Stavanger domkirke

Stavanger domkirke
Ranveig
Område		Stavanger
Bispedømme		Stavanger bispedømme
Fellesråd		Stavanger kirkelige fellesråd
Byggeår		Påbegynt ca. 1100 og ferdig ca. 1150
Endringer		Nytt kor og ombygging mellom våpenhus og skipet etter brann i 1272. Restaureringer i 1554–56, 1743, 1866–74, 1999 og 2013-2025
Viet til		Sankt Svithun
Kirkegård		Stavanger kirkegård fram til 1800-tallet. I middelalderen Svithunkirkegården.
Arkitektur
Periode		Skipet romansk, koret og våpenhuset gotisk
Byggemateriale		Kleberstein og grønnskifer
Tårn		To tårn i øst. Fram til 1272 ett tårn i vest.
Portal		Gotisk vestportal, Bispeportal, Anglonormannisk nordportal
Kor		Gotisk kor med ribbehvelv
Skip		Treskipet: midtskip og to sideskip
Kirkerommet
Prekestol		1658 av Andrew Smith
Døpefont		Gotisk, trolig perioden 1250–1300
Alter		Alterbord. Glassmaleri av Viktor Sparre 1957
Plasser		750
Diverse		En rekke romanske kapiteler i skipet. Flere epitafier. Steinportretter i koret øverst av kong Magnus Lagabøte, flankert av kong Erik Magnusson, samt av hertug og senere kong Håkon V Magnusson. Klokkespillet fra 1925 er landets eldste. Det ble i 1997 restaurert og utvidet med 27 klokker. Spillet består nå av til sammen 49 klokker.
Beliggenhet
Stavanger domkirke 58°58′11″N 5°43′59″Ø
Stavanger domkirke på Commons

Stavanger domkirke er fra første halvdel av 1100-tallet og er det eldste stående domkirkebygg i Norge. Den er den av landets domkirker som i størst grad har beholdt sitt middelalderske uttrykk og den eneste som har vært i kontinuerlig bruk siden 1300-tallet. Riktignok ikke som domkirke hele denne tiden, ettersom den var underlagt Kristiansand domkirke i perioden 1682-1925.

Katedralen ligger sentralt i Stavanger, mellom Breiavatnet i sør, Torget med Vågen i nordvest, Domkirkeplassen i nord og Kongsgård i sørvest.

Domkirken ble romersk katolsk bispesete etter at Stavanger bispedømme ble opprettet omkring 1125. Fra reformasjonen og et par år framover ble bispedømmet styrt fra Bergen. Fra 1539 ble domkirken sete for superintendenter (biskoper) i den lutherske kirke. I 1682 ble bispesetet flyttet til Kristiansand, men i 1925, da bispedømmet ble splittet i Stavanger bispedømme og Agder og Telemark bispedømme, ble Stavanger domkirke igjen bispesete i Den norske kirke

Under krypten i Domkirken er det funnet trekullag fra en konstruksjon som er datert til perioden 800-950. De er tolket som en brent vedstabel.^[1]

Det er også funnet skjeletter som trolig er fra fra 1000-tallet. Dette indikerer at det kan ha vært en kirke i nærheten, før dagens domkirke, men det kan også bare ha vært en kirkegård. Vi vet ikke om det har vært en kirker der, hvor den i så fall sto eller hvor stor den var.^[2] Kirkegården dekket den østligste delen av dagens kirkekor.^{[3] [4]}

I løpet av 1000-tallet var bispedømmer opprettet i Bjørgvin, Nidaros og Oslo. Stavanger bispedømme kan ha blitt skilt ut fra Bjørgvin. Bispedømmet omfattet dagens Rogaland, Agder, Valdres og Hallingdal, men når det fikk denne utstrekningen er ukjent. Nøyaktig etableringsår for bispesetet er ikke kjent, men ut fra kilder kan det ha vært en gang mellom 1090-tallet (byggestart) og 1135 (biskop Reinalds dødsår).^{[5] [6] [7]}

Gerhard Fischers vurderinger av alderen på Domkirken i 1964 var i stor grad knyttet til Oluf Kolsruds konklusjon om at bispesetet var fra omkring 1125.^[8] Fischer viser samtidig til at det er elementer i kirken som peker mot slutten av 1000-tallet. Mest presis er Fischer i det engelske sammendraget under omtalen av Domkirkens skip: The former suggest a period from about, or even prior to, 1100, and it may be questioned, whether an English master mason would have used "antiquated" details, if building operations were really started about 1125. It is a tempting theory, that before the bishopric was established, work was in progress on an earlier church.^[9]

Edward Christopher Hohler sammenliknet detaljer i Domkirken med andre kirker, og med det som grunnlag mente han at Domkirken ble påbegynt omkring 1105.^[10] Han mente også at det sto en eldre kirke på stedet, og at den nye kirken ble bygget rundt denne. Den eldste kirken sto i den sørvestre delen av skipet og ble ikke revet før den nye kirken begynte å bli ferdig. Teorien begrunnes med de mange skjevhetene i kirken – han mente skjevhetene skyldtes dårlig sikt på grunn av den gamle kirken. Ved å sammenlikne størrelsen med andre samtidige norske kirker mente han at den var bygget som en kirke til en biskop, samtidig vektlegger han at kirken må ha vært påbegynt før kirkens inntekter økte kraftig gjennom tienden, og kirken fikk korbrødre. Tienden ble innført like etter 1111, da Sigurd Jorsalfare kom hjem fra sin reise til Det hellige land.

