Nice-traktaten definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene. Traktaten sørget også for å utvide antall seter i Europaparlamentet til 732.
Spørsmålet om en reduksjon av Europakommisjonens størrelse, ble delvis løst: Traktaten erklærte at når antall medlemsland utvides til 27, skal antall medlemmer i Europakommisjonen reduseres til færre enn 27, men uten å spesifisere det nøyaktige antallet. Man ble imidlertid enige om at Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia og Spania mistet en kommissær hver etter 1. januar2005.
Avtalen åpnet for å opprette spesialdomstoler, som er underordnet Domstolen og Retten (tidligere Den europeiske første-instans domstolen), for å håndtere spesielle områder som f.eks. patenter og personalsaker. ( Se utdypende artikkel om Personalretten.)
Nice-traktaten lovfestet også et nytt regelverk for et tettere samarbeid mellom EU-landene. Det tidligere regelverket i Amsterdamtraktaten hadde hittil ikke blitt tatt i bruk, og ble ansett som ubrukelige.
Traktaten inneholdt også tiltak som håndterte de finansielle konsekvensene i kjølvannet av opphøret av EKSF-traktaten (1951) den 23. juli2002.
Som en reaksjon på de forfeilede sanksjoner mot Østerrike, etter at en koalisjonsregjering som inkluderte Jörg Haiders nasjonalistiske parti hadde kommet til makten, hadde det oppstått en frykt i EU overfor nasjonalisme i fremtidige EU-land som en destabiliserende faktor i hele EU-samarbeidet. Resultatet ble at Nice-traktaten lovfestet formelle regler for anvendelser av sanksjoner mot et medlemsland.
Folkeavstemning (62,89% ja) 1 Ratifisert av Senead Ratifisert av Dail
1 Irland holdt ny folkeavstemning om Nice-traktaten, etter at Rådet for Den europeiske union i Sevillaerklæringen anerkjente Irlands nøytralitetspolitikk i militære spørsmål.