Han er en av de mest betydningsfulle personer i dansk historie, og for utviklingen av dansk identitet og nasjonalfølelse på 1800-tallet. I Norge er han særlig kjent som salmedikter og som mannen bak folkehøgskolen.[13]
Bakgrunn
Grundtvig var yngste sønn av sognepresten Johan Ottosen Grundtvig i Udby sogn ved Vordingborg, og og hans kone Catherine Marie Bang. Grundtvig hadde tre brødre - Otto, Jacob og Niels - og en søster, Ulrikke Eleonora. Jacob (1775-1800) og Niels (1777-1803) døde begge kort etter ankomst til Fort Christiansborg, den dansk-norske kolonien på Gullkysten,[14] mens Otto (1772-1843) ble prest i Gladsaxe.[15] Ulrikke Eleonora (1782-1805) døde av sykdom.[16] Som niåring ble N.F.S. Grundtvig sendt til Vejle der han fikk privatundervisning som forberedelse til latinskolen i Århus. Han tok en god eksamen derfra[17] og tok deretter fatt på teologistudiet i København. Som student leste han mye, spilte iblant hasard og tok en utmerket embedseksamen uten å ha vist noen større interesse for faget. Hans fetter Henrik Steffens inspirerte ham til å skrive selv,[18] og da Steffens døde mange år senere, priste Grundtvig sin fetter i en dråpa som «lynildsmannen» som hadde vekket hans åndelige bevissthet.[19]
Grundtvig var preget av opplysningstidens kristendomsforståelse, men som huslærer på Egeløkke herregård[20] på Langeland i 1805 forelsket han seg så håpløst i husets frue, Constance Leth, at han åpnet seg for romantikkens filosofi og diktning, slik han hadde møtt den hos Henrik Steffens, Adam Oehlenschläger, Goethe og Schelling. Han så for seg å vekke det danske folk ved hjelp av norrøn mytologi og kristendommen, som han jevnstilte: «Høye Odin, hvite Krist, slettet ut er eders tvist, begge sønner av Allfader».[21] I 1808 forlot han Egeløkke og dro til København der han arbeidet som lærer, skrev om norrøn mytologi, og ble kjent for innskriften på minnestøtten[22] på Sjællands odde for de falne fra linjeskipet «Prinds Christian».[23] Da hans far ba ham bli hans kapellan, måtte Grundtvig først ordineres, og det skjedde med prøveprekenen «Hvi er Herrens ord forsvundet af hans Hus?»[24] 17. mars 1810 stod han 26 år gammel i den nesten tomme Regenskirken i København og angrep samtidens prester for deres dårlige prekener. Det var ikke lenger Kristi ord som ble forkynt, bare «forfengelig snakk om alskens småting på jord». I stedet gjaldt det å «mandigen svinge ordets kraftige sverd mot synd og vantro, uten å akte på tidens lettsindige spott». Etterpå utga Grundtvig prekenen, og vakte da slik oppsikt at en gruppe københavnske geistlige klaget ham inn for kanselliet for å ha kritisert prestestanden. Til sist måtte universitetets rektor gi ham en reprimande for den samme prekenen som sensor, professor P.E. Müller, hadde gitt karakteren «utmerkelse».[25]
I alt dette oppstyret utsatte Grundtvig å dra hjem til foreldrene. Han ble hjemsøkt av eksistensielle spørsmål, «som en hammer som knuser klipper», om han selv var en kristen? Grundtvig var bipolar og fant seg snart fanget i angstanfall og hallusinasjoner som førte ham til randen av galskap. Venner sørget for at han kom hjem til Udby, der han gradvis gjenfant roen og troen. Denne krisen i 1810/11 ble et skille som sendte livet hans i en ny retning. I 1812 utga han Verdenskrønike der han kritiserte opplysningstiden som «det ravgale (= sprøytegale) århundre», der folk angivelig regnet det for «opplysning» å forkaste troen. Igjen vakte hans ytringer stor oppsikt og forårsaket en rekke feider. Det ble vanskeligere for ham å holde prekener, siden mange prester ikke ville se ham. Selv tok han avstand fra både pietister og rasjonalistiske prester.[26]
Fra 1810 og frem til farens død i 1813 bodde Grundtvig som hans kapellan i sitt barndomshjem i Udby, i de rommene som i dag vises frem som hans minnestuer.[27]
Grundtvigs minnestuer i Udby, der han vokste opp og bodde flere år som voksen.
