Væring

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2019-07

Væring (norrønt væringi m., flertall væringjar — ukrainsk: варяги - varjahy; belarusisk: варагі - varahi; russisk: варяги - varjagi; middelaldergresk: οἱ Βαριάγοι - hoi Variágoi, undertiden: οἱ Βαράγγοι - hoi Varángoi, eller οἱ Βάραγγοι - hoi Várangoi), kanskje avledet av substantivet várar [hunkjønn flertall] = løfte, ed) er en felles norrøn betegnelse på de menn som tjenestegjorde i vaktstyrken hos keiseren av Miklagard (Konstantinopel). Væringer var en form for leiesoldater på 900- og 1000-tallet.

Væringer som begrep er beslektet eller overlappende med begrepet varjager, «de edsvorne», som var de menn som drev handel østover og sørover på de russiske elvene, eller drev plyndring som vikinger. Arkeologiske funn på Gotland i form av utenlandske mynter tyder på et vestlig senter for denne handelen, og at handelen var betydelig. Man kan den dag i dag se spor etter væringer i Istanbul, ved å se runer i Hagia Sofia.

I likhet med romerske legioner tok den bysantinske hæren inn folk av mange nasjonaliteter som leiesoldater. Den første kjente vervingen av norrøne krigere stammer fra Askold og Dirs vikingetokt tilbake i 860.^[1] Menn fra rus-folket ble deretter vervet i voksende antall, og på slutten av 900-tallet opprettet Basileios II en egen væring-avdeling i sin keisergarde. Om lag 700 av dem deltok i angrepet på Kreta i 902, og kamper på Dalmatias kyst og i Italia, Bulgaria og Lilleasia.^[2]

De fleste var svensker, som det gjenspeiles på svenske runesteiner som nevner Bysants og Russland og araberlandene. Blant væringene var også dansker, nordmenn og islendinger som Griss Sæmingsson ca 970, Stefnir Torgilsson som «omvendte» Island,^[3] hans venn Torvald Kodransson «den vidfarne»^[4] som døde på hjemvei fra Russland, og Bolle Bollason som tjente i keisergarden 1028-31. Han var særlig stolt av sverdet Fotbiteren som han hadde fått i gave. Blant danskene var Ulf jarls bror Eiliv. Nordmannen Harald Sigurdsson, den senere kong Harald Hardråde, tjenestegjorde 1034-43 ved fyrst Jaroslavs hird i Kijev og deretter i den bysantinske hær, der han ble forfremmet til offiser med tittelen manglavites når han gikk i keiserens følge, bærende ordensmaktens symbol.^[5]

Begrepet «væring» kunne omfatte hvem som helst fra vestlige Europa, eksempelvis angelsaksere som flyktet fra normannernes erobring av England. Slavere og bysantinere skilte ikke mellom nordeuropeere. Den russiske Nestorkrøniken inkluderte dansker og angelsaksere som «væringer» eller «varjagere».

Væringer hadde drevet handel i Østersjøen så langt tilbake som 600-tallet. «Han ble drept i østerled» eller han «fór i østerled til Gardariket» står det på runesteiner i Sverige. Allerede da Helgö var en blomstrende handelsplass i Mälaren i Sverige på 600-tallet, fantes det kontakter på den andre siden av Østersjøen. Fredløse, voldsmenn, eventyrere, kjøpmenn og bosettere fra nordiske land trakk mot det veldige landet i øst som lokket med store muligheter. De russiske elvene var transportårer som ga adgang til de kostbare produktene fra Orienten. Langs elvene nådde norrøne menn til Svartehavet og i år 839 til Miklagard – hovedstaden i det store østromerske riket, Konstantinopel. Eller ferden kunne gå langs elven Volga enda lenger øst til Kaspihavet, og videre til Bagdad og den arabiske verden. En mann som utrustet storstilt ferd østover, var svensken Ingvar den vidfarne som minnes i en egen saga.

I kjølvannet av eventyrerne og handelsmennene fulgte bosettere som dannet svenske bosetninger i øst fra 700-tallet. Sammen med den slaviske befolkningen dannet de det rusiske riket og senere Kievriket som nådde sitt høydepunkt på 1000-tallet. Det var et rike som dekket et område større enn Norge, Sverige, Danmark og de britiske øyer til sammen, og strakte seg fra Finskebukten i nord og nesten til Svartehavet i sør.