Morten Stige skrev i 2013 at det er trekk ved skipet i Domkirken som muliggjør en byggestart allerede i siste tiår av 1000-tallet. .^[11] Arne Kvitrud sluttet seg til denne dateringen i 2023, ment mente at dette bare var første byggetrinn i Domkirken. Andre byggetrinn var en gang i perioden 1125-1150, der skipet ble forlenget og vesttårnet ble bygd.^[12]

Tradisjonelt regner en 1125 som «oppstartsåret» for både Domkirken og bispesetet, men det er et tilfeldig valgt årstall. Flere forskere mener at kirken ble påbegynt før Stavanger ble bispesete. Ut fra vurderingene er det rimelig å anta at byggingen ble påbegynt på 1090-tallet og at kirken i sin eldste form (den romanske kirken) sto ferdig rundt 1150.^[13]

Mellom koret og kirkeskipet er korbueveggen. De engelske katedralene har ikke korbuevegger som det var i Domkirken helt til 1869. Derimot fins tilsvarende i klostre og en rekke mindre engelske kirker. Ytterst på korbueveggen var det en dør på hver side til lektoriet. Lektoriet var et galleri på korbueveggen mot menigheten. Det var en slags tidlig prekestol. Der kunne det være tekstlesing, prekener og kirkelige handlinger. Lektoriet ble i klosterkirker brukt av munkene ved prosesjoner på helligdager.^[14] I tillegg er det flere skriftlige kilder som viser til at korprestene i Domkirken var knyttet til et kloster.^[15]

Eldbjørg Haug mente at de første prestene i Domkirken levde i et fellesskap etter et sett leveregler, men at de på 1200-tallet skilte lag. Kirken skilte normalt mellom prester som arbeidet for lekfolk, og prester som levde avskjermet i et kloster. Hun mente at prestene i Domkirken var augustinerkorherrer og at de holdt til i Olavsklosteret.^[16]

Arne Kvitrud mente også at korprestene i Domkirken var klosterprester, men at de fulgte reglene til benediktinerne, og at domkirken var en klosterkatedral etter mønster fra omtrent halvparten av de engelske katedralene fra slutten av 1000-tallet. Det innebar også at de bodde i bygninger i tilknytning til Domkirken.^[17]

Arne Kvitrud mente at da kirken ble bispekirke ble kirkeskipet forlenget vestover og det ble bygd et tårn i vestpartiet (vesttårnet). Dette var trolig en gang i perioden 1125-1135.^[18] Kong Sverres sysselmann Einar Kongsmåg tok ca. 1205 tilflukt i vesttårnet, da baglerne overfalt byen. Han ble drept, etter først å ha blitt lovt fritt leide om han kom ut. Sankt Svithuns skrin, som ble brukt til å oppbevare relikviet etter Sankt Svithun, er omtalt første gang i forbindelse med dette bagleroverfallet.^[5]

Et domkapitel knyttet til Domkirken er nevnt i kilder første gang i 1236. Domkapitelet skulle gi råd til biskopen og fikk etter hvert også ansvar for å utnevne nye biskoper. Om domkirken var en klosterkatedral, kan ordet domkapitel ha vært brukt som et synonym til konvent - som var det tilsvarende ordet for prestefelleskapet i ey kloster. Medlemmene av domkapitelet ble kalt kanniker eller korsbrødre fra 1300-tallet, fordi de hadde plass i kirkens kor. Det nøyaktige antallet kanniker i Stavanger er ukjent, men kan ha variert mellom 4 og 14.^[19] Korbrødrene hadde en gård som ble omtalt som Brødregården eller Kommunsgården. Der var det rom for felles måltider fra 1300-tallet. Denne lå i den sørlige delen av dagens Sparebankbygg.

Bybrannen i 1271 eller 1272 la Domkirken i ruiner. Skadene på kirken var store. For å skaffe økonomiske midler til gjenreisningen ble fram til ca. 1300 utstedt en rekke avlatsbrev.^[20] Avlat kunne innvilges dersom en troende besøkte en kirke på festdagene til bestemte helgener og gjorde bot for sine synder, og avlatsbrevet kunne forsterkes ved også å betale til kirken. Under gjenreisningen rev en ned restene av koret og vesttårnet, og bygde i stedet et høygotisk kor med en lengde på over to tredjedeler av skipet. Gjenreisingen ble trolig fullført under biskop Arne (1277–1303).^[5] Korbueveggen og kirkeskipet var også brannskadet. Her valgte en i stedet å dekke til skadene med tykke lag av kalk.^[21]

Kongsgård (med bispeborgen) er inntil Domkirken. Bispekapellet mellom Domkirken og Kongsgård ble antagelig oppført etter bybrannen, og fullført i 1290-årene.

Det finnes ikke tegn på at Domkirken fungerte som viktig pilegrimsmål i middelalderen, verken i skrevne kilder eller i arkeologisk materiale.^[20] Kultsenteret for den viktigste helgenen Sankt Svithun var alt vel etablert i England. Det finnes heller ikke rapporter om mirakuløse hendelser knyttet til vernehelgener og relikivier.

Den siste biskopen i Stavanger før reformasjonen i 1537 var Hoskuld Hoskuldsson.^[22] Han ble antagelig ført til Bergen og døde i fangenskap der. Biskoptittelen var formelt opphevet og erstattet med tittelen «superintendent», men den gamle tittelen ble likevel brukt videre. Stavanger ble i noen år lagt inn under Bergen bispedømme. Den første biskopen i Stavanger etter reformasjonen var Jon Guttormsen.