Reformator
I økende grad viet Grundtvig seg til et kall der han opplevde seg selv som kirkens reformator. Sammen med to andre unge teologer, A.G. Rudelbach og J.C. Lindberg begynte han i mars 1825 å utgi Teologisk Maanedsskrift, der kampen mot rasjonalismen og «opplysningens ukristelighet» er klart formulert. Grundtvig var skremt over at opplysningstiden var opptatt av menneskelivets og moralens verdi uten å se det fra evighetens synsvinkel. Han ville låse samtidens teologer fast til en holdning de var i ferd med å forlate, til fordel for rasjonalismen med sin tolkning av bibelske skrifter og kirkens dogmer så de lot seg forstå med fornuften. Moralen ble ansett som forankret i religionen, men det ble også lagt vekt på «Christendommens historiske Sandheder», slik som apostlenes beretning om Jesu liv. Grundtvig selv hadde gjort «en makeløs oppdagelse», idet han hadde fått for seg at «kirken» var en realitet før Bibelen. Ut fra dette synspunktet kunne ikke han lenger vise til Bibelens ord som garantist kristendommens troverdighet.[28]
I 1826 utga skriftteologen, professor H.N. Clausen, verket Catholicismens og Protestantismens Kirkeforfatning, Lære og Ritus. Clausen hevdet her at protestantismen bygger på Bibelens ord som avdekker Jesu ånd, mens katolisismen bygger på en kirkelig autoritetstro som Clausen tok avstand fra. Bare noen uker senere utga Grundtvig et tilsvar, Kirkens Gienmæle. Egentlig interesserte han seg lite for Clausens verk, men så det som en anledning til å presentere sitt eget prosjekt, å finne kirkens grunnvoll eller lære, slik han fant den i den apostoliske trosbekjennelse. Han skrev at den var «et snurrig luftkastell, den protestantiske kirke professor Clausen går fruktsommelig med, og så narraktig en tro har det neppe vært i verden, som at en bok på én gang kan være sine leseres kunnskapskilde og trosregel, og tillike kluten til å tørke sko med». Grundtvig var dypt skuffet over at Clausen ikke tok en åndelig kamp mot ham, men i stedet anla injuriesak. Denne vant Clausen, og i oktober 1826 ble Grundtvig idømt bøte og fremtidig sensur. I mai samme år hadde han frasagt seg sin prestestilling, delvis i protest mot å måtte preke det han oppfattet som «falsk lære» i tråd med statskirkens rammer. Et avgjørende moment var også at han ikke fikk tillatelse til å bruke sitt eget sanghefte ved feiringen av den danske kirkes tusenårsfest i mai 1826.[29]
Han fikk med årene flere tilhengere, og i 1831 sendte rundt 150 av dem søknad til kongen om å få opprette en frimenighet med Grundtvig som prest. Dette ble avslått, men Grundtvig fikk lov til å preke til aftensang i den da tyske Marmorkirken. Kirkelige handlinger fikk han ikke utføre.[30]
Grundtvig, 1820.