Norrøne bosettere var sannsynligvis et element i den tidlige etniske begynnelsen på samfunnet Rus og spilte nok og en betydelig rolle i dannelsen av Khaganatet Rus, et slavisk-norrønt samfunn på 800-tallet som eksisterte før Kievriket. Væringene blir først omtalt i den russiske Nestorkrøniken, som ble nedskrevet antagelig på begynnelsen av 1100-tallet, og disse væringer skal ha krevd skatt fra slaviske og finske stammer i 859. I 862 skal disse stammene ha gjort opprør mot væringene, men endte opp med å kjempe mot hverandre:

«(De) drev væringene tilbake over havet, nektet å betale skatt til dem, og aktet å styre seg selv. Men det var ingen lov mellom dem, og stammer reiste seg mot stammer. Uenigheten fulgte blant dem, og de begynte å krige den ene mot den andre. De sa til hverandre, «La oss søke en prins som kan herske over oss og dømme i henhold til vår væremåte.» Deretter dro de over havet til væringene, til Rus. Disse væringene ble kalt for Rus, akkurat som noen er kalt svensker, og andre nordmenn og angler, og andre for gotere (fra Gotland), for de var så kalt. Chudene, slaverne, krivichene og vesene, de sa til ruserne: «Vår land er stort og rikt, men det er ingen orden i det. Kom og regjer og hersk over oss.» Tre brødre, med deres ætlinger, stilte frivillig. De tok med seg alle ruserne og kom.»

I henhold til legenden kom disse væringer eller rusere fra «over havet», en Rurik eller Rørik og hans to brødre Truvor og Sineus med andre væringer og bosatte seg i byen Novgorod. Rurik forble herskeren inntil han døde i 879.

Selv om mange historikere ser på væringene fra 800-tallet som et sagn, var den historiske bosetningen rundt byen som de norrøne kalte for «Aldeigja», Aldeigjuborg (fra finske Alode-joki = lavlandselv), dagens Staraya Ladoga, assosiert med navnet Rurik (Hrørīkr , Rurik, Riurik), den væringen som tok kontroll over området i 862 og bygget Holmgard (Ryurikovo Gorodisjtsje) i Novgorod rundt innsjøen Ladoga. Aldeigjuborg var den første større handelsplassen på vegen mot øst og et viktig vegkryss mellom datidens handelsveger. På 800-tallet hadde den kanskje så mange som 1000 innbyggere. Vestlige historikere anser at denne norrøne bosetningen smeltet sammen med den slaviske bosetningen og dannet Kievriket, det rusiske kongedømmet Kiev og således ga navn til landet Russland. Skjønt mange slaviske forskere har ut fra nasjonale hensyn opponert og avvist at det var en norrøn innflytelse.

I kontrast til den store norrøne innflytelsen i Normandie og spesielt på De britiske øyer satte den kulturen som væringene brakte med seg svært få spor i øst. De herskende klasser i de to mektige byene Novgorod og Kiev synes å ha blitt slavifisert svært hurtig, sannsynligvis på grunn av at væringene var et lite mindretall og at språket deres ble fortrengt av slavisk.^[6] Likevel ble norrønt språk snakket i Novgorod helt fram til 1200-tallet, og væringer i betydningen leiesoldater fortsatte å gjøre tjeneste hos den østromerske keiseren.

Væringgarden ble opprettet i 930 og besto av krigere fra de nordiske landene som tjente som leiesoldater for den østromerske keiseren. De som vendte hjem påvirket omgivelsene med fremmede inntrykk. Den femtårnede kirke i den danske byen Kalundborg bærer innflytelse østfra som ble brakt hjem av væringer.

I 839 skal keiser Teofilos ha ansatt norrøne menn, væringer eller varjagere, som leiesoldater i vaktstyrken i Konstantinopel. Teofilos forhandlet med væringene som han kalte for «Rhos» for å skaffe leiesoldater til sin hær. I år 860 hadde væringene i Kiev angrepet Konstantinopel for første gang. Det første angrepet skal ha vært mislykket, men det hindret dem ikke å foreta nye angrep, samtidig som andre væringer var opptatt med fredfylt handel. Væringene skal ha kommet tilbake med nye angrep i 860, 907, 911, 941, 945, 971, og siste gang i 1043. Til tross for de stadige angrepene var væringene underlegne militært sett og ble alltid beseiret av keiserens hær, spesielt ved hjelp av gresk ild.

