Sør-Odal er en kommune i Odalen i Innlandet. Kommunen grenser i nord mot Nord-Odal og Grue, i øst mot Kongsvinger, i sør mot Eidskog og i vest mot Nes. Kommunen er delt inn i 102 matrikkelgarder fordelt på de tre sognaStrøm, Ullern og Oppstad. En person fra Sør-Odal kalles tradisjonelt en «odøling», men i nyere tid brukes også begrepet «sørodøling».
Geografi
Sør-Odal ligger i Glåmas dal mellom Vinger og Romerike. Glåma, ofte bare kalt «elva» lokalt, renner først i nordvestlig retning gjennom bygda Strøm. Ved Os gjør elva en skarp sving og fortsetter å renne gjennom bygda Ullern sørvestover mot Viken. På Os renner også Oppstadåa ut i Glåma. Oppstadåa, som også kalles ved det eldre navnet Osa, kommer fra Storsjøen og kan renne begge veier gjennom bygda Oppstad.
Det meste av bebyggelsen i Sør-Odal er konsentrert langs Glåma og Oppstadåa og rundt Storsjøen. Viktige sideelver til Glåma med nærliggende bebyggelse er Sageråa, Sloa, Oppstadåa, Dysta, Skyrudbekken, Mellandsåa, Manga, Hørrjua og Sæteråa. I tillegg er det bebyggelse langs Størja og Kugga som renner ut i Storsjøen og rundt Dølisjøen som er kilden til elveløpet Sloa.
Sør-Odals høyeste punkt er Granberget, som ligger 526 meter over havet. Kommunens største innsjø er Storsjøen. E16 langs nordsida av Glåma og jernbanestrekningen Kongsvingerbanen langs sørsida er kommunens viktigste transportruter.
Sør-Odal har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961–1990 er gitt i tabellen nedenfor.
Kommunen er delt inn i de tre sognaStrøm, Ullern og Oppstad. Strøm er hovedsognet og den største delen av kommunen. Administrasjonssentrumet i Sør-Odal er Skarnes. Kommunen har travbane på Sandnes og skytefelt ved sjøen Storbørja.
En stor andel av kommunens næringsliv består av landbruk. Omtrent 12 prosent av kommunens areal er dyrka mark, mens 70 prosent er produktiv skog. Jordbruket består hovedsakelig av korn-, potet- og grovforproduksjon, men det produseres også grønnsaker, frukt og bær.
Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.
Historie
De eldste faste boplassene i Sør-Odal antas å være Strøm, Os og Hamar. Litt senere kom Røyser i Ullern og Øyen i Oppstad opp som tidlige boplasser. De eldste plassene ble bosatt noen århundrer før Kristi fødsel. Mange stedsnavn i Odalen bærer arv fra den norrøne mytologien. Eksempler på dette er Fresvoll (Frøys slette), Skøyen (Skades havnegang), Øyen (tidligere Ullarøy, Ulls øy), Disen (disas havnegang) og Jelsnes (erilens/erulens nes).
Da Norge ble kristna ble de seks kirkene i Odalen bygd. Disse var Strøm, Ullern, Oppstad, Øyset, Sand og Mo. De to siste ligger i Nord-Odal og Øyset kirke ble borte like etter reformasjonen og hører til Vinger. Både Strøm og Ullern kirker ble viet til Sankt Olav, mens Oppstad ble viet til Sankt Hallvard. Sognepresten har bodd på Strøm (Sør-Odal prestegard), og den residerende kapellanen har i nyere tid holdt til på Nordre Nust (kalt Prestegarden) i Oppstad. I hundreåra fram til svartedauden dukka det opp spredte gardsbruk langs hele Glåma, Oppstadåa, Storsjøen og Dølisjøen, og flere av de gamle gardene ble delt i mindre parter. I disse tider hørte Odalen til Øvre Romerike under Oslo stift. I 1349 slo svartedauden til i Odalen og rundt to tredeler av odølingene døde. Mange garder ble lagt øde og brukt som jorder for nabogarder. På 1600-tallet hadde befolkningen igjen nådd den samme mengden som før pesta. I perioden 1350 til 1600 ble derfor nesten ingen nye boplasser rydda. Noen av de nedlagte ødegardene var de første til å bli tatt i bruk igjen. Seinere, særlig på 1700- og 1800-tallet vokste befolkningen kraftigere enn før og mengden gardsbruk og husmannsplasser økte enormt. Gardene ble delt i stadig mindre deler og klasseskillene ble tydeligere.
I begynnelsen av 1700-tallet ble Odalens jernverk, eller Odals Verk som det nå heter, grunnlagt. Dette jernverket kjøpte opp flere av de store gardene i Taulbygda med store områder tilhørende skog. Verket danna en stor oppgangstid for kommunen og skapte grunnlaget for mange arbeidsplasser. Denne virksomheta var grunnen til at blant annet Kjaberg skole og Sander bru ble bygd. På 1800-tallet ble gruvedrifta nedlagt, men Verket var i 1950 fortsatt den høyest skyldsatte eiendommen i kommunen.