Etter reformasjonen i 1537 kom det endringer i kirkeinteriørene. Lutheranismen brakte med seg nye impulser, også for kirkenes utforming og utsmykning. Nytt var prekestolen og tavler med bibeltekster. Ut gikk bilder, skulpturer og helgendyrking. Det er spekulert i om Domkirken plyndret, men det finnes ikke sikre kilder.^{[23] [24][25] [23]}

Regnskapene for byggearbeidene på Domkirken i 1554-1556 gir et enestående innblikk i ombyggingen, der både taket, inngangspartiet, korgolvet og glassvinduer ble byttet ut eller endret. På tross av dette skrev superintendent (biskop) Jon Guttormsson til kongen allerede i 1557 at Domkirken faller snart ned, om den ikke får hjelp med det første. Han ville ha mer penger til kirken, og reiste også til København for å klage sin nød. I 1564 beskrev kong Frederik Domkirken som svært forfallen, og beordret geistligheten i bispedømmet til å betale en årlig avgift (”catedraticum”) til kirken for å holde den ved like.^[26]

Se egen artikkel om Stavanger domkirkes pulpiturer.

På i første halvdel av 1600-tallet la generell økonomisk framgang grunnlag for fornying av kirkeinteriøret. Mange utenlandske håndverkere slo seg ned og bidro med viktige impulser til domkirken. Sentralt sto håndverkerne Thomas Snekker og Lauritz Snekker, sammen med malerne Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel. Det er få spor etter denne såkalte Stavangerrenessansen i dagens domkirke.

I løpet av 1600-tallet fikk Domkirken ny prekestol, orgel, stolrader, pulpiturer, lyskroner, glassmalerier, altersølv, klokker og messeklær, det meste gitt som gaver fra byens borgere.

I mai 1682 vedtok kongen å flytte bispesetet til Kristiansand, og i 1684 flyttet biskopen. Domkirken ble til en sognekirke og mistet inntektene som hadde fulgt med bispesetet. Stavanger fikk bispesetet igjen i 1925.

På 1700-tallet var det mindre endringer i interiøret i kirken.^[27] Tidlig på 1700-tallet fikk kirken rødt teglsteinstak.^[28]

På 1600- og 1700-tallet var det populært blant de rike å legge graver under kirkegolvet, og en regner med at omkring 400 personer er gravlagt på denne måten. De aller rikeste fikk gravkammer i korkjelleren eller under vesttårnene. En rekke gravsteiner er bevarte. Skikken ble forbudt i 1805.^{[29] [30] [31]}

Domkirken var fra 1684 sognekirke for hele den daværende Stavanger by. I 1860 ble soknet delt, og Sankt Petri sokn opprettet. Sankt Petri kirke (Petrikirken) ble innviet i 1866.

I perioden 1867-1874 gjennomgikk Domkirken et restaureringsarbeide under ledelse av arkitekt Conrad Fredrik von der Lippe (1833–1901). Lippe har i ettertid er blitt kritisert for å ha gjort for mange endringer.^[32] Arbeidet endret interiøret fullstendig og førte også til utvendige endringer. Mange detaljer fra 1600- og 1700-tallet ble fjernet, herunder stoler, gallerier, gravplater og kister. Det røde tegltaket ble erstattet med svart skifertak. Deler av den hvite kalkpussen ble fjernet, og vegger både utvendig og innvendig ble påført tykk sementpuss. I 1877 ble et varmluftsapparat plassert i korkjelleren.^{[trenger referanse]}

I 1925 feiret Stavanger 800-årsjubileum for grunnleggelsen av bispesetet. Det samme år ble Stavanger bispesete gjenopprettet, med Rogaland fylke som forvaltningsansvarlig. Den første biskopen Jacob Christian Petersen ble innsatt under en gudstjeneste i Domkirken 7. juni 1925, med representanter fra kongehuset, regjeringen, Stortinget og kirken tilstede.

I 1934 fikk Fredrik Macody Lund i oppdrag å gjennomføre en bygningshistorisk undersøkelse.^[33] Da resultater fra arbeidet uteble, ble ansvaret for å fullføre dette arbeidet overlatt til Gerhard Fischer. Et større moderniserings- og restaureringsarbeide ble gjennomført i perioden 1939-1942. Blant annet ble trealteret skiftet ut med et klebersteinsalter, vinduet i vestfronten ble skiftet, kalklag fjernet, tiltak for bedring av inneklimaet gjennomført og nytt orgel installert.^[34]

Etter andre verdenskrig startet en fjerning av utvendig puss på veggene, et arbeid som ble fullført rundt 1955.^{[trenger referanse]}

Fra 1. mai 2020 til 25. august 20024 var Domkirken stengt for å få gjort en omfattende restaurering.^[35] Det ble blant annet tilrettelagt bedre for funksjonshemmede, lagt vannbåren varme i kirkegulvet og alt elektrisk anlegg ble skiftet ut. På utsiden ble begge tårnene og deler av koret kalket for få lysere overflater. Under den omfattende arkeologiske undersøkelsen under kirkekoret, ble det blant annet funnet en sjakkbrikke fra middelalderen.^[36]

Våren og forsommeren 2021 ble det foretatt arkeologiske undersøkelser av domkirkens 18 gravkamre i krypkjelleren i skipet. Det er støpt betonglokk over, og lagt vannbåren varme under golvet. I 2023 skal det gjøres en utgraving nordøst for kirken, i samband med funn i 1967-1968 av om lag 30 skjeletter i korkjelleren. Noen av disse var trolig kristne graver fra tiden før domkirken ble påbegynt.^{[37] [38] [36]}

Arkeologiske undersøkelser i området ved Torget har ført at noen har spekulert i om Stavanger var en kaupang eller handelsplass omkring år 1000, men det er omdiskutert.^{[36][39] [40] [41] [42]}

Katedralen er viet til Sankt Svithun, den angelsaksiske biskopen som levde og virket på 800-tallet. Den har derfor vært omtalt som Svithunskirken. Ifølge Anton Wilhelm Brøgger er Domkirken også viet til den hellige treenigheten siden den er en katedral,^[43] men det finnes ikke dokumenter som stadfester dette.

