Østensjø (av norr.Austansjór, oppr. gårdbruk) er en administrativ bydel i Oslo. Bydelen har 50 806 innbyggere (per 2020)[1], og dekker et område på 12,24 km².
Bydel Østensjø ligger sydøst i Oslo. Sentralt i bydelen ligger et dalsøkk med innsjøen Østensjøvannet (ca. 100 meter over havet), mens områdene øst for vannet, som Oppsal og Bøler, ligger betydelig høyere og strekker seg opp til ca. 200 moh. på det høyeste. Vest for dalsøkket ligger Ekeberg og Lambertseter (begge utenfor bydelens administrative grenser), som også ligger betydelig høyere enn Østensjøvannet. Nordvest for vannet ligger åsen Tallberget, og skiller Østensjøvannet fra Manglerud og Rognerud. Syd i bydelen ligger Skulleruddumpa, som utgjør grensen mot Bydel Søndre Nordstrand.
Geologisk tilhører Østensjøområdet den delen av Oslogryta som består av gneis, granitt o.l. Disse er fra prekambrisk tid, og sørger for en parallellorientering av daler og rygger i nord-sør retning, som gir seg utslag i innsjøene i området slik som Østensjøvannet, Nøklevann, Nord-Elvåga og Sør-Elvåga.[2]
Ljanselva renner langs bydelens utkant fra Nøklevann (Rustadsaga) via Skraperudtjern og ned i Skulleruddumpa. Et område av elven og omgivelser er vernet, dels som friområde, dels som naturvernområde. Bydelen har også en rekke småbekker (mange delvis lagt i rør) som renner ned og inn i Østensjøvannet, her kan nevnes Langerudbekken, Ulsrudbekken, Bølerbekken og Østensjøbekken.[3] Syd for Østensjøvannet ligger våtmarksområdet Bogerudmyra.
Samfunn
Befolkning
Bydelen har 50 163 innbyggere per 1. januar 2018.[4] Med en botetthet på 3,72 innbyggere/da (2010) er bydelen mer tettbygget enn ytre by sør forøvrig (3,05). Befolkningsveksten i perioden 2000-2010 var på 11,9 %, noe som er en del under befolkningsveksten til byen som helhet (15,6 %).[5]
Andelen innvandrere (inkludert norskfødte med innvandrerforeldre) er pr. 2012 på 21,9 %, noe lavere enn innvandrerandelen for Oslo som helhet (29,6 %).[6]
Alderssammensetningen i bydel Østensjø følger stort sett alderssammensetningen i Oslo i alt, selv om andelen pensjonister er noe høyere enn gjennomsnittet i byen: 14,6 % av befolkningen i bydelen er 67 år og eldre, sammenlignet med 10,1 % i hele Oslo. For andelen barn (her definert som innbyggere under 16 år) er forskjellene mindre (20,5 % i bydel Østensjø kontra 18,1 % i hele Oslo).[7]
Strøkene i bydelen
Flestepartene av strøkene i bydel Østensjø er drabantbyer utbygget i etterkrigstiden, selv om bydelen også har lommer av eldre bebyggelse. Strøksoversikten under begynner nordøst for Østensjøvannet og følger klokken rundt vannet.