Væringer ble ansatt av kongedømmet i Novgorod og Kiev som leiesoldater fra 800-tallet og fram til 1000-tallet. Siste gang en væring eller varjager blir nevnt som leiesoldat i Russland, er i 1043. Om grunnen var at det ikke lenger var behov for dem, eller om leiesoldatene hadde blitt assimilert i stedets samfunn og ikke lenger ble betraktet som væringer, er åpent for spekulasjon.

Væringene tjenestegjorde sammen med sjøfolk fra Dalmatia i den bysantinske flåten mot Kreta i 902 og på nytt i 949 under Konstantin VII Porfyrogennetos. Så tidlig som 911 blir væringer eller vikinger nevnt i den bysantinske hæren. Det ble nedtegnet at det var kontingenter av væringer i hærstyrken som kjempet mot araberne i Syria i 955. Etter denne tjenesten steg de i gradene fra medlemmer av «Det store forbund» (gresk: Μεγάλη Εταιρεία) til leiesoldater i den keiserlige vaktstyrken.

Det ble vanlig med væringer innenfor Det østromerske riket, og etter at keiser Basileios II ble stadig mer desperat, ble etter hvert stadig flere væringer rekruttert. I 988 sendte Basileios II forespørsel etter enda flere soldater til Vladimir I av Kiev for å få hjelp til å forsvare tronen. Bundet av den traktat som Vladimirs far hadde inngått, sendte herskeren av Kiev 6 000 krigere til Konstantinopel. Som takk sendte keiseren sin søster Anna som Vladimirs hustru og inngikk en avtale om å konvertere til kristendommen.

I 989 gikk hæren med væringer, ledet av Basileios II selv, i land ved Chrysopolis for å bekjempe opprørsgeneralen Bardas Phocas. På slagmarken døde Phocas av et slagtilfelle i påsyn av sine motstandere. Etter sin leders død snudde Phocas' soldater og flyktet i alle retninger. Væringenes brutalitet vakte oppsikt da de forfulgte den flyktende hæren og «frydefylt hakket dem i småbiter».

Det var Basileios IIs mistro til innfødte vaktmenn, hvis lojalitet ofte kunne skifte brått med fatale konsekvenser, sammen med væringenes allerede beviste lojalitet, som fikk Basileios II til å verve væringene som sine personlige livvakter. Denne nye styrken ble kjent som Væringgarden (gresk Tagma ton Varangion, Τάγμα των Βαραγγίων). I årenes løp kom stadig nye rekrutter fra Sverige, Danmark og Norge, og det nordiske innlaget var dominerende i organisasjonen fram til slutten av 1000-tallet.

Et forunderlig bevis på væringenes nærvær i Miklagard kan leses i en innskrift (graffito) med runer risset inn på håndlisten i balustraden på øverste galleri på søndre side i Hagia Sofia – Den hellige visdoms kirke – ferdigstilt i år 537 som datidens største kirkebygning: «Halvdan var her».

Væringgarden ble dominert av skandinaver de første hundre år, men etter 1066, da England ble erobret av normannerne, kom etter hvert et økende antall av angelsaksere via Middelhavet. En kilde oppgir at 4 350 mann kom seilende i 235 skip. De som ikke ble antatt i den keiserlige tjeneste ble utplassert langs kystene av Svartehavet, men de som ble antatt ble så viktige at de ble kalt for Englinbarrangoi fra da av. For angelsakserne og de engelskfødte danene hadde det betydning at de kunne fortsette å kjempe mot normannerne, denne gangen under Robert Guiscard på Sicilia, som forsøkte å invadere de søndre områdene på Balkan, dog uten hell.

Misfornøyde angelsaksere hadde ikke helt gitt opp tanken om å gjenerobre England fra William erobreren. Da den danske kongen Svein Estridsson besøkte Konstantinopel, forsøkte de uten hell å overtale ham til å gjenerobre England fra normannerne. Men noen, kanskje til og med de fleste, bosatte seg i det fremmede landet og skapte seg nytt liv der. En angelsakser av høy byrd fra Canterbury imponerte keiseren så mye at han fikk tildelt et «jarldømme» og kunne gifte seg inn i en rik familie. Han bygget en kirke i Konstantinopel som ble viet til Sankt Nikolas av Myra og Augustin av Canterbury. Kirken ble et kapell for væringene.