Domkirken hadde opprinnelig et armbein (en «armlegg») fra Sankt Svithun som skal ha kommet fra Sankt Svithuns skrin i Winchester eller Canterbury, avhengig av når beinet ble tatt ut. Armbeinet ble lagt i et nytt Sankt Svithuns skrin i Stavanger domkirke.^[22] Det er kjent at Sankt Svithuns helgenskrin i Winchester har blitt åpnet 1086 og i 1150.^[44] Det finnes imidlertid ingen skriftlige kilder som knytter Sankt Svithun til Stavanger før i 1204.^[45] Hvilket tidspunkt armbeinet ble brakt til Stavanger, kan en derfor bare gjette seg til. De fleste har ment at kirken fikk armbeinet samtidig med at kirken ble innviet – noe som har vært antatt å være omkring 1125. Christopher Hohler mener at relikvien må ha kommet før 1066.^[46] Eldbjørg Haug mener det var under perioden den danske Knut den mektige var konge i England (1016–35).^[47] Knut Helle mener at relikvien kan ha kommet så sent som i 1150.^[48] Relikvien kan også ha tilhørt den kirken som sto på stedet før domkirken ble bygget.

Kirken hadde i 1517 tilsammen 36 relikvier, ifølge en liste satt opp av biskop Hoskuld Hoskuldsson. I tillegg til armbeinet fra Sankt Svithun var det blant annet relikvier fra Jesus (en linklut med hans blod), jomfru Maria, Sankt Paulus, Sankt Andreas, evangelisten Markus, Sankt Olav, Sankta Sunniva, Sankta Barbara, Sankt Edmund, Sankt Valentin, Sankt Stefanus, Sankt Klemens, Sankt Kosmas, Sankta Juliana, Sankta Agata, Sankta Sigrida og Sankt Thomas av Canterbury.^[49]

Fra perioden 1275-1517 kjenner en om lag førti helgennavn knyttet til Domkirken, i bevarte brev, diplomer og testamenter.^[20]

Samlet kjenner en navn på 17-18 altre og stuker i Domkirken.^[50] En «stuke» er et lite hus eller avlukke inne i kirken, et sidekapell. Det har neppe vært mer enn 12–13 av disse i bruk samtidig.^[51] Altrene og stukene var i hovedsak viet til helgener: Høyalteret var trolig viet til Sankt Svithun. Fram til omkring 1350 er fem stuker omtalt i skriftlige kilder:^[19]

• Vår Frues alter eller Mariastuken, viet til jomfru Maria
• Sjelestuken
• Krosstuken
• Jonsstuken, viet til døperen Johannes
• Olavsstuken, viet til Olav den hellige

Biskop Alf testamentert i 1478 sitt løsøre til Høyalteret, samt til^[20]

• Andreasalteret, viet til Sankt Andreas
• Birgittaalteret, viet til Birgitta av Vadstena
• Gillesalteret, viet til byens gilde, «et brorskap til felles timelig og åndelig hjelp og gudfryktighetens øvelse»^[52]
• Johannes Døperens alter
• Katarinaalteret, viet til Katarina av Alexandria
• Korpus Kristi-alteret
• Korsalteret øverst
• Korsalteret, nederst
• Mikaelsalteret, viet til erkeengelen Mikael
• Trinitatsialteret, viet til Den hellige treenighet
• Vår Frues alter, viet til jomfru Maria

I 1442 var det også et alter innviet til Sankt Vincent og i 1508 et alter innviet til Sankt Anna.^[20] Andre altre som er omtalt er^[51]

• Helligåndalteret, viet til Den hellige ånd,
• Laurentiusalteret, viet til Sankt Laurensius. (Omtalt som usikkert)
• Pålstuken, viet til apostelen Paulus

Hvor alle disse altrene var plassert i kirken er uvisst.

Våpenhuset er det første rommet en kommer til når en entrer hovedinngangen i vest.

Før brannen i 1272 var våpenhuset tårn, nærmere bestemt kirkens vesttårn. Ved graving under golvet har en funnet fundamentene til det gamle tårnet som skal ha vært kvadratisk.^[53] Det har vært diskutert hvorvidt tårnet kan ha vært bygd før skipet, kanskje som et vakttårn, men det er uvisst.^[54] Etter brannen ble tårnet tatt ned og erstattet med et lavt vestparti. I 1920–1921 var det en lengre diskusjon i lokalavisene om vesttårnet skulle bygges opp igjen, men prosjektet ble forlatt.

Gerhard Fischer mente i 1964 at det (romanske) koret ble påbegynt først og at en så bygget seg vestover i en romansk stil, sannsynligvis under ledelse av en byggemester fra England.^[55] Senere fikk man inngangsportal og inngangsparti i gotisk stil, trolig i samband med gjenoppbyggingen etter brannen i 1272.

I våpenhuset finner en i dag to gravstøtter fra 1300-tallet: den ene for ombudsmannen Håkon fra Reve, død 1304, den andre for biskop Botolf Asbjørnson, død 1380. På veggen henger et epitafi av Anders Lauritzen Smith. Epitafiet viser Matias Tausan med sine to ektefeller. Over inngangspartiet finner en klokkespillet fra 1925 – landets eldste klokkespill. Det hadde opprinnelig 22 klokker. I 1997 ble spillet restaurert og utvidet med 27 nye klokker, slik at det i dag består av 49 klokker.

