennom det såkalte sagførerpartiet, men tiden var ikke moden for et så radikalt skritt.
På vei mot et politisk parti
I 1870 døde de to ledende politikerne i landet, Ole Gabriel Ueland, bondegruppens ubestridte leder, og Anton Martin Schweigaard, de ministerielles like ubestridte leder. De ministerielle fikk ingen ny lederskikkelse av samme format, men i bondegruppen gikk ledelsen over til Søren Jaabæk. Jaabæk var en markert og kontroversiell politiker. Hans tilnavn, Neibæk, henspiller på hans motvilje mot alt som kunne øke statens utgifter. Selv reformer som gavnet bøndene og deres innflytelse på styre og stell kunne han avvise utfra sin motstand mot økte statsutgifter.
Jaabæk på sin side anerkjente Sverdrup som den ledende strategen innen opposisjonen. Så lenge Sverdrups tanker ikke var for dyre, kunne han regne med Jaabæks støtte. Ved siden av sin spareiver var Jaabæk en uhyre dyktig organisator. Hans «Bondevenforeninger» fantes etterhvert over nesten hele landet, og de kan på mange måter sees som en forløper for det kommende Venstre-partiet.
I 1869 sanksjonerte kong Carl XV beslutningen om årlige Storting. Tidligere hadde Stortinget møttes hvert tredje år, og det viste seg etter hvert som det norske samfunnet ble mer sammensatt og komplisert, at dette var for sjelden. Samtidig var det ingen tvil om at en slik reform ville styrke Stortingets innflytelse på det politiske livet.
Regjeringen mente derfor at det var naturlig at denne reformen førte til en reformpause og at regjeringen fikk gjenytelser, blant annet gjennom oppløsningsrett.
Statsrådssaken gjenopptas
I de siste årene hadde synet på Statsrådssaken endret seg totalt. Med en økende samling av opposisjonen, noe regjeringen så på med stor uvilje og mistro, var betydningen av statsrådenes nærvær i Stortinget ikke lenger så interessant. Derimot var opposisjonens mulighet for å stille statsrådene begrunnede spørsmål, ja, til og med ytre mistillit, en mulighet som Sverdrup så som et skritt på veien mot det som var blitt hans politiske mål. I 1872 sa Johan Sverdrup:
«I det øieblik, at al makt og kraft samles her i denne sal til afgiørelse af samfundets høieste og vigtigste anliggende, gaar der en stor vækkelse ud over landet ... Der kan ikke lenger regieres uden Storthinget, der maa regieres med Storthinget.»
Solheimløkken, hvor Sverdrup bodde i perioden 1865-74. Da Frogner ble en del av Kristiania måtte Sverdrup flytte for fortsatt å kunne representere Akershus på Stortinget
Foto: Kjetil Ree
Uansett fortolkning var det klart for Sverdrup at noen fullt selvstendig kongemakt eller statsrådsmakt kunne og skulle Norge ikke ha. Stortinget var de folkevalgte. Der måtte maktens sentrum være.
I 1872 ble Statsrådssaken vedtatt, men kongen nektet sanksjon med den begrunnelsen at det var gått for kort tid etter innføringen av årlige Storting. Man fikk ta det litt roligere og se an betydningen av denne reformen først. I 1872 døde Carl XV, og hans bror Oscar II overtok. Han opprettet nå det statsministerembetet i Christiania som Carl XV i 1859 mot sin vilje var blitt tvunget til å ikke innføre. Dermed ble lovteksten i Statsrådssaken endret ørlite fordi det nå sto statsministrene i stedet for statsministeren. Saken ble uansett igjen vedtatt i 1874, og nok en gang ble sanksjon nektet. Det samme gjentok seg i 1877 og 1880.
Dermed hadde man kommet opp i et politisk uføre. Statsrådsaken var nemlig en grunnlovssak, så langt var det greit. Men Grunnloven, som hadde klare bestemmelser om kongelig veto i lovsaker, hadde totalt unnlatt å si noe om kongelig veto i grunnlovssaker. Denne unnlatelsen gav rom for tre tolkninger:
1) Kongen hadde ikke noe grunnlovsveto
2) Kongen hadde absolutt veto i grunnlovsspørsmål
3) Kongen hadde utsettende veto i grunnlovsspørsmål som i alle andre lovsaker
I praksis hadde Sverdrup oppgitt den første posisjonen, som han prinsipielt mente var den korrekte, ved å la saken komme til behandling tre ganger – eller i realiteten fire. De ministerielle holdt beinhardt på at kongen måtte ha absolutt veto i grunnlovsspørsmål. Problemet var at nå hadde saken vært oppe tre ganger, og kongen hadde nektet sanksjon tre ganger. Hva skulle så Sverdrup og hans store majoritet gjøre for å unngå å akseptere alternativ 2?
Striden blir hardere
Objektivitet: Denne seksjonens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.
Denne striden som i og for seg hadde startet som et spørsmål om en politisk reform, hadde nå blitt en storpolitisk krise. Ingen av partene kunne trekke seg tilbake uten å oppgi noe svært vesentlig. Kongen hadde nok kunnet sanksjonere uten å oppgi tanken om absolutt veto, men statsrådene under ledelse av statsminister Frederik Stang ville overhodet ikke være med på noe slikt.