Frihet som livsbetingelse
I 1828 var Grundtvig i audiens hos kong Frederik 6. som spurte hva han arbeidet med for tiden. Svaret var «ingenting», men han la til at han ingen planer hadde heller, om da ikke det behaget majesteten å sende ham til England for å granske angelsaksiskehåndskrifter med tilknytning til Danmarks oldtid. Kongen sørget for midler, og somrene 1829-31 tilbrakte Grundtvig i England. Han fikk stor sans for den engelske aktivitetstrangen som ga seg utslag i betydelig skipsfart og dampdrevne fabrikker. I dette så Grundtvig et utslag av «Nordens kjempeånd», og kanskje denne ånden også lot seg gjenopplive i Danmark? Han anså engelskmennenes personlige frihet som det utløsende for denne handlekraften, og stilte heretter krav om frihet på alle områder: Pressefrihet, skolefrihet, kirkelig frihet:
Som tidligere søkte han sine kilder i norrøn mytologi, og mente her å finne svar på hva et menneske er. «Folkesjelen» var Grundtvigs romantiske motvekt til den borgerlige, opplysningspregede selvforståelsen med sin dyrkelse av fornuften og Schlegels opphøyelse av «jeg»-følelsen. Det ble et kall for Grundtvig å formidle norrøn mytologi som del av folkets levende historie.[32] Slik mennesket har sin livskraft i sin ånd, bindes et folkeslag sammen av «folkeånden» som uttrykkes i dette folkets særlige myter, språk og historie. Myter var for Grundtvig ikke bare overtro, men uttrykk for det folkets høyeste åndelige forestillinger, og for et livssyn der menneskelivet oppfattes som en kamp mellom det edle mot det usle. I Haandbog i Verdenshistorie, der første bind utkom i 1833, presenterte han sitt nye menneske- og historiesyn. Historiens mål var for ham «forklaring av menneskelivet», et brudd med hans tidligere lutherske bibeltroskap. Nå mente han at menneskelivet hadde hatt verdi også før kristendommens komme, og at et sant menneskeliv er forutsetningen for å oppnå et kristent liv: «Menneske først og kristen så».[33] I Vartovbogen 1947 skrev biskop Henning Høirup (1909-95)[34] en avhandling kalt «Menneske først-. En Grundtvig-Holberg Studie» der han påviser at Grundtvig kan ha hentet dette fra Ludvig Holberg, som i Moralske Tanker fra 1744 skrev at «Børn maa giøres til Mennesker, førend de blive Christne», noe Holberg trolig har lånt fra Hans Egedes bok Det gamle Grønlands Nye Perlustration fra 1741.[35] Egede skrev her med tanke på sin misjonsvirksomhet at «Folk maa først giøres til fornuftige Mennisker, førend man kand giøre dem til Christne Mennisker».[36]
Salmene
Grundtvig var svært misnøyd med opplysningstidensPsalmebog. I anledning tusenårsfesten i 1826 for Ansgars misjonsreise til Danmark, skrev han flere salmer, deriblant «Den signede dag», men disse ble vraket av biskop Frederik Münter som fant Grundtvigs salmer uforståelige og smakløse. Ifølge Grundtvig skal salmer være lovsanger som jubler over at vi «alt er gått fra døden til livet». Her prises ikke bare frelsen, men også dette jordiske livet. På 1830-tallet dukket stadig flere av salmene hans opp i hefter som ble brukt i grundtvigske menigheter. Da presten Gunni Busck (1798-1869)[37] i 1835 hjalp Grundtvig økonomisk, kunne han leie seg et hus ved Strandvejen nordover fra København, der han trakk seg tilbake i ett år og skrev salmer. Brorson skrev julesalmer, Kingopåskesalmer, mens Grundtvig med sin lovprising av Helligåndens gjerning blant mennesker, er pinsens dikter. I 1837 utkom første bind av Sangværk til den danske Kirke, men først i 1856 ble Balles salmebok avløst av en salmebok som inneholdt 70 salmer av Grundtvig. Den danner grunnlaget for den nåværende danske salmeboken, der rundt en tredjedel av salmene er Grundtvigs.[38]