Overgangen mellom våpenhuset og skipet har i middelalderen vært mindre og kan ha vært på størrelse med en dør. Ved ombyggingen etter brannen i 1272 ble inngangspartiet ombygd og gjort større.

Skipet er bygget opp i tre deler («treskipet») som en basilika, med et hovedrom i midten og to siderom atskilt med massive sirkulære romanske søyler. Skipets mål er 25,8${\displaystyle \times }$18m. Søylene er knyttet sammen i buer, og det er seks slike buer på hver side.

Det meste av taket inklusiv takhellene blåste ned og ble ødelagt i en storm i 1826. Nytt tak ble lagt på. På 1860-tallet ble det daværende takdekke skiftet ut med skifer. De gamle taksteinene ble i 1920 brukt på kapellet på Eiganes gravlund.^[56]

Skipet hadde jordgolv med steinheller fram til 1860-tallet. Det ble da gravd to fot ned i bakken, lagt bjelkelag og golvplanker. Det eldste plankegolvet varte bare noen få år, da en hadde glemt å ventilere rommet under golvet.^[57] Golv er fra 1999 ble fjernet i 2020. I 2021 legges nytt betonggolv.

På toppen av kapitelene i vest er det utsmykking.

I skipet og sideskipene er det lysekroner og lampetter som ble laget av Emanuel Vigeland i 1924.^[36] De gamle ble lånt ut til andre kirker og kapeller, og noen ble lagt i krypten.

I middelalderen var det ståplasser for alle besøkende i kirken.

Fra 1500-tallet hadde en i den fremste delen av kirken faste trebenker med en port inn (kirkestoler).^[58] I 1844 ble de tidligere utskårne kirkestolene erstattet med nye malte kirkestoler. Om en midtgang på om lag fire meter satt kvinnene på den nordre siden og mennene på den søndre. En kunne kjøpe seg plasser mot en årlig avgift til kirken. Disse plassene var også salgsvare, og det kunne oppstå uenighet om hvem som eide seter i kirken. Det var også noen små halvsirkelformede og noen rektangulære gallerier langs begge sideveggene i midtskipet. De stakk ut mellom søylene og hadde inngang fra sideskipene. De som ikke hadde råd til sitteplasser, hadde ståplasser bakerst i kirken. Ordningen ble avviklet ved restaureringen på slutten av 1860-tallet.^[59]

På den sørlige langskipsportalen i domkirken er det sikksakkborder og stilisert korsblomstmønster av enkel geometrisk karakter. Dette er et vanlig dekorinnslag knyttet til middelalderens steinkirker på Vestlandet og i Trøndelag, og en antar at den skyldes påvirkning fra ornamentikk knyttet til normannisk steinkirkearkitektur.

Tre sider av kapitelet på en halvsøyle i det søndre sideskipet er dekket av et middelalderrelieff som noen ganger omtales som Livstrekapitélet,^[60] «Syndebukkrelieffet»^[61] eller «Ragnarokrelieffet»^[62] etter ulike forsøk på tolkninger av motivet. Det skiller seg fra den anglo-normanniske stilen og er hugget i en lombardisk stil. Se egen artikkel om Stavanger domkirkes kapiteler.

På 1860-tallet ble vinduene i sideskipene skiftet ut med rundbuevinduer for å få dem i stil med resten av skipet.

Fram til 1860-tallet var det også i sideskipet avlåste kirkestoler som støtte ut mot ytterveggene, og som var eid av privatpersoner. De ble brukt under gudstjenester.

I sideskipet er det i dag fire epitafier i de endene av sideskipene som ble skåret og malt av Anders Lauritzen Smith i årene 1658-78: Ekteparet Marcus Christensen Humble og Anna Kristensdatter Trane, ekteparet Severin Pedersen Godtzen og Elisabet Kristensdatter Trane, ekteparet Johannes Hjermann og Anna Katrina Nilsdatter, og Severin Pedersen Fransen med hans to ektefeller Agnete Sørensdatter Godtzen og Mette Matsdatter Tausan. Alle epitafiene har portretter og rike utskjæringer i farger, med bibelske motiver og med våpenskjoldene til ekteparene. Iallfall våpnene Trane (Thrane) og Godtzen er slektsvåpen brukt gjennom flere generasjoner, mens de andre synes å være personlige våpenskjold. Våpnene på epitafiene har vanlig heraldisk utstyr med skjold, hjelm, hjelmklede og hjelmtegn.

Et eldre epitafium av ekteparet Elisabet Pedersdatter (død 1578) og lensherren Henrik Brockenhus (død 1588), med malte våpenskjold, er flyttet til Stavanger Museum. Et maleri av borgermester Henrik Hanssen fra 1660 er gått tapt.

De lange taklampene i sideskipene er utført av arkitekt Jonas Hidle (f. 1912) fra Stavanger.

Domkirken hadde en prekestol bygget i 1554 av Nils Olavson tømmermann.^[63] Neste prekestol ble gitt av Elisabet Pedersdatter (død 1578) og mannen Henrik Brockenhus. Dagens prekestol er laget i 1658 av Peiter Negelsen. I utsmykkingen som viser en rekke bibelske motiver, inngår initialene og våpenskjoldene til lensherren Henrik Below og hans to ektefeller Johanne Lykke og Pernille Qvitzow. Han har derfor ganske sikkert betalt for prekestolen.