For Sverdrups fløy var det umulig å trekke seg tilbake. Da ville de ha innrømmet et politisk nederlag med enorme konsekvenser, og tanken om Stortingets større betydning ville ha vært mer eller mindre umulig å gjennomføre uten kongens aktive støtte. Sverdrup valgte en vei som skulle få konsekvenser.
Den eneste demokratiske muligheten Sverdrup hadde igjen, var å stille regjeringen for riksrett. Dette våpenet var det eneste man kunne bruke for å få noen avsatt frem til 1884, hvor parlamentarismen medførte at man kunne stille et mistillitsvotum mot regjeringen eller enkelte statsråder.
Aldri tidligere hadde et valg vært preget av så mye agitasjon og valgkamp som dette valget. Selv om man ikke formelt hadde partier, var det vanskelig å bli valgt uten å gi uttrykk for om man støttet Sverdrup eller regjeringen. Sverdrup vant en knusende seier i 1882. Hans Venstre, som partiet kom til å hete, fikk 83 av 114 representanter. Venstre satt dermed med flertallet i Lagtinget og dessuten en stor majoritet i Odelstinget. Siden Lagtinget er riksrettsdommere, var det vesentlig for Sverdrup å få plasert sine tilhengere der, fordi han regnet med at Høyesterett, som utgjør resten av riksretten, trolig ville stemme mot å dømme statsrådene. Ettersom Odelstinget beslutter riksrett, trengte han et bekvemt flertall der også.
Opposisjonen var lammet, og riksretten trådte sammen høsten 1883. Utpå senvinteren var alle statsrådene dømt – noen til å miste sitt embete som statsråder, andre måtte betale bøter, men regjeringen var falt. I juni 1884 spurte kongen om Sverdrup ville bli statsminister og lede de forskjellige departementene. For første gang ble en politiker utnevnt til regjeringssjef fordi han hadde et flertall av stortingsrepresentantene bak seg. Parlamentarismen hadde fått sitt første gjennombrudd i Norge, og kongen og embetsmennene hadde lidd nederlag.
Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj, og preget av mye turbulens. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre: Rene Venstre og Moderate Venstre.
Saken med Alexander Kiellands dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet. Den gikk over til Johannes Steen og Viggo Ullmann.
Sverdrup, som hadde vist seg som en meget dyktig strateg i opposisjon lykkes mindre med dette som statsminister. Han fikk om og om igjen oppleve at regjeringens reformforslag ble nedstemt eller totalt endret i Stortinget. Sverdrups fløy besto av det som etterhvert kom til å bli kalt Vestlands-venstre, avholdsfolk, målfolk og lavkirkelige. Mot seg hadde de den radikale fløyen i partiet, som nok var mindre, men mye sterkere. Sverdrups feil var at han ikke samlet rundt seg i regjeringen mennesker fra de ulike fløyene i partiet. Steen og Ullmann ble stengt ute, og de gjorde livet surt for Sverdrup både av personlige grunner og av saklige grunner.
Radikale Venstre, under ledelse av Steen og Ullmann, hevdet at Sverdrup burde ta konsekvensene av sine nederlag og gå av. Sverdrup på sin side, sliten og gammel, hevdet, med en viss rett, at så lenge regjeringen fikk støtte fra Høyre, behøvde den ikke å gå av. Høyres støtte til regjeringen viste seg ved valget i 1888 å ha vært en god strategi. Regjeringen hadde vist slitasje og Høyre virket modent for regjeringskontorene. I 1889 ble Sverdrup kastet i en avstemning hvor både Høyre og de radikale gjorde felles sak mot ham.
Johan Sverdrups gravsten i æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Johan Sverdrup døde 17. februar 1892 i Kristiania. Han ligger i æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Han er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
Ulike syn på Sverdrup
De fleste er enige om at Johan Sverdrup er en av de mest ruvende skikkelsene i norsk politisk historie. Men det videre synet på Sverdrup henger i stor grad sammen med politisk og historisk ståsted. Blant venstre-historikere som Sars og Bergsgaard ble Sverdrup sett på som skaperen av det moderne norske demokratiet, og i dag blir han gjennomgående fremstilt slik i historiebøker. Parlamentarismen og politiske partier har blitt en integrert del av vårt politiske liv, og Sverdrup regnes som opphavet til denne tradisjonen.
Videre fikk Sverdrup gjennomført flere reformer, som juryordningen.
Det finnes også historikere som, til tross for aksept av Sverdrups betydning på det politisk-organisatoriske området, i større grad vil peke på hans negative innflytelse på utviklingen i Norge. Det er et faktum at i de årene striden sto på, skjedde det svært mye mindre sosialpolitisk reformarbeid i videste forstand enn i tiårene før og etter. Sverdrups allianse med Jaabæk førte til at mye positivt og nødvendig stoppet opp eller ble redusert.
Noen mener at hans år som statsminister ikke var noen fordel for landet. Hans regjering tok mange initiativ, men hans manglende evne til å komme Venstres indre opposisjon i møte, førte til at mange av reformene stoppet opp eller ble endret i mindre positiv retning.
Uansett vil Sverdrup stå som den store reformatoren av det politiske liv i Norge. Det partistyrte Storting vi i dag aksepterer som selvsagt, er hans verk. Parlamentarismen er hans verk, selv om han ikke selv helt forsto konsekvensene av den.