Folkehøgskolebevegelsen
I forordet til Nordens Mythologi lanserte Grundtvig høyskoleideen, som ble fulgt opp i en rekke skriv de neste tyve år. Han skilte mellom «vitenskap» og «dannelse». Vitenskap og lærdom er uansett for et fåtall, og latin, matematikk, katekismepugg og eksamensjag, hele «guttevitenskapeligheten», var i Grundtvigs øyne en død skole som vil forklare livet før det er levd. Det som trengs, er tvert om en «høyskole for folkelig vitenskap og borgerlig dannelse», rettet mot ungdom som er fylt 18 år og på vei ut i samfunnet. Det handlet ikke spesielt om å lære noe yrke, men om å fokusere på morsmålet og fedrelandets historie som skulle lære ungdommen hva det betyr å tilhøre det danske folk, for å inspirere til fedrelandskjærlighet og praktisk handling. Religion er kirkens oppgave; det menneskelige er noe annet som skolen skal ta seg av. I praksis forsøkte Grundtvig å føre tankene ut i livet med et forslag om å omgjøre Sorø akademi til «Høiskolen i Soer», men det fikk han ikke igjennom. Derimot ble en høyskole opprettet i 1844 i Rødding. Denne skolen var imidlertid verken folkelig eller grundtvigsk de første årene,[39] og pga den dansk-tyske krig flyttet den til Askov i 1865. I 1851 ble det stiftet en høyskole av Kristen Kold, som i stor grad er de danske høyskolenes far. Grundtvig selv gikk videre med et forslag om opprettelse av et felles nordisk universitet i Göteborg, der 200-300 nordiske vitenskapsfolk skulle samarbeide i et «makeløst gjestebud», som han kalte det.[40]
Folkehøgskolen er på mange måter Skandinavias bidrag til verdenspedagogikken. Grundtvig selv kalles ofte for «folkehøgskolens far» (særlig i folkehøgskolebevegelsen), selv om han selv ikke grunnla noen skoler. Men han stod bak det tankegods som skolene ble etablert med som grunnlag. Den første folkehøgskolen ble etablert i Danmark i 1844, 20 år senere i Norge. I dag er det 80 folkehøgskoler i Danmark, like mange i Norge og 150 i Sverige.
Grundtvigs idé var en skole for livet, annerledes fra datidens latinskole. Han mente at menneskene skulle opplyses og var motstander av samtidens kirkefilosofi om at mennesket skulle ledes inn i lyset. Han mente at «opplysning» er noe annet enn «oppdragelse», og den nye skolen skulle ikke påtvinge elevene de ledende klassers kultur og synspunkter. For ham var samtalen det viktigste, kommunikasjonen mellom lærer og elev skulle være levende. Læreren vet mer enn eleven, men når det gjelder viten om det som er viktig for et menneskeliv, er elev og lærer likestilte.
Grundtvig utarbeidet en plan for opprettelse av et skolesystem som skulle bestå av to adskilte institusjoner: Folkehøgskole og universitet. Bærebjelken for de to institusjonene skulle være henholdsvis Folket og Mænneskeslægten.
Enkelte norske lærere og folkeopplysere gikk på seminar i Danmark og tok med seg Grundtvigs ideer til Norge. Ole Vig kom i kontakt med Grundtvigbevegelsen i Trøndelag. Sommeren 1851 fikk han mulighet til å besøke Sorø Akademi i Danmark, hvor han møtte Grundtvig. Senere reiste han rundt i norske bygder og talte om hans ideer, og han var med på å starte folkehøgskolebevegelsen i Norge.
Grundtvigs tanker preget åndslivet i Norge i annen halvdel av 1800-tallet. Spesielt var Venstre pådriver for disse frilynte og folkelige ideene, og Venstres leder Viggo Ullmann arbeidet som lærer ved flere folkehøyskoler.
^Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Грундтвиг Николай Фредерик Северин, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
^Dansk Biografisk Leksikon, 3. utgave, Dansk Biografisk Leksikon-ID N.F.S._Grundtvig[Hentet fra Wikidata]
^abcDansk Biografisk Leksikon, 3. utgave[Hentet fra Wikidata]