Det eldste orgelet var fra 1622^[64], og den første organisten var Ludolphus Wilken. Han omtales fra 1623.^[64] Amtmann de Fine fortalte i 1749 at orgelet ble flyttet i 1655.^[65] På 1770-tallet sto det ved våpenhuset.^[66]

Fram til brannen i 1272 hadde kirken et kvadratisk romansk kor med sidelengder på 11,5 m. En kan fastslå dette ved de undersøkelsene som er gjort av fundamentrester i krypten under koret. Åpningen mot skipet var på 3,4 m. Etter brannen i 1272 ble deler av østveggen og det romanske koret revet. Koret ble forlenget til en lengde innvendig på 20,5 m. Bredden innvendig er 8 m. Det ble også bygget i en ny stilart – gotikk. Det ble også bygget to tårn i øst. Korets åpning mot skipet ble øket til 5,8 m under restaureringen på 1860-tallet. Før restaureringen var det en mindre åpning med en halvbue øverst.

Koret var trolig ferdigstilt før biskop Arnes død i 1303^[67] og har trolig hentet sine forbilder fra Nordøst-England. Enkelte forhold kan tyde på at det er kommet til nye byggledere på slutten av arbeidet, men det meste er bygget av den samme mesteren.

Med en gang en kommer inn i koret er det på nordsiden en liten trapp med en dør til et trangt åttekantet tårn. En kan bare se tårnet fra utsiden. Denne har en trapp med 25 trinn. En kunne tidligere fortsette i en tretrapp til en var midt over koret, og derfra til de to tårnrommene over sakristiene.

Loftsrommene kan ha vært brukt som lagerrom for kostbarheter, men det er usikkert. Ved restaureringen på loftet i 1866,^[68] ble en messehagel eller korkappe funnet på loftet, men uten at det ble fortalt hvor loftet lå. Kappen har et bilde, som er tolket til å forestille Sankt Svithun. Brøgger skrev at den var et norsk klosterarbeid fra 1400-tallet.^[69] Haug mente at den er fra om lag 1520.^[70] Den er omsydd til et antemensale (alterforstykke), nå utstilt på Stavanger Museum. Det kan være at den kom fra Hospitalkirken i Stavanger.

Ved inngangen til sakristiet finnes skulpturer av kong Magnus Lagabøte, kong Eirik II Magnusson, samt hertug og senere konge Håkon V Magnusson. Opprinnelig hadde alle skulpturene skjegg, men to av dem ble hogd glattbarbert under restaureringen på 1860-tallet.

I koret finner en også blant annet:

• en døpefont som vurderes å være fra omkring år 1300. Se egen artikkel om Stavanger domkirkes døpefont,
• en dansk bibel trykket i København i 1589 – den skal ha tilhørt Anders Lauritsen Smith på 1600-tallet,
• et portrett av superintendent Jørgen Erikson som kan være malt at Peter Reimers; maleriet er tidligst malt i 1604 – trolig senere,
• kalk og disk gitt av Laurits Clausen Scabo i 1608,
• en oblateske gitt av biskop Thomas Kortsen Wegner og hans kone Anne Kristensdatter Trane^[71],
• døpefat, laget av Albert Sink i Stavanger i 1742,
• bispestol fra gjeninnvielsen av Stavanger som bispesete i 1925, og
• glassmalerier i østveggen laget av Victor Sparre i 1957.

En finner ikke alterlysestakene fra 1660-tallet, de ble solgt på 1860-tallet. Det var også tidligere en høy altertavle med utskårne figurer som dekker en stor del av vinduet. I november 1853 kom en «gal» mann inn og skar tavlen i stykker.^[72] Deretter fikk en installert en kopi av Bertel Thorvaldsens kristusstatue i Vor Frue kirke i København. I 1866 ble den flyttet til Petrikirken.

Koret har to tårn i øst. Nederst i hvert tårn er det et større rom. Rommet i det nordlige tårnet betegnes som sakristiet og det i sør for skrudhuset. Hvert av rommene er på 14,5 m². Sakristiet har trolig vært brukt som kapitelshus før reformasjonen.^[73]

Rasmus Tveteraas skrev at det i skrudhuset var en serie bilder med biskopene fra Reinald til Hoskuld Hoskuldsson, og så en ny rekke bilder fra superintendent Jon Guttormsen til bisp Jacob Jensen Jersin. Tveteraas oppgir ikke kilde for denne opplysningen. I dag finner en i skrudhuset malerier av biskopene fra 1925 og framover.

Over begge sakristiene er det tårnrom. Det ble bevilget penger til de spisse takene over tårnene i 1743, og tårnene fikk sine pyramideformede spir i 1746.^[74] Tårnrommene er ikke lenger i bruk.

Se egen artikkel om krypten.

Krypten er rommet under koret. Det er en utvendig inngang (kjellerdør) til krypten rett ovenfor Bispekapellet. Det var opprinnelig en gravkjeller, men i dag er kjelleren gravd ut, innredet og brukes i menighetssammenheng. Det er da rett å bruke ordet krypt.