Under regimet til Henrik I ble en mann ved navn Ulfric fra Lincoln sendt til England på et diplomatisk oppdrag for keiser Alexios I Komnenos, sannsynligvis for å rekruttere flere leiesoldater.

Hensikten med og pliktene til Væringgarden tilsvarte den norske og svenske hirden, det angelsaksiske og danske garden av huscarler, og Kievrikets druzhina, men det var ikke identisk med disse. Væringene tjenestegjorde som personlige livvakter^[7] for keiseren og sverget en troskapsed til ham. De hadde seremonielle plikter som å støtte og å hylle keiseren i tillegg til å utføre visse polititjenester, spesielt rettet mot svik og konspirasjoner.^[8]

I motsetning til innfødte østromerske vakter lå væringenes lojalitet direkte under keiseren selv, og ikke en overordnet offiser. Dette ble åpenbart i 969 da de væringer som tjenestegjorde som hans livvakter unnlot å beskytte keiser Nikeforos II Fokas fra attentat og heller ikke hevnet hans død. «I live ville de ha beskyttet ham til siste åndedrett; død var det ingen hensikt å hevne ham. De hadde en ny herre nå.»

Væringene opptrer i den skotske forfatteren Walter Scotts roman Hertug Robert av Paris som de modigste og mest lojale av alle menn i den bysantinske hæren, noe som sannsynligvis var sterkt overdrevet. Skjønt, denne romantiske overdrivelsen begynte ikke med britiske forfattere, men med de samtidige bysantinske forfattere, som svulstig henviste til «de edle brutale». Noen bysantinske forfattere omtaler dem som «barbarer med økser» eller pelekyphoroi barbaroi. Mange skribenter priser deres lojalitet til keiseren og mener at den skyldtes deres etniske bakgrunn. Men det bysantinske styret var stadig utsatt for tronranere, noe som indikerer at Væringgardens lojalitet kan ha vært mindre enn kildene vil ha oss til å tro.

Et merkbart unntak til væringens berømte lojalitet overfor keiseren skjedde i 1071. Etter å ha blitt beseiret av sultan Alp Arslan ble keiser Romanus IV Diogenes sent tilbake til Konstantinopel for å regjere. Hans rivaler til tronen hadde derimot andre meninger, og etter å ha besluttet at hans mangler som keiser var for mange, ble det gjennomført et palasskupp før han kunne komme. Hans stesønn, Johannes Dukas, benyttet Væringgarden til å fjerne den fraværende keiseren. Han delte garden i to deler, én gruppe som dro til palasset for å utrope hans bror Mikael VII Dukas som keiser, og en annen som ble sendt for å arrestere hans mor, keiserinne Eudokia. Istedenfor å forsvare den fraværende keiseren, lot væringene seg bruke av tronranerne.

Som sine likesinnede norrøne krigere i nord brukte væringene helst lange økser som våpen, men de var også dyktige med sverd og bue. I noen kilder er de beskrevet som ridende. Væringgarden var stasjonert hovedsakelig rundt Konstantinopel, og mange væringer var forlagt i selve Bucoleonpalasset. Garden fulgte også hærstyrken i felt, og bysantinske krøniker (foruten flere vesteuropeiske og arabiske skribenter) merket seg ofte deres dyktighet i kamp, spesielt sammenlignet med de lokale barbarer. Væringene var betydningsfulle for den bysantinske seieren under keiser Johannes II Komnenos i slaget ved Beroia i 1122. Væringene hakket seg veg gjennom fiendens sirkel av vogner, slo i stykker deres stillinger og skapte kaos i deres posisjoner.

I tillegg var væringene de eneste i den bysantinske hæren som med hell maktet å forsvare deler av Konstantinopel under Det fjerde korstoget. Selv om garden tilsynelatende ble oppløst etter at byen ble erobret i 1204, er det visse indikasjoner på at den ble gjenopprettet enten av keiserriket Nikea eller av Palaeologos-keiserne selv.

I tillegg til å være kjent for sin ekstreme lojalitet, ble væringene på 1000-tallet berømt for sine lange økser og sin heftige hang til drikking. Det er utallige historier om væringer som enten drikker over evne eller som er fulle. Den danske konge Erik Ejegod skal i løpet av et besøk i Konstantinopel på veg til Jerusalem ha «formanet Væringgarden til å leve et mer nøkternt liv og ikke overgi seg til fyll». I lys av dette er det neppe overraskende å finne en henvisning fra 1100-tallet som beskriver væringene som «keiserens vinsekker».