Trasop ligger øst for Godlia, inn imot Østmarka. Strøket ble bygget ut like etter krigen, og består av to- og firemannsboliger bygget i regi av OBOS (såkalte «svenskehus»). Trasop Idrettspark og Oppsal Arena ligger her. Trasop skole stod klar i 1958, og er igjen i drift fra 1998 etter en stund å ha vært slått sammen med Godlia (da som Trasop-Godlia skole).[9]
Skøyenåsen har navn etter Skøyen-gårdene. Området ble kjøpt av Aker kommune til boligutbygging i 1910, og fikk forstadsbane i 1926. Østensjø skole kom i 1917. Området har mest rekkehus, samt blokkbebyggelse fra 1950-tallet i retning Oppsal.[10]
Oppsal består av en blanding av blokker, rekkehus og villaer. Navn etter Oppsal gård. Området ble først utbygget fra ca. 1900, blant annet med egne hjem-boliger. Etter andre verdenskrig satte OBOS i gang utbygging i større skala, noe som pågikk hele 1950- og 1960-tallet. Oppsal skole åpnet i 1954, Oppsal kirke i 1961, og Oppsal sykehjem i 1975.[11]
Bøler ble utbygget fra 1954 ved OBOS og USBL etter en reguleringsplan av Preben Krag og Jens Selmer. Blanding av høyhus, småblokker og rekkehus. Bøler skole ble tatt i bruk 1957, Nøklevann skole fra 1963. Østensjøbanen ble forlenget hit i 1958, første del av forretningssenteret stod klart i 1960. En midlertidig Bøler kirke stod klar i 1960, men det var ikke før i 2011 at stedet fikk en ny og permanent kirke.[13]
Bogerud ligger sydvest for Bøler, og ble bygget ut fra 1958. Strøket består av en blanding av lavblokker, høyblokker og rekkehus. Den norske Eterfabrikk (etablert 1900) ligger også her. Strøket har navn etter Bogerud gård.[14]
Skullerud er bydelens sydligste strøk, og består av boliger og industri. Stedet hadde opprinnelig sagbruk, kjent fra 1600-tallet. Boligutbyggingen tok til i 1964. I 1967 kom Østensjøbanen hit, og Skullerud stasjon var lenge linjens endestasjon.[16]
Langerud har navn etter Langerud-gårdene, og ble utbygget på 1950-tallet. Mesteparten av bebyggelsen er rekkehus, blant annet på Lille Langerud. Langerud sykehjem stod klart i 1976.[17]
Abildsø har med Abildsø skole (1859) bydelens eldste skole. Området fikk småhusbebyggelse fra tidlig på 1900-tallet, og fra 1920 støttet kommunen utbyggingen. Abildsø kapell ble oppført i 1961, senere revet til fordel for Oslo misjonskirke Betlehems Fellesskapshus.[18]
Ryen består av en blanding av industri og boliger. Det var noe bebyggelse her fra 1920, men stedet var i hovedsak ikke utbygget ved krigens slutt. Boligbebyggelsen består av blokker fra 1950-tallet, som glir over i vestre Manglerud. Blant industribedriftene på Ryen er Philips Norge, Møllergruppen og T-banens verksteder. Stedet har navn etter Ryen gård, revet 1983 for å gi plass til et alders- og sykehjem.[19]
Rognerud er et boligområde nord for Østensjøvannet. Det har navn etter gården Rognerud, opprinnelig en husmannsplass under Manglerud. Dagens bebyggelse består av småhus.[21]
Høyenhall var opprinnelig en løkke eid av P.W.W. Kildal, med landets største frukthage. Fra 1890-tallet ble området industrialisert, blant annet med et teglverk. Fra 1920-tallet ble Høyenhall utparsellert, og mesteparten av dagens bebyggelse er villaer fra 1950-tallet.[22]
Bryn er et industri- og boligområde som delvis ligger i bydel Østensjø. Hovedbanen ble lagt igjennom Bryn i 1854, noe som sammen med den gunstige beliggenheten ved fossefallene i Alnaelven førte til industriutbyggingen i området. Kjøpesenteret Bryn Senter (åpnet 1992) ligger i bydel Østensjø, noe syd for det egentlige Bryn.[23]
Bydel Østensjø har 14 grunnskoler pr. 2020 (se tabell under). Av disse er 13 offentlige og én (Østmarka skole) privat. Bydelens miste skole er Vetland, som er en skole og et ressurssenter for hørselshemmede. Flertallet av skolene ble bygget i etterkrigstiden i samband med drabantbyutbyggingen av Østensjø-området, mens bydelens eldste skole, Abildsø, ble grunnlagt så tidlig som i 1859.
Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.