I 1929 var det lavt under taket, så en snaut kunne stå oppreist. Det første rommet var det største, og hadde tidligere vært brukt som fyrrom. I 1929 var det brukt som lagerrom. Fra dette rommet førte to forholdsvis smale rom parallelt videre inn under koret. I rommet som var nærmest Bispekapellet var det mange klebersteiner, en del var fra trappen som ble funnet under gravingen mellom Domkirken og Bispekapellet i 1917. Der var også fire klebersteinshoder. I det andre rommet var det et skifersteinlager, og om lag 15 store gravsteiner med innskrifter. Takhøyden i kjelleren ble hevet 45cm omkring 1940.^{[trenger referanse]}

Begravelsesstedet viste tidligere den avdødes sosiale status. På 1700-tallet var de dyreste gravstedene i Stavanger i denne rekkefølgen: Under koret i Domkirken, i Urtegården, på Kirkegården og på Fattigkirkegården under Kleiva. Stanken fra gravkistene steg opp i kirkerommet, og måtte ventileres ut av krypten. Det ble gjort ved å ha et vindu med jerngitter uten glass. I 1805 ble det forbudt å gravlegge noen under kirkene, og omtrent på denne tiden tok en til å ta ut kister som sto under koret i Domkirken. Den store oppryddingen kom i 1866, da om lag 100 kister ble fjernet. Skjelettene ble gravlagt i en fellesgrav utenfor Domkirkens nordre side-utgang. I 1958^[75] ble fire gravsteiner satt opp i Rektorhagen langs muren mot Bispekapellet. To middelaldergravsteiner fra krypten, og som har vært brukt igjen, er utstilt i våpenhuset. Flere gravsteiner er brukt som fundament for gjerdet til Kongsgård mot Haakon VIIs gate, noen er i Stavanger Museum, noen ved steinhoggeriet til Den kombinerte innretning og noen er brukt i Badedammen.

Under koret ble det i 1967 avdekket et ca. 80 cm tykt jordlag med kristne graver, et trekull-lag og fire stolpehull. Trekull-laget er eldre enn gravene. Kullaget kan være fra en brent trebygning som stolpehullene var en del av. En C-14-datering av kullaget ga at det var 56 % sjanse for at kullaget var fra perioden 860 og 1060.^[76] Senere har Paula Utigard Sandvik^[77] gjort flere dateringer. Det er to dateringer av et brannlag fra 800-tallet. To skjeletter og ett brannlag er trolig fra 1000-tallet. Ved graving i 1867^[78] ble det blant annet funnet en tredobbel spiralring av gull. Spiralringer av gull var mest i bruk i romertid og folkevandringstiden.

