Lhasa apso (FCI# 227) tilhører gruppen av små tibetanske hunderaser og stammer trolig opprinnelig fra fjellene i Tibet. Denne lille hunden hevdes å ha eksistert i århundrer og ha vært en favoritt i hjemlandet.
Tempelhunder fungerte som vakthunder og var små av praktiske årsaker, for de fungerte også som sengevarmere og fulgte gjerne i helene på sine «eiere» (munkene og andre mennesker) når disse hadde et ærend. Hundene munkene hadde ble betraktet som «små løver», noe som ga dem stor verdi og høy anseelse, for løven har en sentral plass i østlig kultur og symboliserer styrke og samhold.
Denne kombinasjonen har ført til en rekke misforståelser. De små tibetanske hundene har i vestlig kultur feilaktig blitt kalt hellige, men det har de aldri blitt regnet som i Tibet. De ble heller aldri alet opp i klostrene spesielt, selv om nok noen også kom til i slike omgivelser. Tibetanere ser ikke på hunder som hellige, men deres buddhistiske tro på reinkarnasjon oppmuntrer til godhet mot alle dyr. Slik godhet kom gjerne til uttrykk rundt de hellige klostrene i Tibet, der gatene ofte var (og er) fulle av løshunder. Pilegrimens behandling av disse hundene har så feilaktig av vestlige blitt tatt til inntekt for at hundene som bodde i de hellige klostrene også var hellige.
Hvor gammel lhasa apso er blir et spørsmål om hvordan man regner alder. Som alle andre hunder nedstammer også denne fra urhunder, men dette er så fjernt i tid at det ikke på noen måte kan tas til inntekt til dagens hunderase. En rekke nettsteder og bøker om hunder har gått langt i å rettferdiggjøre at lhasa apso skal ha vært en slags favoritt for Dalai Lama gjennom århundrer, men dette medfører ikke riktighet og savner dokumentasjon. Lhasa apso har fått navn etter hovedstaden i Tibet, der såkalte apsohunder lever som løshunder. Navnet betyr rett og slett langhåret hund fra Lhasa. Det gjør de imidlertid over store deler av Tibet, der typen kalles apso (som betyr langhåret) og ser ganske annerledes ut enn de utstillingshundene vi kjenner fra vesten. Lhasa apso og apso er da heler ikke samme hund. De skiller seg blant annet gjennom å ha ulik pelsstruktur.
Lhasa apso kan derfor sies å være en moderne vestlig variant av den opprinnelige apsohunden, og som sådan ble den formet først i moderne tid. Til vesten kom apsohundene først mot slutten av 1920-tallet, og den første rasestandarden ble fastsatt i Storbritannia i 1934. Storbritannia er i dag også ansvarlig for rasestandarden. Man kan derfor hevde at lhasa apso først ble formet i perioden etter dette, og da helst av britiske oppdrettere på 1950-tallet og framover. Til Norge kom rasen først på 1970-tallet.
Utseende, anatomi og fysikk
Lhasa apso er en liten hund med langstrakt, kompakt kropp. Hodet er rundt og skallen noe smal. Måtlig stopp og rett neserygg. Snutepartiet må ikke være kvadratisk og den skal helst ha et komplett tannsett. Øynene er middels store og skal være mørke. Den har hengeører med rikelig hårbekledning. Ryggen er rett, bakdelen er velutviklet og lendet kraftig. Halen er høyt ansatt og har rikelig behåring. Den bæres over ryggen. Lemmene er korte og muskuløse, og labbene runde i formen (kattefot) og har sterke poter på undersiden. Idealhøyden er 25,4 cm for hanner, mens tispene gjerne er noe mindre. Vekten skal være 4-7 kg, avhengig av kjønn og type.
Pelsen er lang og rikelig, slett og relativt hard (nærmest stri). Underullen er måtlig tett. Behåringen (hårtufsen) på hodet er lang og skal henge ned langs sidene. Snutepartiet har velutvilet skjegg. Flere farger og nyanser er tillatt, herunder også kombinasjoner med flere farger.
Av type er lhasa apso livlig, modig, selvsikker og lojal, men gjerne litt mistroisk overfor fremmede. Den vil varsle når det kommer fremmede, men det er ingen bråkebøtte som står og gjør hele dagen. Den regnes også som en stødig hund for barnefamilier. Pelsen trenger daglig stell, men rasen regnes ellers som sunn.
Referanser
^Heidi G. Parker, Lisa V. Kim, Nathan B. Sutter, Scott Carlson, Travis D. Lorentzen, Tiffany B. Malek, Gary S. Johnson, Hawkins B. DeFrance, Elaine A. Ostrander, Leonid Kruglyak. Genetic Structure of the Purebred Domestic Dog. Science 21 May 2004. Vol. 304. no. 5674, pp. 1160 - 1164. DOI: 10.1126/science.1097406
