Direkt effekt er en betegnelse på de deler av EU-retten som kan påberopes av bedrifter og privatpersoner (private rettssubjekter) ved nasjonale domstoler, også uten at rettsreglene er inntatt i den nasjonale lovgivningen.[1][2]
Det finnes to sider av den direkte effekten, den vertikale og den horisontale.[3]
- Den direkte vertikale virkningen vedrører forbindelserne mellom private rettssubjekter og landet. Den betyr at privatpersoner kan påberope seg en bestemmelse i EU-retten overfor staten.
- Den direkte horisontale virkningen vedrører forbindelserne mellom privatpersoner. Den betyr at en privatperson kan påberope seg en bestemmelse i EU-retten over for en annen privatperson.
- Alt etter hvilken type rettsakt der er tale om, har EU-domstolen akseptert at den enten har full direkte virkning (det vil si både horisontal og vertikal virkning), eller at den har delvis direkte virkning (det vil si kun vertikal virkning).
For at en EU-regel skal ha direkte effekt kreves det at den er ubetinget, det vil si at den kan anvendes uten at det kreves noen kompletterende tiltak eller at kompletterende regler utstedes. Det kreves også at reglenes innhold er noenlunde klart og entydig.[1]
EU-domstolen har første gang i saken om Costa mot ENEL slått fast at en EU-regel med direkte effekt, skal ha forrang fremfor en senere vedtatt nasjonal lov.[1]
Se også
Referanser
Autoritetsdata