• Beyer, Absalon Pederssøn: «Norges Beskrivelse i 1567-1570», i Nicolaysen N.: Norske Magasin, første bind, Christiania, 1858.
• Bore, Marie Rein: «Under Domkirkegulvet», Stavanger Aftenblad, 25. juni 1988.
• Bringsjord, Finn: «Noen synspunkter på Stavangers historie fram til år 1300», Pedagogisk senter, nr 134, Stavanger, 1978.
• Bruland, Inge: Stavangerkatedralen, vår enestående nasjonalhelligdom, Stavanger 1999.
• Brøgger, Anton Wilhelm: Stavangers historie i middelalderen, Stavanger, 1915.
• Brøgger, Anton Wilhelm: «Svithuniana: av Stavanger domkirkes inventar før restaurationen», Fortidsminneforenings årbok, 1912.
• Bugge, Anders: Omkring «Syndebukken» i Stavanger domkirke', i Kivikoski, Ella (red.), Corolla Archaeologica in Honorem C.A. Nordman. Helsinki 1952: Suomen Muinaismuistoyhdistys. S. 175-187.
• Ekroll, Øystein, Stige, Morten, Havran, Jiři: Middelalder i Stein. Bind 1 i serien Kirker i Norge, Oslo, 2000, ISBN 82-91399-09-3.
• Elgvin, Johannes: En by i kamp, Stavanger bys historie, 1536-1814, Stavanger, 1956.
• Erichsen, A. E.: Samlinger til Stavangers historie, Stavanger, 1903.
• Erichsen, A. E.: Privatarkiv 110 i Stavanger byarkiv.
• Ersland, Geir Atle, Solli, Arne (2012). Hamre, Harald, Helle, Knut, red. Stavanger bys historie. I. Stavanger: Wigestrand Forlag. ISBN 978-82-8140-060-1 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Fischer, Gerhard: Domkirken i Stavanger, Kirkebygget i middelalderen, Oslo, 1964.
• Gjerløw, Ragnvald: «Stavanger domkirke», Kirke og kultur. 1922
• Gulliksen, Steinar: «Date T-1313», Laboratoriet for radiologisk datering, Trondheim, 13. april 1999.
• Haug, Eldbjørg (redaktør): «Utstein kloster – og Klosterøyas historie». Rennesøy: Stiftelsen Utstein kloster, 2005.
• Helle, Knut (1975). Stavanger fra våg til by. Stavanger: Stavanger kommune og Stabenfeldt forlag. ISBN 82-532-0189-3. 
• Helle, Knut: Stavanger fra våg til by, Stavanger, 1975.
• Helle, Knut: «Stavanger by og Utstein kloster», Historisk Tidsskrift, 2008.
• Hoftun, Oddgeir: Kristningsprosessens og herskermaktens ikonografi i nordisk middelalder, Oslo, 2008. ISBN 978-82-560-1619-8.
• Hohler, Christopher: «Remarks on the early cathedral of Stavanger and related buildings», Årbok Universitetets Oldsakssamling, Oslo, 1963-1964. Med sammendrag av Erla Hohler.
• Johnsen, Arne Odd og Schmidt, Tom: Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede, bind V, Oslo, 1983 – «regnskaper for ombyggingen 1554-1556».
• Johnsen, Bodil Wold, Utne, Bjørn, Grimstvedt, Målfrid, Egeland Kjølv og Ihle, Ole K. (1988). Stavanger domkirke i sentrum. Stavanger: Stavanger Museum. ISBN 82-991795-0-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Jørgensen, Torstein og Seletnich, Gastone: Brev til paven, norske forbindelser med den hellige stol i senmiddelalderen, Stavanger, 1999.
• Karlsson, Lennart. Ragnarökskapitälet i Stavanger domkyrka. Konsthistorisk Tidskrift 42. Stockholm 1973: Konsthistoriska Sällskapet/Institutionen för konstvetenskap vid Stockholms universitet. S. 69-76.
• Kielland, Axel: Samlinger, Privatarkiv i Stavanger Byarkiv.
• Kielland, Thor Bendz: Stavanger domkirke: en historisk-arkeologisk utredning, 1933.
• Kolsrud. Oluf: «Stavanger Bispestol», i boka Stavanger 1125-1425-1925, Stavanger, 1925.
• Lexow, Jan Hendrich: «På oppdagelsesferd i Stavanger domkirkens krypt», udatert avisutklipp – trolig fra Stavanger Aftenblad tidligst fra 1958.
• Lexow, Jan Hendrich: «Stavanger domkirkes restaurering i 1860-årene», Stavanger Museums årbok, 1979.
• Lindøe, Rigmor: «Domkirkefunn forandrer byhistorien», Stavanger Aftenblad, 20. januar 1998.
• Lindøe, Rigmor: «Domkirke-tårn fra tusentallet?», Stavanger Aftenblad, 2. april 1998.
• Lund, Fredrik Macody: Ad quadratum, det geometriske system for antikens og middelalderens sakrale bygningskunst opdaget paa Kathedralen i Nidaros, Kristiania, 1919.
• Molaug, Ingvar: Den gamle katedral (Stavanger domkirke), Stavanger, 1952.
• Nicolaysen, N.: Stavanger domkirke og de nærmest omliggende gamle bygninger, udgivet af Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring, Kristiania, 1896.
• Nilsen, Dag: «Stavanger domkirke, Kan mulige matematisk baserte planleggingsmetoder forklare noen påfallende særtrekk ved bygningen?», Stavanger Museums Årbok, 2002, side 35-65.
• Orgelkomiteen: Nytt orgel i Stavanger domkirke: domkirkens orgelhistorie 1622-1992, Stavanger, 1992.
• Rogalands avis: «Gamle gravsteiner fra Domkirken opp ved Bispekapellet», 10. januar 1958.
• Sandvik, Paula Utigard: «Under overflaten i mellomalderbyen Stavanger», Frá haug ok heiðni, nummer 3, Stavanger, 2006.
• Schive, Claudius Jacob: Mærkelige Hoveder i Klæbersten i og udenpaa Stavanger domkirkes Chor, Christiania, 1878.
• Sinding, Olav: «Litt om Stavanger domkirkes gamle inventar», Stavangeren 5., 6., 7. og 21. september 1921.
• Smidt, Hans: «Stavanger bys og domkirkes beskrivelse», trykt i Erichsen, A. E.: Samlinger til Stavangers historie, annet bind, Stavanger, 1906. Opprinnelig trykket i Bergen Adressekontors Efterretninger for 1770 nr 13ff.
• Stavanger Aftenblad: «Blev Stavanger domkirke fuldendt i 1162? Et interessant aarstallsfund paa tårnhjelmen mellom skibet og koret», 6. oktober 1920 – med flere artikler i ukene etter. Årstallet i tårnet var skrevet med arabiske tall. Det gjorde at det ble utelukket som originalt.
• Stavanger Aftenblad: «Tårn på Domkirken? Professor Johan Meyer uttaler seg om spørsmaalet», 21. mars 1921.
• Stavanger Aftenblad: «Et besøk i Domkirkens krypt», 12. mars 1929.
• Stavanger Aftenblad: «Interessante funn i Domkirkens krypt, to kapiteler som har tilhørt det romanske koret», 10. oktober 1961.
• Stavanger Aftenblad: «Kirkegård fra 1100-tallet under Domkirkens krypt, Utgravninger i krypten gir interessante opplysninger», 20. juli 1967.
• Stavanger Amtstidende: «Munkekirken og Domkirken», 6. juli i 53 årgang, 1893(?).
• Stavnem, T.: «Optegnelser vedkommende Stavanger fortid», Stavanger, 1906.
• Stavnem, Thor: «Domkirken», Stavangeren, 10. september 1921.
• Stige, Morten: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse. Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, høsten 1997.
• Stige, Morten: «Livstrekapitèlet? Bestiariet som kilde til Stavangerrelieffenes ikonografi» i Bilder i marginalen, Nordiske studier i medeltidens konst, Tallinn, 2006, s. 174-190 ISBN 978-9949-415-78-6
• Tveteraas, Rasmus: «Stavanger domkirke», Stavanger Aftenblad, en serie udaterte avisutklipp fra 1911.
• Vestlandets Avis: «Macody Lund letter sløret om Domkirken, Stavanger domkirke var opprinnelig en fylkeskirke – altså fra før den tid vi hadde faste biskoper i landet», 11. oktober 1934.

• Stavanger bispedømme (1125–1682)
• Stavanger bispedømme

• Menighetens egen nettside
• Stavanger kirkelige fellesråd
• Stavanger domkirke. Kirkesøk. Den norske kirke
• Nettside om restaureringsarbeidet av domkirken frem mot 2025
• Stavanger Cathedral
• Om arkitekturen til domkirken
• Gamle bilder fra Galleri Nor
• Bilder av kirken Arkivert 12. juni 2021 hos Wayback Machine.
• 360 grader oversyn over kirkerommet
• 360 graders bilder fra koret
• (no) «Stavanger domkirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.