Historie
De eldste tider
Man har funnet gjenstander fra Nøstvetkulturen både på Ryen og ved Østensjø gård, noe som viser at Østensjøområdet var bebodd allerede for 5000 år siden. Det er også funnet skafthulløkser fra ca. 1800 f.Kr. på østsiden av Østensjøvannet. Gårdsnavn med «vin-formen» – som i Apaldasin, Rygin og Bruvin – vitner om at det ble drevet jordbruk her i jernalderen, kanskje også tidligere.[29]
På Tallberget ved Manglerud ligger store gravhauger på toppen av åsen, med god utsikt til alle kanter. Disse er senere plyndret. Universitetets Oldsaksamling har registrert fem sikre graver på Tallberget, alle datert til eldre jernalder (ca. år 400-600 e.Kr.)[28][29]
Ved utgangen av vikingtiden var det fortsatt store, øde områder mellom gårdene i Osloherad og nabobygdene, og flere av innfartsveiene til Oslo-området gikk igjennom det som senere ble bydel Østensjø. Ved Langerud kan man fortsatt se rester av en oldtidsvei fra Enebakk, og langs veien ligger en rekke gravhauger. Fra Abildsø, ved foten av bakken opp til Lambertseter, gikk vinterveien over Ryenberget og ned Kværnerdumpa. Oldtidsveien ved Østensjø terrasse og på Nordre Skøyen går tilbake til forhistorisk tid, og krysset Alnaelven på Bryn.[30]
Middelalder og reformasjon
Inn i middelalderen ble bygda rundt Oslo stadig tettere, og i Oslodalen og rundt Østensjøvannet finnes det 22 rydningsnavn fra middelalderen innimellom de eldre gårdsnavnene.[31] Svært mange av gårdene og stedsnavnene i Østensjøområdet har navn som innbefatter formen -rud (fra norrønt ruð, «nyrydningsgård»).
Svartedauden rundt 1350 la store deler av Aker øde, men gårdene i Østensjøområdet slapp noe lettere unna.[32] Likevel vitner stedsnavn som «Ødegården» (en husmannsplass under Rustad) om at gårder ble fraflyttet på denne tiden.[33]
Flertallet av gårdene i området var på denne tiden i kirkens eie. For eksempel lister Biskop Eysteins jordebokOppsal gård som tilhørende Domkirkegodset,[34] mens fransiskanerne kjøpte Bøler gård i 1453 og brukte den som ladegård.[35] Rundt år 1400 eide kirken 82 % av all jord i Aker. Ca. tre prosent var eid av Kongen, mens resten var i privat eie.[32]
Reformasjonen fikk store konsekvenser for eierskapet til Aker-gårdene. I 1536 ble praktisk talt all jord i den katolske kirkes eie – slik som Bryn, Skøyen, Oppsal, Østensjø, Rustad, Manglerud og Ryen – overført til Kongen, som dermed ble bygdas største godseier. Mye av jorden ble pantsatt av kongemakten, og etter innføringen av eneveldet i 1660 ble mesteparten solgt unna. Omkring 1700 eide kronen kun én prosent av jorden i Aker, mens ca. 85 % var på private hender.[32]
Oslo Hospital var blitt den største gårdeieren i Aker, og fra 1735 begynte hospitalet å sette bort driften. Dette skjedde igjennom forpaktningsauksjoner for niårskontrakter. Fra 1794 ble kontraktene gjort livsvarige, og fra 1820 ble gårdene solgt til private etterhvert som forpakterne døde. For eksempel ble Bøler gård frikjøpt i 1827, for en sum av 1 500 spesiedaler. Her ble 2⁄3 av summen betalt kontant, og 1⁄3 betalt i form av årlige avgifter som jordavgift og kornrente. For Bølers del pågikk denne betalingen til Oslo Hospital helt frem til 1941.[36]
Industri og forstadsbebyggelse
Jernbaneneutbyggingen på andre halvdel av 1800-tallet gjorde at det ble mulig med en ny type forstadsbebyggelse til Christiania. Langs hovedbanen oppstod det en liten stasjonsby på Bryn fra 1860-tallet, og i år 1900 bodde det ca. 900 personer her. Det ble også bygget industri på stedet, så det var dermed ikke snakk om noen ren pendlingsforstad.[37]
Tyskeren Eduard Fett startet i 1891 Høyenhall fabrikker (egentlig Eduard Fett & Co.). Her ble det først produsert takpapp, senere også isolerende tangmatter og asfaltemulsjon.[38] Virksomheten ble videreført under sønnen Harry Fett, og fabrikken var i drift helt til 1973.[39] I 1892 startet også Høyenhall Teglverk (i drift frem til 1960-tallet), mens Den norske Eterfabrikk (fortsatt i drift) startet opp på Bogerud i 1900.[39]
Jernbaneutbyggingen tilgjengeliggjorde også Østensjøområdet som friluftsområde. Thomas Heftyes landsted Sarabråten ved Nøklevann ble et populært utfartssted for Oslos overklasse, og her ble Den Norske Turistforening stiftet i 1868. Heftye fikk anlagt egen vei fra Bryn til Sarabråten, der den karakteristiske «korketrekkeren» inngår.