I 1862 kom jernbanen til Sør-Odal. Flere stasjoner ble bygd på sørsida av elva. Disse var Disenå stasjon, Skarnes stasjon, Mangbakken stasjon, Sander stasjon, Mellandsmoen stasjon og Galterud stasjon. Skarnes var tidligere et naturlig knutepunkt for båttransporten som foregikk langs Glåma til Kongsvinger og Akershus og Oslo og langs Oppstadåa og Storsjøen til Sand og Mo. Etter at jernbanestasjonen ble bygd på Skarnes vokste det fram et tettsted der som tok over mye av sentrumsoppgavene som området ved Strøm kirke tidligere hadde hatt. Midt på 1900-tallet vokste tettstedet seg også utover Tronbøl i sør og Korsmo på andre sida av elva. I dag befinner blant annet skoler, barnehager, lensmannskontor, butikker og et kjøpesenter seg i administrasjonssentret.
Skoler har i det siste hundreåret blitt satt opp blant annet på Nordset (Slåstad skole), Sander, Skøyen (Disenå og Ullern skoler) og Korsmo og har skapt nye kretser som delvis har erstatta de gamle kirkesogna og tradisjonelle bygdene i kommunen.
Navnet
Navnet på landskapet har i mange hundre år vært Odal eller Odalen. I et oldbrev datert 1386 dukker formen i Odali opp. Etter preposisjoner som i og på bruktes dativ på gammalnorsk. Odali representerer nominativformen Ódalr. Navnet betyr «å-dalen» og er gitt området fordi dalen med den mektige elva (åa) begynte her, ifølge de gamle romerikingene. I de eldste tidene var det nemlig ingen bebyggelse i Solør og oppover Østerdalen. Opprinnelig hører navnet Odalen til den sørligste av de to Odals-kommunene, men siden de to hørte sammen helt til 1819 fortsatte også den nordre delen å benytte landskapsnavnet i sitt kommunenavn.
Selv om Odalen er et gammalt navn ble det ikke brukt som navn på kommunen før omgjøringa fra prestegjeld til kommuner tidlig på 1800-tallet. Før dette het prestegjeldet Strøm etter hovedsognet, som de fleste andre kommuner i dag. Fram til kommunedelinga den 10. april 1819 fungerte Odalen som én enhet. Etter delinga fikk de to nyskapte kommunene navna Søndre Odalen og Nordre Odalen. I 1917 ble skrivemåten Søndre Odalen erstatta med Sør-Odal. Det er fortsatt vanlig å kalle kommunen Odalen i bestemt form og med tykk l. Blant odølinger høres også formen sinnre odarn (egentlig Syndre Odalen) for å skille fra nørdre odarn (Nørdre Odalen).
Kultur
I kommunens innsjøer og i Glåma er det muligheter for båtliv, fiske og bading. Sør-Odal har også idretts- og aktivitetspark, tur- og skiløyper, idrettshall, svømmehall, kulturskole, ungdomshus, bibliotek, flere grende- og kulturhus, gamle kirker og prestegard. Av severdigheter finnes Oppstad kirke, Odals Verk, Maarud Gaard, Odalstunet og Galleri Lyshuset.
Kommunens tusenårssted er Galleri Lyshuset som er en permanent utstilling av kunstneren Kåre Tveters originalarbeider.
Kommunevåpenet
Sør-Odals kommunevåpen består av tre gullnøkler stilt i trepass på rød bunn. Våpenet ble vedtatt av kommunestyret 7. mai 1991 og godkjent ved kongelig resolusjon 10. januar 1992. Nøklene har dobbel symbolikk og representerer både de tre sogna kommunen består av og de tre vannveiene; Glåma, Oppstadåa og Storsjøen. Nøkkelen er også et symbol som åpner, stenger, binder og løser og kan representere rettferdighet, kunnskap og noe positivt. Motivet ble tidligere benyttet av både historielaget og realskolen før det ble valgt som offisielt kommunevåpen. Om våpenet ikke kan trykkes eller produseres med de riktige fargene skal det alltid gjengis som hvite nøkler på svart bakgrunn.
Som rektangulært flagg, når kommunestyret har møter, kan de samme nøklene benyttes i gul farge i samme mønster på varmrød bakgrunn. Til dekorativ bruk kan våpenet brukes som tverrskårede bordflagg, vimpler og hengende bannere. Som med andre kommunevåpen er våpenet i utgangspunktet reservert til bruk av den sentrale administrasjonen og kommunale institusjoner. Navnet på en kommunal etat eller institusjon kan innskrives i en ring langs kanten i stedet for å bruke skjoldinnfatningen.
