Bilde
|
Navn
|
Land
|
Beskrivelse
|
|
Konrad Adenauer
|
Forbundsrepublikken Tyskland.
|
Adenauer var Forbundsrepublikken Tysklands (Vest-Tysklands) første kansler. Han arbeidet for å gjenopprette gode forbindelser med Frankrike, og undertegnet Élysée-avtalen i 1963.[1]
|
|
Joseph Bech
|
Luxembourg
|
Bech var katolikk, høyreorientert politiker og statsminister i Luxembourg. Han var aktiv i å etablere Benelux tollunion, og senere Det europeiske kull- og stålfellesskap. Han var sentral ved forberedelsen av Messina-konferansen i 1955, som åpnet veien for dannelsen av EEC i 1958.[1]
|
|
Johan Willem Beyen
|
Nederland
|
Beyen var uten tilknytning til noe bestemt parti, men likevel Nederlands utenriksminister. Gjennom Beyen-planen som ble presentert på Messina-konferansen i 1955 revitaliserte han arbeidet for europeisk integrasjon. Han mente at politisk enhet ikke kunne oppnås uten et felles marked, et felles ansvar for den økonomiske og sosiale politikk og en overnasjonal myndighet.[1]
|
|
Winston Churchill
|
Storbritannia
|
Churchill var britisk statsminister fra 1940 til 1945, og fra 1951 til 1955. Han talte i 1946 for opprettelsen av et «Europas forente stater» for å hindre fremtidige kriger.[3]
|
|
Alcide De Gasperi
|
Italia
|
Gasperi var kristendemokratisk politiker og statsminister i Italia. Han var med ved etableringen av Europarådet, og i tillegg sentral i arbeidet for å skape samarbeid mellom europeiske stater.[1]
|
|
Walter Hallstein
|
Forbundsrepublikken Tyskland
|
Hallstein var en tysk jusprofessor og diplomat. Han var Europakommisjonens første president, og spilte en viktig rolle ved etableringen av et felles marked for Benelux, Tyskland, Italia og Frankrike. Han var en ivrig føderalist og motstander av Charles de Gaulles tanker om et «fedrelandenes Europa». Dette førte til at han måtte gå av som kommisjonens president.[4]
|
|
Sicco Mansholt
|
Nederland
|
Mansholt deltok i den nederlandske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig, og opplevde hungersnøden i landet i 1944 og 1945. Mansholt var bondesønn og sosialdemokrat, og arbeidet for europeisk selvforsyning gjennom den felles landbrukspolitikken.[1]
|
|
Jean Monnet
|
Frankrike
|
Jean Monnet var forretningsmann og stedfortredende generalsekretær i Folkeforbundet. Han medvirket ved utarbeidelsen av Schuman-planen som førte til opprettelsen av Den europeiske kull- og stålfellesskap. Monnet ble selv kull- og stålfellesskapets første president.[1]
|
|
Robert Schuman
|
Frankrike
|
Schuman ble født som tysk statsborger i Lorraine, men ble fransk i 1945, da området ble innlemmet i Frankrike. Han var kristendemokrat og Frankrikes utenriksminister mellom 1948 og 1952. Han fremsatte den såkalte Schuman-planen om å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, selve grunnlaget for rustningsindustrien, under felles europeisk kontroll. Planen førte til opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskapet.[1]
|
|
Paul-Henri Spaak
|
Belgia
|
Spaak var sosialdemokrat. Som Belgias statsminister var han involvert i drøftelsene om Benelux tollunion. Han fikk senere høye verv i FN, Europarådet, Det europeiske kull- og stålfellesskapet og NATO. Han spilte en viktig rolle ved etableringen av Det europeiske kull- og stålfellesskapet, Roma-traktaten og EEC.[1]
|
|
Altiero Spinelli
|
Italia
|
Altiero Spinelli sluttet seg som 17-åring til kommunistene på grunn av deres «internasjonalisme». I 1937, da den stalinistiske terror var på sitt høydepunkt, tok han avstand fra kommunismen. Spinelli satt 16 år i Mussolinis fengsler og interneringsleire. Han var en overbevist europeisk føderalist. Under sitt fangeopphold på øya Ventotene ble han hovedforfatter av Ventotene-manifestet. Spinelli skrev utkast til en europeisk grunnlov.[5]
|