Kanskje det mest berømte medlemmet av Væringgarden var den framtidige kong Harald Sigurdsson av Norge, mest kjent under sitt karakteristiske tilnavn Harald Hardråde. Etter at han flyktet fra Norge etter slaget ved Stiklestad, dro Harald først til Russland og derfra til Konstantinopel i 1035. Han skal ha deltatt i 18 slag og slåss mot araberne i Anatolia og på Sicilia under general Georgios Maniakes, og dessuten i det sørlige Italia og Bulgaria.

I løpet av sin tid i Væringgarden fikk han tittelen Akolouthos («kommandant av garden»), men hans tjeneste endte med fengsling på grunn av økonomisk underslag av gods fra den plyndringen som skjedde under hans kommando. Han klarte etter hvert å rømme fra fengselet og komme seg hjem i 1043. I henhold til Snorre Sturlasons Heimskringla ble han fengslet for å ha fornærmet dronning Zoe (Zoë Porfyrogenita). Grunnen skal ha vært delvis at Harald ville ha ei møy ved navn Maria, som var en slektning av dronningen, og delvis at dronningen ville ha ham selv. Snorres forklaring er neppe historisk korrekt.

Den forviste angelsaksiske prinsen Edgar Ætheling kan også ha tjenestegjort i vaktstyrken rundt år 1098. Væringgarden blir også nevnt i Njåls saga med referanse til Kolskegg. Denne skal først ha reist til Russland og derfra til Konstantinopel: «og der tok tjeneste hos keiseren. Det siste som ble hørt fra ham var at han hadde giftet seg med ei hustru der, og var kaptein for væringene og ble der til sin dødsdag.»

Også Laksdøla saga har et kapittel om Miklagard og væringene: «Da Bolle hadde vært en vinter i Danmark, ga han seg på ferd til andre land, og han stanset ikke før han kom til Miklagard. Han var ikke lenge der før han ble opptatt blant væringene. Vi har ikke hørt om at noen annen nordbo før Bolle Bollesson hadde gitt seg i tjeneste hos Miklagardskongen. Bolle ble i Miklagard temmelig mange år, og han ble regnet for den djerveste mann overalt der det røynet på, og gikk jamnt like etter de fremste. Væringene satte stor pris på Bolle så lenge han var i Miklagard.»^[9]

• Theodor og Johannes væringene

• Andersen, Lars: Væringene, Aschehoug 2003. ISBN 9788203187162
• Blondal, Sigfus: Varangians of Byzantium: An Aspect of Byzantine Military History. Oversatt av Benedikt S. Benedikz, Cambridge, 1978. ISBN 0-521-21745-8
• Davidson, H.R. Ellis: The Viking Road to Byzantium. London, 1976. ISBN 0-04-940049-5
• Henriksen, Vera: Med skip til lands og til vanns: eventyret om vikinger i austrveg, Grøndahl 1981. ISBN 82-504-0462-9.
• Ingelman-Sundberg, Catharina: Boken om vikingarna, Prisma 1998. ISBN 91-518-3317-4
• Tjønn, Halvor: Vikingenes Russland, Erling Skjalgssonselskapet, 2006. ISBN 82-91640-27-0
• Kválen, Eivind: Det norske Garðariki, Oslo: Eige forlag, 1930-31
• Larsson, Mats G.: Vikingar i østerled, MånPocket, 1999. ISBN 91-7643-604-7
• Larsson, Mats G.: Väringar. Nordbor hos kejsaren i Miklagård, Stockholm: Atlantis, 1991. ISBN 91-7486-961-2, ib.
• Sigfús Blöndal: The Varangians of Byzantium, Cambridge : Cambridge university press, 1978. ISBN 0-521-21745-8

• Who Were the Varangians? – Hvem var væringene? (engelsk)
• English Refugees in the Byzantine Armed Forces: The Varangian Guard and Anglo-Saxon Ethnic Consciousness Arkivert 5. juni 2011 hos Wayback Machine. (Engelske flyktninger i den ørstromerske hæren) av Nicholas C.J. Pappas for De Re Militari.org