Gajduseks far, Karol, kom fra Smrdáky i Slovakia, mens hans mors foreldre innvandret fra Debrecen i Ungarn. Gajdusek var ferdig uteksaminert i 1943 fra universitetet i Rochester, hvor han studerte fysikk, biologi, kjemi og matematikk. Han tok eksamen som lege fra Harvard i 1946.
Gajdusek hørte om kuru helt tilfeldig da han besøkte Papua New Guinea tidlig i 1957. Han dro sporenstreks opp i høylandet for å undersøke denne sykdommen som spredte seg i fore-stammen som var bosatt der.[12] Han merket seg symptomene - ustø gange, rykkende bevegelser, svelgvansker og i siste fase en uopphørlig, gledesløs latter - og i løpet av den første uken hadde han identifisert flere enn 20 tilfeller. Uforferdet krysset han jordskred og skrøpelige, dinglende broer ved hjelp av 10-13-år gamle dokta bois («doktorgutter») som han betalte med fotballer og andre lekesaker for å bære mat og medisiner. Disse guttene risikerte livet når de passerte området til fiendtlige stammer. De oppsporet kuru-syke, og når disse ga sin tillatelse, samlet Gajdusek inn prøver av blod og urin. Han var forferdet over sykdommens utbredelse, for 200 dødsfall i året blant høylenderne tilsvarte halvannen million årlige dødsfall i USA.[13]
Allerede en obduksjon i 1957 avdekket at hjernen hos kuru-syke var merket av bittesmå, svarte flekker av plakk.[14] I 1963 ble to hunnsjimpanser injisert med kuru-smittet vev. At det tok flere år før de ble syke, viste at kuru hadde lang latenstid - mens obduksjonen som avdekket plakk og svampeaktige hull i hjernen, bekreftet mistanken om at kuru var i slekt med skrapesyke, kugalskap og Creutzfeldt-Jakobs sykdom.[15]
Kuru var i sterk tilbakegang på 1970-tallet, etter misjonærers og australske myndigheters innsats mot kannibalisme på 1950-tallet. I 1976 ble Gajdusek belønnet med en delt Nobelpris for sin innsats, og reagerte på alt det formelle rundt tildelingen. Vennene hans mente det var første gang han hadde på seg et slips. Han tok med seg åtte av sine adoptivsønner til Stockholm. De sov på gulvet i hotellrommet, i soveposer.[16]
Seksuelle overgrep
For å beholde sin tilknytning til New Guinea, adopterte Gajdusek en gløgg og livlig tenåring som het Mbaginta'o i 1963. Gutten måtte lære seg å gå med sko, spise med kniv og gaffel, og bruke et vannklosett før han ble innmeldt på eliteskolen Georgetown Preparatory School[17] i Maryland som «Ivan Gajdusek». Mbaginta'o gjorde det bra, noe som oppmuntret Gajdusek til å hente flere gutter fra New Guinea til USA med løfte om skolegang og utdanning. Noen gutter klarte seg bra, mens andre brukte tiden på bilkjøring, fyll og å løpe etter jenter. Gajdusek ble sint og forsøkte å innføre disiplin i form av ulike oppgaver i huset; men ettersom han var bortreist flere måneder om gangen, styrte guttene seg selv i hans fravær.[18] Han adopterte ialt 57 gutter fra New Guinea.[19]
Folk fant det påfallende at Gajdusek bare adopterte gutter, og i 1989 innledet politiet i Maryland etterforskning av hans forhold til mindreårige. I 1995 ble FBI involvert, og en av adoptivsønnene forklarte at han hadde hatt et forhold til adoptivfaren som tenåring, etter at han kom til Maryland. Han gikk med på å ringe Gajdusek, og i løpet av samtalen spurte han adoptivfaren om han visste hva en pedofil er. «Ja, jeg er slik.» Samtalen ble tatt opp og lot seg ikke benekte, og nå åpnet flere av adoptivsønnene seg. I april 1996 da Gajdusek kom hjem etter en konferanse i Slovakia om kugalskap, ble han arrestert og fengslet. Han reagerte først med raseri, men innrømmet senere skyld og sonet åtte måneder i fengsel.[20] Etter at han ble løslatt i 1998, fikk han tillatelse til å tilbringe prøvetiden på fem år, uten tilsyn, i Europa.
I etterfølgende intervjuer stod han fast på at det var barna som «flørtet» med ham, for ifølge Gajdusek «ønsker alle gutter seg en elsker».[21] I hans versjon var det barna som oppsøkte ham, aldri omvendt, og han viste til pederasti som allment akseptert i antikkens Hellas. Imidlertid var ikke New Guineas høylendere så tolerante som han ville ha det til; de visste godt at utlendinger tok seg til rette hos dem, og regnet slike menn som avvikere og foraktet dem for det. Gajdusek dro aldri tilbake til USA igjen, men tilbrakte somrene i Amsterdam og Paris og vintrene i Nord-Norge.[22] Gajdusek hadde hjerteproblemer og ble funnet død på rommet sitt på hotell Clarion Bryggen i Tromsø, der han hadde oppholdt seg siden oktober samme år. Fra 1998 hadde Gajdusek årlige forskningsopphold ved universitetet i Tromsø etter invitasjon av sin venn professor Rolf Seljelid.[23]
Referanser
^Encyclopædia Britannica Online, oppført som D. Carleton Gajdusek, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Daniel-Carleton-Gajdusek, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Records of persons of interest, svazky.cz[Hentet fra Wikidata]
^Records of persons of interest, svazky.cz[Hentet fra Wikidata]
^Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 21012, oppført som Daniel Carleton Gajdusek[Hentet fra Wikidata]