Bebyggelsen fra Bryn begynte etterhvert å trekke oppover mot Godlia. I 1910 kjøpte Aker kommune Nordre Skøyen, og det ble raskt utarbeidet reguleringsplan for området. I 1917 kom Østensjø skole, og i 1920 ble Aker byggeselskap dannet med tanke på utbygging. De første husene på Godlia stod klare i 1922.[40]
Oppsalgrenda ble også bygget ut rundt århundreskiftet, og den første utparselleringen av tomter skjedde i 1902. I tiden som fulgte oppstod det gradvis en småhusbebyggelse, blant annet satte mange arbeidere opp sommerhus her. I mellomkrigstiden økte tilflyttingen, og Oppsal ble en slags «kolonibebyggelse» i Aker.[41] I 1926 fikk Oppsal trikkeforbindelse til Vålerenga med Østensjøbanen.
Utbyggingen av drabantbyene
Aker kommune var blitt slått sammen med Oslo i 1948, og de store og (etter Oslos standard) ubebygde områdene skulle raskt tas i bruk til nye drabantbyer. I 1950 ble «Generalplan for Oslo» fremlagt, og på tross av at denne aldri ble formelt vedtatt var likevel drabantbyutbyggingen forankret i denne. Tankegangen var sterkt preget av de såkalte New Towns i Storbritannia, der det lokale, sosiale fellesskapet stod sterkt. Det skulle være en helhetlig tankegang bak plasseringene av nybygde boliggrupper, og i nærmiljøet skulle finnes alt av skoler, butikker, sosiale møteplasser og andre nødvendige funksjoner i en liten by.[42]
Fokus for første hovedfase av utbyggingen var det som ble kalt Østensjøbyen, og først ut var Lambertseter i 1951. I årene som fulgte fulgte Manglerud, Oppsal/Skøyen og Bøler i rask rekkefølge. Disse nye byene lå i en ring rundt Østensjøvannet, og utgjorde Oslos første generasjon av drabantbyer. Utbyggingen skjedde i en skala byen tidligere ikke hadde sett, og i en debatt i Oslo bystyre i 1954 uttalte ordfører Brynjulf Bull at «de bysamfunn som i dag reiser seg for våre øyne … en virksomhet av et omfang som vi aldri i denne bys historie eller i dette land har sett maken til!»[43]
Inspirert av Le CorbusiersUnité d'Habitation fikk høyhuset en viktig rolle i de nye drabantbyene, og det store gjennombruddet var Jens Selmer og Preben Krags høyblokker i Bølerlia i Oslo, som vant Sundts premie i 1957.[44]
Selmer og Krag fulgte i 1962-63 opp med lignende blokker på Bogerud,[14] og i årene som fulgte ble høyblokker tatt i bruk i de fleste norske byer og drabantbyer. Høyblokkene ble populære blant beboerne, og i 1956 beskrev Arbeiderbladet begeistret de nye Bøler-blokkene:
Tre rom og kjøkken er et voldsomt areal når man i mange år har vært nødt til å klare seg på ett rom og kjøkken […] I leilighetene er det godt utstyr, rustfri stålbenk med to oppvaskkummer, skap med skyvedører […] Badekaret er innbygd. Verandaen er stor […] Det er oljefyring i byggene […] stort fellesvaskeri med ti vaskemaskiner, tre sentrifuger og tre tørketromler […] I kjelleren er et stort kjølerom som drives sentralt.[45]
Infrastrukturutbyggingen lå alltid mange hakk bak selve boligutbyggingen. Det fantes knapt telefoner; på Bøler var det ti apparater på 8000 mennesker i 1958, og fra Manglerud var det femten minutters spasertur for å finne en telefonkiosk. For å gå på postkontoret måtte man gå helt til Bryn.[46] Også transporttilbudene ble utbygget langt senere enn planlagt, og det var først i 1967 at Østensjøbanen var ferdig oppgradert til T-bane og strekket ut til Skullerud stasjon stod klart.
Østensjøbyen fikk innbyggertallet sitt ellevedoblet i årene frem mot 1966, og nesten tre fjerdedeler av de nye innbyggerne kom fra andre steder i Oslo. Den nye østkanten ble i hovedsak befolket av innbyggere fra den gamle østkanten, der innbyggertallet gikk ned i hele etterkrigsperioden.[47]
Ved Oslos første organisering i bydeler i 1973 ble Østensjøområdet fordelt på tre bydeler, og denne inndelingen fortsatte etter den større reformen i 1988. De tre administrative bydelene Bøler, Østensjø og Manglerud gikk sammen i nye bydel Østensjø ved bydelssammenslåingene i 2004. Ved omorganiseringen ble også en liten del av Trasop overført til nye bydel Østensjø.
Kultur
Friområder og idrettsanlegg
Sentralt i bydelen er Østensjøvannet, som med et areal på 0,31 km² er den største innsjøen innenfor byggesonen i byen.[48] I 1992 ble vannet med strandsonen rundt vernet som Østensjøvannet naturreservat. Området er spesielt viktig som raste- og hvileplass for trekkfugler, og blant artene som holder til i eller ved vannet er toppdykker, toppand, sivhøne, sothøne, sivspurv, rørsanger, sivsanger og knoppsvane.[49]
Helt nord i bydelen, mellom Godlia, Høyenhall og Bryn, ligger Nordre Skøyen hovedgård. Gården kom i Aker kommunes eie i 1910, og brukes nå som forsamlingslokaler. Nordre Skøyen er omgitt av et offentlig parkanlegg med en lang lindeallé foran hovedbygningen.[50]
Øst for bebyggelsen på Skullerud, i randsonen til Østmarka, ligger Skullerudstua og Skullerudhavna fritidsområde. Dette området var egentlig tenkt utbygget til boliger, men på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet ble området reddet som friluftsområde etter innsats fra lokale frilufts- og idrettsorganisasjoner.[51] Her holdes det skiskole om vinteren i regi av Skiforeningen, og området har både lysløyper (med muligheter for kunstsnø) og en liten slalåmbakke.
De viktigste anleggene for breddeidrett i bydelen er Haraløkka (Bøler IF), Rustadfeltet (Rustad IL), Abildsøfeltet (Abildsø IL) og Trasop idrettspark (Oppsal IF). Sistnevnte ligger i tilknytning til flerbrukshallen Oppsal Arena (oppført 2005). Vest i bydelen ligger Manglerudhallen, med kunstgress og ishall. Her holder ishockeylaget Manglerud Star til.
Benum, Edgeir (1994). Oslo bys historie : Byråkratienes by : fra 1948 til våre dager. Oslo: Cappelen. ISBN82-02-12305-4.
Bruun, Ole Daniel (1999). Arkitektur i Oslo : en veiviser til byens bygningsmiljø. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN82-573-0948-6.
Bruun, Stein (red.) (1998). Goliaboka : Golia vel 75 år. Oslo: Golia Vel. ISBN82-994927-1-8.
Brække, Arne (red.) (1991). Historien om bydelen Manglerud/Abildsø. Oslo.
Guttu, Jon (2011). Boligvisjoner : ti forbilder for den sosiale boligbyggingen. Oslo: Press. ISBN978-82-7547-456-6.
Jensen, Bjarne (1990). Stuene i marka. Oslo: Schibsted. ISBN82-516-1358-2.
Kjeldstadli, Knut (1991). Oslo bys historie : Den delte byen : fra 1900 til 1948. Oslo: Cappelen. ISBN82-02-09145-4.
Myhre, Jan Eivind (1991). Oslo bys historie : Hovedstaden Christiania : fra 1814 til 1900. Oslo: Cappelen. ISBN82-02-09144-6.
Nedkvitne, Arnved & Norseng, Per G. (1991). Oslo bys historie : Byen under Eikaberg : fra byens oppkomst til 1536. Oslo: Cappelen. ISBN82-02-09141-1.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Senje, Sigurd (1985). Vi i Østensjøbyen. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN82-10-02764-6.
Tvedt, Knut Are (red.) (2010). Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN978-82-573-1760-7.